How-to-Jotunheimen

Turbeskrivelsen finner du lengre ned i artikkelen! 

Jeg står og speider og tenker: «Dette er ikke som å møtes i Oslo sentrum.» 

Avtalen var å møtes på Leirvassbu klokken 12, på mandag. Eller var det kanskje rundt 12? Eller var det senest 12? Vi avtalte det hvertfall, for Mathias kom jo til å være uten mobildekning. Så nå står jeg her ved hytta  og klokka er 12.15.

Og jeg begynner å lure. 

Var det mandag? 

Har jeg tatt feil av dagene? 

Eller av klokkeslettet? 

Jeg ser ingen Mathias, så jeg går inn på Leirvassbu for å lete. Men ingen Mathias der heller. 

VILL: Mye fjell betyr som regel mye vær, og i Jotunheimen må man være forberedt på det meste. På vår tur vekslet det mellom 20 grader og sol og 4 grader og regn med kort mellomrom.

Klokka tikker og går, og jeg begynner å lure på hva jeg skal gjøre.

Rundt husveggene på Leirvassbu er det mobil-dekning, men det nytter jo ikke å ringe Mathias, så lenge han er der inne i fjellheimen et sted uten mobildekning. Så jeg venter. Og venter. Og venter. Helt til jeg ser Mathias og venninna Ingrid komme gående på grusvei. 

Bakgrunnen var som følger: Jeg har aldri gått tur i fjellet før.

Eller, hvertfall ikke sånn på ordentlig over flere dager med oppakning. Så Mathias har invitert meg med, sammen med Ingrid. De har allerde vært på tur noen dager og har gjort sånt før, og det gjør terskelen litt lavere. 

Så planen ble som følger: En slags runde, fra Leirvassbu til Gjendebu, til Olavsbu, og tilbake til Leirvassbu. 

– Er det de eneste skoene du har med?

Med manglende bakgrunn var jeg nervøs da jeg pakket til en sånn tur.

Jeg har jo bikepacket i Oslomarka en drøss ganger. Men det er noe helt annet.

Der bikepackingens kunst er å klare seg med så lite som mulig og hele tiden være klar til å bare bevege seg videre, så... vel, jeg vet egentlig ikke hva fjellet handler om, annet enn det jeg har lest.

Og det er at man må være forberedt på å bli værfast, kanskje i flere dager.

Ikke vet jeg hvor sliten jeg blir av å gå med sekk, ikke vet jeg hvor mye mat jeg må ha med. 

Mathias spør litt forsiktig om skoene, og jeg tenker at turens første episke feil er etablert. Det vil si, den første feilen har kanskje Mathias og Ingrid røket på.

De har vært på Vinjerock, og har i bakrusen basket seg i stein fra Olavsbu til Leirvassbu for å møte meg.

Nå er de både slitne og sultne, og Mathias proklamerer at noen rundtur blir det hvertfall ikke. Men vi begynner å gå i retning Gjendebu, skjønt enige om at vi alltids finner ut av det. 

Jeg har i hvert fall lovet de to turkameratene mine middag. Sjeldent har jeg sett noen så oppriktig glad for et måltid som når jeg disker opp med min turspesial inne ved Langvatnet; gourmetpølse stekt i panne, gourmet-tortellini, supplert med cherrytomater.

Mathias sper på med noen gode oliven, og i ly for regnet inne i forteltet spiser vi oss gode og mette.

Ingen har tenkt på å ta med kortstokk, så underholdningen blir Mathias' Remarkable, en slags skisse-ipad som vi bruker til å tegne karikaturtegninger av hverandre.

HVOR NÅ? Ingrid Garborg og Mathias Marley orienterer seg på kartet for å finne veien videre.

Når jeg åpner teltduken neste morgen er det fortsatt grått, men regnværet og vinden har gitt seg.

Selv om det tunge skylokket ligger over oss er det overraskende varmt. Etter en lang frokost med flere runder kaffe pakker vi ned telt og utstyr og trasker videre.

I enden av Langvatnet tar vi en titt på kartet. Litt utsikt hadde vært bra, og vi har alle lyst på en fjelltopp. Men skyene og tåkelaget driver med stor fart mellom de ruvende fjellveggene.

Det er ikke dagen for å dra på noen ekspedisjon. Storådalshøe minner mer om en haug enn en tind, men det får duge.

Semelåe er langt fra å renne over sine bredder, og vi legger fra oss sekkene før vi bryter løs på turen opp. Utsikten er det ingenting å si på. Fra den flate toppen på Storådalshøe ser vi både Besseggen og ned Memurudalen.

Det kryr ikke av trær i Jotunheimen, dette visste jeg på forhånd. Men jeg klarte ikke å være smart nok til å ta med en stokk, pinne, eller for den del staver, som jeg nå begynner å kjenne et økende behov for.

Derfor blir jeg ekstra glad når jeg finner det som må være en gammel merkepinne for skiløype.

Det ligger flere av dem på ei linje innover i terrenget, og jeg plukker opp en. Akkurat denne ser fin ut, og den skal bli min. Det går umiddelbart bedre.

Jeg har høydeskrekk, og jeg er ikke det spøtt redd for å innrømme det. Det skal veldig lite til for å sette meg ut i bratt terreng.

Derfor er det med en viss skepsis at jeg ser på kartet. Mathias og Ingrid har begge lyst på en 2000-meters topp.

Jeg har det jeg også, jeg vil bare helst at det ikke skal være en veldig skummel en. Vi har fått anbefaling om å sjekke ut Hinnotefjellet.

Både visuelt og på kartet ser den litt snillere ut enn alternativet; Store Semmeltind.

Staven blir litt overflødig når vi tar oss opp ura, som er ur i ordets rette forstand. Det er en og annen jord- og moseflekk å se, men underlaget finnes ikke jevnt.

Steiner i størrelse tennisball til lastebil er det vi har å gjøre med de neste tre timene. 

Jeg har løpt fjellmaraton, og jeg har syklet mer i terrenget enn de fleste. Men i steinura svikter motorikken fullstendig. Vi finner oss liksom tre forskjellige moduser.

Mathias hopper lett fra stein til stein, og forsvinner langt der framme. Ingrid har funnet et litt roligere tempo, og strener sakte avgårde. Og så er det meg, vaklende midt i mellom. Jeg må konsentrere meg for hvert eneste steg jeg tar, den fine staven min blir bare en nipsgjenstand her oppe. Jeg må lene meg, kravle, krype og hoppe mellom de store kampesteinene. Når jeg endelig får gå på litt løs grus nærmere toppen er det en befrielse. 

Platået på Hinnotefjellet er av den typen som får sånne som meg med høydeskrekk til å bli litt stille.

Mathias har holdt et våkent øye med eggen på hele veien opp så vi ikke feilnavigerer, og på toppen er det bare å sette seg ned og ikke finne på noe sprell.

Nede på Memurubreen har en flokk reinsdyr lagt seg ned, og vi debatterer om de er på om de er på breføringskurs, eller avkjøler seg i varmen. For jeg er litt redd jeg får et unaturlig inntrykk av Jotunheimen der vi åpner matpakka på 2114 meter over havet i 22 varmegrader uten et vindpust.

Virkelighetsoppfatningen min får kalibrert seg når vi avkjøler oss i vannet fra Semelbrean. 

Alle planer om en rundtur fra hytte til hytte ble kastet på båten. Men om jeg skal ta med meg én lærdom fra mitt første besøk i Jotunheimen er det dette: 

Bare dra dit, det ordner seg.

MORGENSTUND: Flere kopper kaffe inntas ved teltet og Langvatnet før turen går videre.

Dag 1

Leirvassbu - Langvatnet

Første etappe er en myk start på Jotunheimen. Fra Leirvassbu følger du grusveien, og tar av på den DNT-merkede stien mot Gjendebu. Du får en kort stigning til å begynne med, men når du er på toppen av denne får du kjempefin utsikt innover. Har du ikke fått fjellfølelsen allerede, får du den definitivt nå. Herfra følger du stien videre i småkupert terreng inn til Langvatnet, hvor det er flere fine steder å telte.

Dag 2

Langvatnet – Storådalshøe - Hellerfossen

Fra Langvatnet følger du DNT-stien videre mot Gjendebu. Vi valgte å legge fra oss sekkene like ved Hellerfossen for å ta en topptur til Storådalshøe. Dette er en overkommelig topptur for de aller fleste, og du slipper å gå i eksponert terreng. Toppen er verken spiss eller spektakulær i seg selv, men du får god utsikt over Jotunheimen og inn mot Besseggen. Rundt og ved Hellerfossen er det fine teltplasser. 

Dag 3 

Hellerfossen – Hinnotefjellet - Leirvassbu

Vi ønsket å komme oss på en totusenmeterstopp i løpet av turen, og på siste dag av turen klaffet været. Vi hadde ikke ønske om noe krevende i form av tau/bre-utfordringer, så etter anbefaling av vertskapet på Leirvassbu falt valget på Hinnotefjellet. Fra teltplassen ved Hellerfossen gikk turen mer eller mindre i krevende terreng med mye stein hele veien, og det siste partiet er bratt. Men utsikten på toppen er verdt alt slitet. Vær obs på toppen, her er det eksponert og stor fallhøyde.