Turguide til Leirhø

På denne ryggen ligger flere andre høye topper som Store Memurutind(2364 moh.) og Søre Veotinden (2267 moh.).

Fra Spiterstulen følger du stien mot Leirvassbu og Gjendebu et lite stykke innover Visdalen. Etter noen hundre meter går det en sti til venstre, skrått oppover i lia i retning Hellstuguhaugan (1331 moh.). Er du oppmerksom, kan du få øye på en gammel fangstgrav for villrein i dalsida.

Videre stiger det svakt opp til bekken Leirgrove, hvor du tar fatt på den mest krevende delen opptil toppen på en rygg med gress- og lyngunderlag. Landskapet blir stadig mer dominert av stein og ur. Det er flott utsikt mot Visdalen til Kyrkja og Hellstugubreen.

I 1950 meters høyde flater det ut. Oppe påden brede ryggen og opp til toppvarden helt østpå det brede platået kan snøen ligge lenge utover sommeren.

Vær oppmerksom på det gigantiske stupet rett øst for toppen. Her bygges det ofte opp en stor og lumsk snøskavl i løpet av vinteren.

I og med at toppen er flat og fullstendig snødekt store deler av året, kan det ved dårlig sikt være vanskelig å oppfatte når toppen er nådd. Vær derfor spesielt forsiktig i dårlig vær.

Fra Leirhø har du flott utsyn til Visdalen, Svellnosbreen, Styggebreen, Galdhøpiggen og Glittertind.

Nærområdene preges av Veotindene og Memurutindene, og om lag 200 meter rett under deg graver Veobreen fremdeles ut litt fjell av botnen hver dag.

De første turistene i Visdalen

Spiterstulen var opprinnelig en setergrend til slektsgarden Sulheim og ble i 1836 utvidet for å ta imot gjester. Gjennom seks generasjoner siden har stedet siden blitt utbygget og modernisert, men man har bevart det gamle preget.

De første turistene som søkte til Jotunheimenog Visdalen, kom fra en helt annen kultur og hadde en annen fjellforståelse enn de fastboende i fjellbygdene.

Bygdenes bruk av fjellet til beite, jakt og fiske var en dyd av nødvendighet for å utnytte ressursene best mulig.

Bygdefolket hadde ofte et negativt forhold til de store fjellmassivene over tregrensen ettersom fjellet ble forbundet med ras og ulykker og et fristed jerv og bjørn. Derfor var det ikke så rart at det å skulle vandre i fjellet bare for gledens skyld ble sett på som noe fremmed og merkelig.

Men interessen for reinjakt var stor blant både byfolk, utlendinger og bygdefolk, og det utviklet seg i mange tilfeller gode forbindelser mellom bygdefolk og rike utlendinger som kom til fjells for å jakte. Også de som kom for å bestige fjellene, trengte hjelp av lokalkjente for å få finne fram i fjellheimen.

En av de mest kjente fotturistene og tindeklatrerne med tilknytning til Jotunheimen var engelskmannen William Cecil Slingsby. Han kom første gang til Jotunheimen i 1884 og blir regnet som den første som begynte å klatre i området.

Slingsby var på turer i Visdalen 1884/1885, og i 1884 skrev han følgende: Spiterstulen var en toromshytte som huset en mann, hans hustru og en liten pike. Dette stakkars lille barn måtte bo der i to måneder uten lekekamerater eller leketøy.

Jeg bestemte meg for i fremtiden aldri å reise i Norge uten å ha med meg noen småbilder, eventyrbøker eller andre småsaker som jeg kunne gi bort på sætere og avsidesliggende gårder.

Issoleia – høyderekord blant norske blomsterplanter

Når du tar deg oppover til Leirhø, er det fabelaktig utsikt til Galdhøpiggen på den andre siden av Visdalen. Leirhø er som mange av de andre toppene i Jotunheimen gold og forblåst. Her vokser lite annet en lav og mose.

Men av og til dukker det opp en flott, hvit blomst. Det er issoleia, som i 2370 meters høyde, på Galdhøpiggen, setter norsk høyderekord for norske blomsterplanter.

Issoleia er en typisk høyfjellsplante, som vokser i snøleier og fuktig grus, noen ganger på elve- og bekkekanter. Neste års blomster ligger ferdigutviklet mellom bladstilkene fra året før. Beger og krone blir sittende på uten å visne mens fruktene modnes.

Før i tiden sporet jegere reinsflokkene ved å se etter oppspiste issoleier, og blomsten kalles derfor også reinblomst. På sensommeren trekker den seg sammen til en tulipanlignende form, og de snøhvite kronbladene får en fiolett farge.

Denne endringen øker evnen til å fange opp og holde på solvarmen den trenger for å overleve.