Fjellskiturer i Jotunheimen

Med Bygdin ved sin fot og Valdres og Jotunheimens tindeverden i nord og vest er Kalvehøgdene et fjellmassiv med store kontraster. Kalvehøgdbreen er blant de få sørvendte breene i Jotunheimen.

Magiske vårskiturer

Kalvehøgdene egner seg veldig godt for vårskiturer. Når veien over Valdresflya åpner etter en lang vinter, er det mange som drar hit for å oppleve skiløping i et fjellterreng på sitt beste.

Det som gjør området så populært, er det høytliggende platået som er meget godt egnet for skiturer. –her kan du gå flere kilometer sammenhengende i over 2000 meters høyde.

Sammen med Sognefjellet og Hurrungane er Valdresflya og Kalvehøgde utvilsomt det mest populære mål for vårskiturer i Jotunheimen.

Den store majoriteten følger samme trasé opp Steindalen over Raslet, før skiløperne tar seg opp sørflanken til bandet mellom Mugna og Rasletinden. Turen fra Valdresflya til Kalvehøgde er definitivt en av de klassiske skiturene i høyfjellet.

Foto: Kjetil Lenes

Alternativ 1: Fra Valdresflya

Turen er lang, men her kan de fleste med litt fjellerfaring komme tett innpå villmark uten vanskelige utfordringer. Det er flere alternative turer til toppen, men de fleste går enten fra Valdresflya eller fra Torfinnsbu.

Hvis du tar turen med utgangspunkt i fylkesvei 51 på toppen av Valdresflya, går du vestover via Steindalen og Raslet opp til sadelen mellom Rasletinden (2105 moh.) og høyde 2088 moh.

Du kan alternativt gå over Rasletind. Turen videre i retning Vestre Kalvehøgde er enkel og storslått. Fra Mugna (2159 moh.) går du sørvestover mot Austre Kalvehøgde (2178 moh.).

I dette området er det en litt smalere passasje mellom stupkanten mot Leirungsbreen og den østligste av Kalvehøgdbreene, men den er normalt uproblematisk både på ski og til fots.

Hvis snøen er hard og isete, kan den imidlertid føles litt vrien. Fra Austre Kalvehøgde går du videre via Midtre, og opp til Vestre Kalvehøgde (2208 moh.) er det enkelt å ta seg fram.

Brygga på Torfinnsbu. Foto: Lisa Kvålshaugen Bjærum

Alternativ 2: Fra Torfinnsbu

Et annet alternativ er å starte på Torfinnsbu (1060 moh.) etter en fin tur med M/S «Bitihorn» på Bygdin. Dette er korteste strekning til toppen.

Fra Torfinnsbu går du opp Torfinnsdalen på bro over Torfinnsdøla. På andre siden av elva tar du av fra stien og sikter deg inn mot ryggen på Nordre Kalvehølotind (2019 moh.).

Det er noen bratte punkter oppover, men for det meste er det greit å ta seg fram. Litt under 1300 meter over havet er det et bratt parti.

I ca. 1500 meters høyde ligger det en hammer hvor du tar deg oppover litt til høyre i ei renne. Her må du klyve litt, men det er ikke vanskelig. Litt lenger opp i fjellsiden møter du noen nye hammere, som forseres ved å gå litt ut til høyre.

I omtrent 1800 meters høyde flater det ut det siste stykket mot toppen. Den beste utsikten får du ved å gå ut på sørryggen, som har en imponerende utsikt over Bygdin.

Beite for storfe

Alpint fjellandskap preger området mellom Bygdin og Gjende. Men til tross for karrig natur har det blitt drevet med utstrakt matauk i området. Gamle fangstgraver forteller om hvor viktig villreinen har vært i kampen for å overleve.

Fiske hadde naturlig nok også stor betydning, og fehandel likeså. Denne næringen grep om seg utpå 1700-tallet, da byene begynte å vokse. Markedene lå først og fremst i Christiania og de andre større byene på Østlandet.

Oppkjøpere dro rundt på gårdene på ettervinteren og gjorde avtaler med bøndene. Da sommeren kom, hentet man feet og drev det over store avstander opp i fjellet, hvor man leide beiter av de lokale bøndene.

Fekarene og innleide gjetere passet på feet gjennom sommeren. I månedsskiftet august/september var det tid for å sanke feet og foreta den lange ferden til markedene på Østlandet.

Flere steder langs Bygdin var det beiteområder for storfe, men den mest sentrale plassen var i Leirungsdalen, der det gikk store mengder okser på beite. I vandringens barndom var Leirungsdalen beryktet for oksene, og mang en gang skal vandrere ha rømt i «full galopp» fra illsinte okser.

Denne driftsformen holdt seg helt fram til begynnelsen av 1900-tallet da jernbanen overtok transporten, men områdene i Leirungsdalen ble benyttet til sommerbeite for slaktefe langt utpå 1900-tallet.