Turguide til Store Tverrbottind og Bukkeholstind

Store Tverrbottind (2161 moh.) og Store Bukkeholstind (2213 moh.) ligger rett nord for Leirvassbu i et mektig tind- og brelandskap.

Mellom disse to toppene og Galdhøpiggen i nord ligger Nordre og Søndre Illåbreen, Bukkeholsbreen, Tverråbreen og Svellnosbreen.

Andre fjell som preger landskapet, er Skardstinden (2373 moh.), Ymmelstind (2304 moh.), Storjuvtinden 2344 moh.), Tverråtinden (2309 moh.) og Bukkehøe (2314 moh.).

Kort tur over mange 2000-meterstopper til Store Tverrbottind

Store Tverrbottind (2161 moh.) er en del av et større massiv med Tverrbytthornet (2102 moh.) i vest og de andre Tverrbottindene på rekke og rad. Dette er en forholdsvis kort tur over mange 2000-meterstopper med flott utsikt til kjente breer og topper.

Fra Leirvassbu går du noen hundre meter på DNT-stien mot Spiterstulen, før du tar nordover opp et lite dalføre øst for Presten (1511 moh.). Noen varder viser vei, og det er litt brattere de siste 100 høydemetrene før ryggen.

Du får etter hvert fint utsyn ned i Leirdalen og til Smørstabbtindene. Varder viser veien videre, først på venstre side, senere midt på ryggen i bratt sva og steinete underlag.

Fra ca. 2000 moh. flater det ut, og du passerer et parti der fjellet er rustbrunt av det jernholdige mineralet olivin. Følg ryggen videre til den sørligste av de Midtre Tverrbottindene (2106 moh.). 

Her er utsikten til Kyrkja, Høgvaldtindene og Mjølkedalstinden helt utrolig. Mot vest ser du mektige Hurrungane og Smørstabbtindene med Jostedalsbreen og Lodalskåpa lengst bak.

Deretter går det nedover ca. 50 høydemeter på snø og stein med en skummel skavl på høyre side. Fra Midtre Tverrbottind (2151 moh.) er det flott utsikt nordover mot Galdhøpiggen-massivet. Herfra tar du deg videre gjennom steinete landskap, først litt ned, og deretter opp til målet: Store Tverrbottind (2161 moh.).

En fin rundtur får du hvis du legger hjemturen til Tverrbytthornet (2102moh.) og tar deg ned ura til DNT-stien mellom Leirvassbu og Spiterstulen

Store Bukkeholstind – mektig topp litt utenfor allfarvei

Store Bukkeholstind (2213 moh.), er en mektig topp i rekken av flere Bukkeholstinder, sentralt blant mange andre topper og breer i tindelandskapet mellom Visdalen og Leirdalen.

Den korteste veien til toppen starter ved Leirvassbu. Følg DNT-stien i retning Spiterstulen, rett østover, gjennom Kyrkjeglupen. Flere flotte fiskevann passeres på god sti. Denne svinger etter hvert nordøstover, og den mektige U-formede Visdalen åpner seg.

Ta av fra stien et stykke før elva Visa, og sving så rundt ryggen som ender oppe på Tverrbytthornet (2035 moh.). Elva Tverrbytna krysses enkelt, og du fortsetter inn i bunnen av gryta med navn Tverrbytnede, på nordsiden av Tverrbyttjønne.

Her renner det en bekk, og beste oppstigning går på vestsiden av denne et godt stykke oppover. Etter hvert vrir du deg mot øst og opp på ryggen, som du så følger helt til toppen.

Det er viktig å peile ut riktig kurs, for det er bratt og steinete. Vel framme på toppen venter et mektig skue.

Dette er virkelig en fantastisk topp litt utenfor allfarvei. Det er ikke mange som finner fram til Store Bukkeholstind, så ofte kan du oppleve å være alene på toppen og nyte stillheten.

Returen er den samme – vis stor forsiktighet ned igjen til Tverrbytnede.

LES OGSÅ: Turguide til Store Soleibotntind og Store Ringstind

Varder i fjellet – viktige for ferdselen

Under turene til Tverråtindene og Store Bukkeholstind går du stort sett i terrenget og ikke på stier. Her er det kun enkelte varder som viser vei.

Varder har fra langt tilbake i tid vært et viktig hjelpemiddel for å finne fram i fjellet. Varder har også blitt brukt til sjømerke, grenseskiller og varslingsbål i ufredstid.

En varde, vete eller baune var en del av et varslingssystem basert på lyssignaler. Vardene var som regel steinkonstruksjoner plassert på høyder i terrenget.

Baunene eller vetene var ferdigoppsatte bål. Under ufredstid ble vardene bemannet, og ved et eventuelt angrep ble bålene tent, slik at meldinger kunne sendes over store distanser.

I fjellet er det blitt satt opp varder så lenge det har gått folk der. Noen for å vise vei, andre for å markere at det hadde vært folk der.

Fjellet ble på en måte temmet ved slike tegn på menneskelig aktivitet, og mange steder hadde det naturlig dannet seg faste ferdselsveier der lendet gjorde at folk stort sett valgte samme rute.

Det var i flatt terreng som over Sognefjellet at varding langs de gamle handelsrutene var viktigst, for i slikt terreng er det få holdepunkter, spesielt i dårlig vær.

Ganske raskt etter at Den Norske Turistforening ble stiftet i 1868, ble det startet arbeid med varding for å øke sikkerheten og gjøre fjellturisten minst mulig avhengig av førere. I Jotunheimen er detet godt utbygget nett med merkede stier.

DNT-rutene er merket med varder, det vil si systematisk oppstablede steiner. Mange av vardene er forsynt med en rød T, som er DNTs signatur. De fleste T-ene er malt på løse steiner og ikke rett på fjellet, selv om det også kan forekomme.

Enkelte steder kan det være merket med røde ringer på trestammer eller staur. Noen steder er varden erstattet med store malte T-er, for eksempel der det ikke finnes stein.