Bygdefolk benyttet tradisjonelt dette store fjellområdet til setring og beite for husdyrene, og til jakt, fiske og fangst. Gjennom fjellheimen gikk også ferdselsveier mellom øst og vest.
Det står flere navn på steder i utkanten av Jotunheimen på kart fra Gudbrandsdalen fra 1786, mens det store sentrale fjellområdet i Jotunheimen langt utover på 1800-tallet kun var kjent som en stor hvit flekk på kartet.
Det var i grunnen ikke rart, for de ugjestmilde fjellstrøkene med breer og tinder ble ikke i nevneverdig grad oppsøkt av lokalbefolkningen.
Det var faktisk ikke noen felles betegnelse på fjellområdet før i 1820.
I 1826–27 foretok Norges Geografiske Oppmåling de første trianguleringer i Jotunheimen.
Først etter målinger i begynnelsen av 1840-årene fikk man nærmere kjennskap til områdets topografi.
Feltarbeid
Først da vitenskapsmenn og kunstnere fra byene begynte og utforske fjellheimen, meldte det seg et behov for en betegnelse på området.
De to naturvitenskapsmennene Baltazar Keilhau og Christian Peter Boeck gjennomførte feltarbeid i området. Det var Keilhau som etter en tur i 1823 foreslo navnet «Jotunfjeldene», som betyr «kjempenes fjell».
Dette ble senere endret til «Jotunheimen» av Aasmund Olavsson Vinje, i 1862. Navnet var inspirert av «Jötunheimr» i norrøn mytologi,«kjempenes hjem».
