Turguide til Kvitfjell

Langs stiene og veiene har du også mange gode fiskevann å velge blant. Fra Kvitfjell kan du oppleve nære fjellområder som Kvitfjelltoppen, Segelstadseterkampen og Skardtjønna. 

En fin tur er å sykle eller gå til Digeråsen hvor landskapet åpner seg på toppen, med gamle setertufter og beitemark, og du får et fantastisk skue vestover mot Vendalshøgda og Gausdalsberga.

Et blikk nordover og du får øye på Gumpenberga, de bare bergknollene som stikker godt synlig opp av fjellskogen, som er spesielt for dette området. Med god fart gjennom seterlandskapet kommer du ned til Vendalen. Ta sørover igjen på fin grusvei mot Fagerhøi.

Det flotte landskapet er en fryd for øyet, og du tråkker litt ekstra på mot Vendalsvatnet. Vannet er en idyllisk perle og et naturlig stoppsted for å beskue naturen før du tar inn på seterveien akkurat ved munningen av vannet.

Seterveien går over til en større og fin sti som er fin å sykle på for både mosjonisten eller hele familien. Gjennom lettkupert terreng går veien gjennom lun fjellskog, forbi noen idylliske tjern, over Vangsbekken og oppen liten kneik før du tråkker lett videre på fin sti nedover og inn i kulturlandskapet på Svinslåa.

Langs gamle ferdselsårer ved alpinanlegget

Kvitfjell var arena for utforrenn under de olympiske lekene i 1994. Ved utforløypa kan du fra mellomstasjonen gå en natursti ved gamle ferdselsårer oppover lia til toppen i det moderne alpinanlegget.

Flere steder er det informasjonstavler som gjør deg kjent med Gudbrandsdalens geologi, kulturarv, plante- og dyreliv. Det er klart at det var en stor omveltning som skjedde ved utbyggingen i forbindelse med de olympiske lekene i 1994.

Der utfortraseen i dag ligger, gikk det i tidligere tider tre gamle ferdselsårer: Gammelseterråket, Søre Brattråket og Gammelseter-Myrlivegen. Trolig er Gammelseterråket den eldste ferdselsveien og ble tatt i bruk allerede på 1600-tallet. Søre Brattråket går fram til Svinslåa seter. Gammelseter-Myrlivegen ble bygd i 1948–49 først og fremst med tanke på skogsdrift.

I forbindelse med at setrene ble etablert, valgte man plass med omhu ut fra stedets naturgitte forhold. Gammelsetra er et godt eksempel på dette.

Setra ligger på biriskifer, en bergart som forvitrer lett og skaper dyp og næringsrik jord. Skiferen holder også godtpå fuktigheten og gir derfor en tørkesterk jord. De som etablerte Gammelsetra, visste tydeligvis hva de gjorde.

Utsikten blir bedre og bedre under turen oppover lia langs utfortraseen. Du får fint overblikk over mellomstasjonen på Kvitfjell med hytter og hotell. Gudbrandsdalens milde former dominerer landskapet, og i nord ligger majestetiske Rondane høyt over dalen som et eventyrslott.

Fra toppen av Kvitfjell er det vakkert utsyn mot Jotunheimen med sin ville fjell og breer. Hvis du ønsker, kan du fra Kvitfjell vandre Peer Gyntstien. Fra mellomstasjonen i Kvitfjell går det sti østover opp nordsiden av Kvitfjellet og ned til setergrenda Svinslåa, videre på sør- og vestsiden av Vendalsvatnet forbi setrene på Vendalen og opp til Svarttjørnin.

Herfra går du mot sør til stidelet til Fagerhøi ved Kantlia, hvor turen videre er DNT-merket nordover over Kantliknappen, som byr på et flott rundskue blant annet mot Jotunheimen og Rondane. Herfra vandrer du videre ned til Lauvåsen Fjellstue.

Ringebu stavkirke og prestegården

Kvitfjell ligger i Ringebu kommune, og to plasser som bør besøkes, er Ringebu stavkirke og prestegården som ligger rett ved siden av hverandre. Stavkirkene regnes sammen med vikingskipene som Norges viktigste bidrag til verdenskulturarven. 

Stavkirkene har fått navnet sitt etter de bærende stavene. Bortsett fra Hedared kirke i Sverige og Greensted kirke i England er det bare i Norge at denne typen middelalderkirker er bevart på opprinnelig sted. Alle stavkirkene er automatisk fredet etter kulturminneloven.

Kristendommen ble innført i Norge omkring år 1000, og etter kristningen ble det bygd nærmere 1000 stavkirker i løpet av middelalderen fram til 1537. Kjennetegnet for en stavkirke er at den har vertikale hjørnestaver og veggplanker som hviler på sviller. Dette kalles stavvegg. Stavkirkene har ingen spiker i konstruksjonen, men er tappet sammen.

Andreaskorsene og halvbuene har en avstivende funksjon. Det er bare hovedskipet som er igjen av den opprinnelige stavkirken i Ringebu, og den har også staver i midtrommet. Stavkirkene i Norge var opprinnelig katolske. Ringebu stavkirke ble bygd ca. 1220. Den er en av 28 gjenværende stavkirker her i landetog er en av de største.

Norge var i union med Danmark fra 1380, og den lutherske reformasjonen ble innført i 1536. Etter reformasjonen ble kirken ombygd i 1630 av byggmester Werner Olsen og fikk i 1631 det karakteristiske røde tårnet. Blant annet ble svalgang og sideskip fjernet, og det innvendige taket ble senket.

Kirken ble første gang malt i 1717, og da taket lå lenger ned, ble bare den nedre halvdelen av veggene malt. Kirken var på ett tidspunkt helt hvit, men ble ført tilbake til opprinnelig farge under omfattende restaurering i 1921.

Prestegården består i dag av fem bygninger. Den største av dem er hovedhuset som dateres til 1743. Etter en brann i 1742 ble den bygd i trønderlånstilen. Huset har ikke alltid vært så stort, men det har blitt påbygd etter som gården ble større og måtte huse flere mennesker. Innvendig har huset blitt restaurert tilbake til sitt opprinnelige utseende fra ca. 1790-årene, og fargene er nyrokokkofarger som ble mye brukt i Norge da.

Alle fargene er tatt fra ulike rom eller deler av huset, men noen av rommene er malt hvite for å fungere som utstillingslokale. Gulv og tak har også blitt ført tilbake til sin opprinnelige tilstand. 

Hagen ved prestegården er restaurert. Det meste av arbeidet i denne hagen er basert på dugnadsinnsats fra ulike lag og foreninger, i første rekke Rosegruppen i Ringebu, Rotary og Ringebu hagelag. 

En ny stavkirkeutstilling, laget av utstillingsformgiver Lars Nerli, kom sommeren 2008 på plass i prestegården. Utstillingsrommet består av pultmontre hvor historier fortelles rundt gjenstander, hovedsakelig funn gjort under de arkeologiske utgravningene i kirken i 1980–81.