Det spisse og bratte Hurrungane, med hengebreer og steile fjellvegger, pleier å gjøre inntrykk på folk – enten de er fjellklatrere, toppturentusiaster eller bare kommer med bil over Sognefjellet.
Hurrungane vest i Jotunheimen har 23 tinder over 2000 meter. De første som gjorde Hurrungane kjent som turmål var datidens fremste fjellklatrere mot slutten av 1800-tallet.
Førstebestigningen av Store Skagastølstind ble gjort av Slingsby i 1876, og bragden regnes som starten på norsk fjellsporthistorie. Men opplevelsen av dette fjellområdet er på ingen måte forbeholdt de som trives i vertikale fjellvegger med kileknippet dansende rundt hoftene.
Utsikten, naturen og den luftige følelsen i Hurrungane er tilgjengelig også for den som nøyer seg med fjellstøvler og ryggsekk i Jotunheimen.
Fannaråki i Hurrungane
(5-8 timer t/r)
ET HØYDEPUNKT: Fanaråki en nydelig junikveld. Foto: Bård Basberg
På Fannaråki (2068 moh.) finner du Norges høyeste overnattingshytte. Den første hytta ble bygget i 1926 som et samarbeidsprosjekt mellom DNT og Meteorologisk institutt.
Både hest og taubane ble tatt i bruk for å frakte byggematerialer. I 1933 bygde DNT sin egen hytte, og i 1981 flyttet meteorologene sin stasjon til Sognefjellet. DNT overtok deres «ørnerede».
Fannaråki er med rette et populært turmål. Turen er bratt, men stien er godt merket og vedlikeholdt. Det er ingenting i veien for å gå på dagstur til Fannaråki, men du kan også overnatte med retur neste dag.
Hytta er vanligvis åpen fra 1. juli til 1. september. Betjeningen serverer forfriskninger til dagsbesøkende og middag/frokost til overnattingsgjester. Normalveien starter med grusveien inn Helgedalen. Den tar av veien fra Lom 400 meter fra Turtagrø.
Innerst i dalen går en godt merket sti i svinger oppover. Den krysser elva under Ekrehytta – et fint rastested. Vær forberedt på en lang marsj. Når stien flater ut, må du ikke tro du har nådd toppen. Fortsett å gå inntil du møter det gjestfrie vertskapet på Fannaråkhytta.
Steindalsnosi i Hurrungane
(4-6 timer t/r)
Fannaråkis «lillebror» har to topper helt på kanten av Hurrungane. Steindalsnosi er langt fra det gjeveste og mest omtalte fjellet, men utsikten og tilgjengeligheten er i toppklasse. De to toppene bindes sammen av en rygg. Den mest imponerende, men lavere toppen (1936 moh.) ligger mot sørvest, mens den høyeste (2025 moh.) ligger nordøst på ryggen.
De fleste nøyer seg naturlig nok med den høyeste toppen, men det er fint å ta turen bort ryggen til den laveste. Det er fast fjell, med bratte fjellsider og utsikt i alle retninger. Normalveien går via nordvestryggen. Du kjører åtte kilometer fra Turtagrø mot Lom til en parkeringsplass ved en skarp sving.
Herfra går du rett øst og følger eggen oppover. Det gir flott utsikt til Prestesteinsvatnet og Smørstabbmassivet. Du passerer noen bratte, men enkle partier før du kommer opp på platået- Derfra er det en lett tur til toppen.
LES OGSÅ: Memurutindene er tilgjengelig fra mange kanter
Nordre Dyrhaugstind
(6-9 timer t/r)
OVER DYRHAUGSRYGGEN: Sommeren kan også se sånn ut, her fra Dyrhaugsryggen. Foto: Sandra L. Wangberg2062 moh.
En av de klassiske turene fra Turtagrø. Det er en lang tur opp dalen og krever litt besluttsomhet, men belønningen er verdt strevet. Du starter med å følge stien fra Turtagrø til Skarstølsbotn.
Når du når dammen, krysser du stien og følger vestover til det stedet der du kan se vannet under. Herfra går du rett opp den brede ryggen Dyrhaugsslanen til Øvre Dyrhaugsvannet. Videre følger du den mest naturlige veien opp den brede ryggen
Oppturen preges av et litt kjedelig virvar av stein. Er snøfonnene faste, er det raskere å følge dem.
Når du nærmer deg toppen, kan du kikke utover den bratte fjellveggen ned mot Skagadalen på venstre side. Utsikten er suveren.
Er været fint og du er komfortabel med det bratte terrenget, er det mulig å traverse langs ryggen – med forsiktighet – til ryggens høyeste punkt: Store Dyrhaugstind, 2147 moh. Returen går samme vei.
Ved tåke må du passe på å ikke gå for langt østover.
Store Soleibotntind i Hurrungane
(5-8 timer t/r)
FIN KLASSIKER: Store Soleibotntind krever ingen tau og klatreerfaring. Foto: Ingunn Veka
Store Soleibotntind (2083 moh.) er en fin fjelltur som er lett tilgjengelig fra Årdalsveien.
Den ble først besteget allerede i 1888.
Fra Turtagrø kjører du ca. 10 kilometer til stedet der veien krysser Tverrelvi. Start på høyre side av elven og følg gradvis stigende terreng sørøstover med elven og alle de små vannene på venstre side.
Fortsett i naturlig bue mot det som er den virkelige ryggen, kalt Bukkenosi. Gå forbi en varde på 1674 moh.
Heretter blir det bratt et stykke, uten sti.
Fortsett mer eller mindre rett oppover, først til den «falske toppen», så til den ekte toppen på 2083 moh.
Vestre og Midtre Austanbotntind
(6-8 timer t/r)
Austanbotntind er en av klassikerne i Hurrungane, og det er mulig å gå på tur til Vestre og Midtre Austanbotntind uten klatreerfaring eller -utstyr.
Dette fjellmassivet er er skjult bak toppene i Hurrungane, men når du kommer nærmere ser du virkelig hvor stort og flott det er.
Turen starter 300 meter før bommen på Årdalsveien, og du kan følge en sti fra parkeringsplassen i retning sørøst forbi noen småvann.
Stien blir etter hvert mindre synlig, men strekningen er godt vardet. Etter hvert dreier du nordøst. Det blir brattere før du kommer opp på en plate og så opp på selve ryggen. Du følger ryggen opp til den første av de to toppene, Vestre Austanbotntind (2020 moh.).
For å komme videre til neste fjell, må du passere en enorm kløft med snø og is.
Vanligvis går du til venstre, men den kan også passeres på høyre side. Det er fantastisk utsikt til alle kanter. Turen videre til Store Austanbotntind (mer info lengre ned) krever klatreutstyr og -erfaring. Selv om du ser andre som går mot toppen uten tau, skal du ikke følge etter.
Keisarpasset i Hurrungane
(5–6 timer t/r)
Det er ikke alltid været innbyr til topptur, og da er Keisarpasset et hyggelig alternativ. Stien er lett å følge og godt merket, og naturen er vill og vakker. Du starter med å gå inn Helgedalen og Ekrehytta.
Derfra følger du stien til Keisarpasset forbi en mosaikk av små vann. Fra passet 1440 moh, er det fin utsikt mot Jervvatnet. Keisarpasset er fint å kombinere med andre turer.
Du kan for eksempel fortsette til Fannaråki, eller ta en rundtur via Styggedalen.
Skarstølsvatnet og Tindeklubhytta
(3-4 timer t/r)
TINDEKLUBHYTTA: Ja, med en b, ligger inni Skagedalen. Foto: Arne Larsen
Skagadalen er nærmeste turmål rett fra Turtagrø. Her kan du ta Norges tredje høyeste fjell, Store Skagastølstind (2405 moh.) i nærmere øyesyn.
Etter en times gange ser du de gigantiske steinene som kalles Jotuntinget på venstre side av stien. Fra Skarstølbotn stiger stien bratt i sikksakk på den venstre siden av fossefallet. Den flater ut like før Heimste Skarstølvatnet. Her ligger Tindeklubhytta, hvor bare medlemmer av Norsk Tindeklub har adgang.
Alle kan imidlertid sitte i solveggen og se opp mot Skagastølstindane og Dyrhaugsryggen. Fra Tindeklubhytta er det mange fine turmål, for eksempel hytta på Bandet (en tur som ofte krever stegjern, isøks og brekunnskap), og som er utgangspunktet for de som klatrer Store Skagastølstind og Nordre Skagastølstind (2167 moh.), det første fjellet som ble klatret i området.
Klatring og tinderangling i Hurrungane
STORE SKAGASTØLSTIND: Et vakkert skue. Foto: Dag Hagen
Med tau og klatreerfaring er enda flere av toppene i Hurrungane tilgjengelige.
Store Skagastølstind er det åpenbare målet for mange, men også de andre klyvetoppene i området er fantastiske opplevelser. Med fjellfører er disse toppene oppnåelige også for vanlige, spreke turfolk.
Store Skagastølstind 2405 moh.
Majestetiske Storen rager over de andre fjellene i området og hadde lenge et rykte som ubestigelig.
Enkleste vei til topps innebærer bare noen få taulengder klatring helty mot toppen. Men du skal vite hva du driver med, både når det gjelder veivalg og sikringsarbeid. Returen starter med en loddrett nedfiring fra topplatået.
Store Ringstind 2104 moh. i Hurrungane
RUVENDE: Store Ringstind. Foto: Martin I. Dalen
Om vinteren er dette en populær topptur på ski, og om sommeren er det en bretur. Det er bratt, tidvis glatt og ofte krevende å komme seg opp fra dalbunnen til breen, og ingen bør forsøke denne turen uten breutstyr - og kunnskap.
Store Austanbotntind 2204 moh.
STORE AUSTANBOTNTIND: Her blir menneskene små. Foto: Gunhild Aaslie Soldal
Nabotoppene er beskrevet som vanlige fotturer i denne artikkelen, men for å komme helt på toppen er om lag 80 meter med klatring.
Tidvis kan det også snøfelt som krever stegjern og isøks om de skal kunne krysses sikkert.
Søre Dyrhaugstind 2072 moh.
Ruta fra Bandet til Søre Dyrhaugstind var i sin tid (førstebestigning i 1895) regnet som den vanskeligste klatreruta i Jotunheimen.
I dag er den en klassiker med moderat vanskelighetsgrad.
Skjermbilde 2014-07-27 kl. 21.34.53
Hurrungane
REISEN DIT: Turtagrø Hotel, selve porten til Hurrungane, ligger ved den vinterstengte riksveg 55 over Sognefjellet, 66 kilometer fra Lom og 60 kilometer fra Sogndal.
Om sommeren går det lokalbuss to ganger hver dag i begge retninger, og du kan kombinere med for eksempel fly eller hurtigbåt til Sogndal eller tog til Otta.
OVERNATTING: Turtagrø Hotell er et naturlig utgangspunkt for turer i Hurrungane. Det gamle hotellet brant i 2001, og et nytt moderne hotell stod ferdig året etter. I tillegg er det overnatting med enklere standard i sveitservillaen ved siden av. Du kan bo i telt ved hotellet og bruke hotellets fellsdusjer mot en avgift.
Sognefjellshytta og Krossbu er også greie utgangspunkt for turer i Hurrungane, og det finnes tilbud i Fortun, Skjolden og langs Sognefjorden. Norges høyeste turisthytte ligger på Fannaråki (2068 moh.), og det er noen få senger på Skagastølsbu, kjent som Hytta på Bandet, nær startpunktet på klatringen på Store Skagastølstind.
Tindeklubhytta i Skagadalen er forbeholdt medlemmer av Norsk Tindeklub.
KART: Turkart Hurrungane i 1:25.000, Jotunheimen Vest i 1:50.000 fra Ugland It Group AS eller Norge 1:50 000 1517 IV Hurrungane fra Kartverket.
MER INFO: Boka «Turer fra Turtagrø – sommer og vinter» er hovedkilde til denne artikkelen og har en mengde tips til turer året rundt. Les mer om flere fjellturer i Jotunheimen
