Ønsker du en utfordrende tur på fjellski i høyfjellsterreng? Da er Nordlandsruta perfekt. Turen kan gjennomføres i små etapper både med telt og som hytte til hytte-tur. Eller som en 650 kilometer lang ekspedisjon.
Det er bitende kaldt ute. Sola er allerede nedenfor fjellene og gjør himmelen i horisonten til et flammehav mellom skyer og fjelltopper. Natten kommer fort her oppe, især en novembernatt langt til fjells.
Fjellskiene blir parkert i snøen, eller rettere sagt mellom isen og berggrunnen. Det er langt fra skiføre, men stillheten er til å ta og føle på. Det er noe spesielt med å bevege seg ute, over flere dager i vinterfjellet alene. Alt blir enkelt, samtidig som alt blir vanskelig. Ensomheten og tankene smyger seg inn med mørket, men det gjør også gjøremålene.
For å holde farten oppe, gikk jeg for lett sekk, med telt, sovepose og kokeutstyr. Vekt: 25 kg, inkludert 1,5 liter vann.
Nordlandsruta strekker seg egentlig 650 kilometer gjennom hele Nordland, men jeg har planlagt å gjennomføre i overkant av 100 kilometer av rutas nordlige del, fra Katterat Stasjon og til Ballangen gjennom Sijdasjávrre.
Denne delen går gjennom den barske fjellheimen i Narvik kommune, helt på grensen til Sverige og med den høyeste delen av ruta, med et toppunkt på 1226 moh.
Startpunktet mitt på Katterat Stasjon, et tidligere knutepunkt på Rallarveien, ligger på 370 moh. Derfra starter ruta forsiktig gjennom vei og skuterspor, til de små, men godt merkede sommerstiene som tar meg inn i høyfjellet.
Jeg har valgt å sove i telt hele turen, for den ekstra utfordringen det gir.
Langs ruta ligger det derimot mange fine DNT-hytter i passe avstand, en perfekt rute for passe dagsetapper med lett sekk.
Flere av hyttene ligger mellom spisse tinder og passer utmerket som utgangspunkt for skiturer med toppturutstyr.
På de mest avsidesliggende hyttene er det dessuten stor sjanse for at du er alene på vinterstid.
Nordlandsruta går gjennom syv reinbeitedistrikt, mens ruten jeg gikk krysset to av dem, Skjomen og Frostisen reinbeitedistrikt. Tamme rein var de dyrene jeg så flest av på turen, men jeg så også en del ryper og spor etter jerv.
Ryggsekken løftes av, skuldrene og hofter verker. Kokekar tas ut, primusen tennes. Vann skal kokes og telt skal slåes opp.
Fjellet er ugjestmildt, vinden er pinende når den kommer i jevne drag. Det gjelder å holde seg i aktivitet, la rutinene ta over.
En stang blir til to stenger og vips, så har man et telt. Nå gjelder det bare å rulle ut liggeunderlaget, blåse det fullt av luft mens soveposens dun sakte, men sikkert reiser seg opp og blir den varme og trygge kokongen man har drømt om hele dagen.
Det er helt mørkt nå.
Skyene dekker for månelyset og stjernene, og den friske nysnøen danser rundt meg som små engler. Vannet koker og kan endelig helles over i middagsposen og varmeflasken.
Turekspertens tips: Drivstoff
Gass er lettere enn bensin, men det fungerer ikke optimalt i kulde. Ha med utstyr for å rense en tett dyse, og sett deg inn i hvordan brenneren din fungerer før du skal på tur.
I vinterdvale
Det er stummende mørkt. Helt stille. Soveposen innhyller meg som en mors kjærlighet for et nyfødt barn. Det er varmt og behagelig. Jeg må egentlig på do, skal jeg stå opp?
Etter fem timers søvn er ikke natten startet en gang. Det snør ennå der ute mellom fjellene. Jeg føler meg så liten, svever mellom drømmene og fjellet. Natten siger inn. Det er bare meg her. Jeg våkner igjen. Klokken er to. Hva nå? Det er blått ute. Blått, hvitt og kaldt.
Som en bjørn i hi, ligger jeg å venter på dagslys og nye gjøremål. De kommer tidsnok.
Multifuelbrenneren gir mulighet til å fyre med både gass og bensin. Men er det noen forskjell på dem? Og hvilken er best?
I en travel hverdag frister det å ligge lenge under dyna, især en iskald vintermorgen. Nå, her ute, er det ingen valg. Lyset er den eneste valuta vi eier og har i fjellet. Det er dyrbart og kan ikke kjøpes, men må brukes som det kommer.
Posen går av. Sko tas på. Sko kriges på. Myke, varme og gode lærsko har blitt til istapper i løpet av natten, det krever en akrobatisk øvelse verd OL-medalje, for å få de kalde føttene inni. Et par ekstra varmeflasker for skoene nå på morgenkvisten har vært fint, med det får bli en av turens mange lærdommer.
På ny tennes primusen. Vann skal kokes, støveldansen går i takt med flammene. Kart studeres, mens kaffe og islagte kanelboller blir fortært.
Det er utrolig hvor mye luksus det kan ligge i litt svart kaffe og en deigklump med sukker og kanel.
Ett av dagens klare høydepunkter. Både lys og motivasjon er på en oppadgående bølge.
Turekspertens tips: Våt sovepose
Vær nøye på å børste klær fri for snø. Ha nok med lufting i teltet. Bruk gjerne en syntetisk overtrekkspose om du har dunsovepose og la posen lufte seg på vranga før du pakker den ned om morgenen. Har du pulk, er Arctic bedding genialt.
Må-ha: varmeflaske, multitool, sportstape og skistropp.
Hvordan tørke vått tøy på tur når kulden fryser alt?
Barsk fjellheim
Det blå lyset går i raske skritt mot dagslys. Været er grått og skyene henger lavt. Kvelden før passerte jeg Djevelpasset på turens første etappe fra Katterat stasjon. Den varme og hyggelige togkupeen, med utsikt over fjord og solfylte fjell, står i sterk kontrast til den kalde dalen fremfor meg. Som om det var dødens dal. Den strekker seg så langt øyet kan se. Stein, vindblåst snø og islagte vann.
Det er i midten av november og sunn fornuft ville egentlig tilsi at det ikke er skiføre. Vinden har ekspedert det lille som var av snø, en såle er ennå ikke-eksisterende. Ski er likevel det beste transportmiddelet for årstiden, og ruta jeg planlegger er det beste alternativet for å kunne få noenlunde ok skiføre.
Turekspertens tips: Teltplass
Bruk tid på plasseringen av teltet basert på vindretning, skredfare og tilgang til vann eller snø.
Ta jobben med å tråkke ned en passende plattform til teltet, og bruk gjerne skiene. Om du kan, la snøen få sette seg før du slår opp teltet.
Slutt på kanelbollene
Solen skinner svakt i ansiktet. Fjellene rundt meg bader i et varmt og gult sollys. Det store Gautelisvatnet ligger som innpakket i myk bomull. Skiføret har på rutas høyeste punkt endelig tatt seg opp, og de lange slake bakkene tillater en og annen myk telemarksving.
De 25 kiloene ekstra på ryggen gjør vel og merke svingene mer ustødig enn vanlig.
Etappen står i sterk kontrast til etappen dagen før, med sin kalde nordside, dårlige skiføre og 600 høydemeter med oppstigning.
Det var dårlig skiføre store deler av turen, og det ble nok av riper under skiene. Swix hurtigklister ble flittigst brukt, da det var utfordrende med god smurning i kulden over flere dager.
Målet for turen var egentlig å holde en marsjfart på 30 -40 kilometer om dagen. Oppakningen ble gjort lettest og minst mulig for å unngå pulk. Et lite enmannstelt, et lett og lite liggeunderlag, dunpose og frysetørket mat, svenske kanelboller og finsk rugbrød fyller sekken.
En tur i dette terrenget, over bakker og berg, over utallige bekker og gjennom utallige kratt, ville være et mareritt med pulk. Da er friheten og farten en enkelt ryggsekk gir, helt uvurderlig.
Smidig oppakning til tross:
Bakken er bar, gliden er dårlig. Sekken er tung. Dagsmarsjene går sakte.
Cálhnavággi-hyttene ligger på 1000 moh og er to dagsmarsjer fra Katterat Stasjon. Hyttene ligger i et vakkert høyfjellsterreng med gode skimuligheter.
Jeg hadde egentlig som mål å kun gå i dagslys, både for sikkerheten og for komforten skyld, men jeg innser likevel raskt at dagene blir for korte.
Jeg presser dagslyset til det ytterste, men klarer likevel bare såvidt å tilbakelegge knappe 20 km om dagen. Mørket gjør navigasjonen vanskelig og lite effektiv.
De fleste etappene varte til solen gikk ned, så under det fineste nordlyset lå jeg for lengst og sov. Noen etapper gikk derimot til sent på kveld, slik som etappen til denne teltleiren i passet mellom Caihnavaggihytta og Gautelisvannet.
Selv om en lang dagsetappe blir kronet med strålende nordlys under middagen, et minne som alene er verd turen, så er ikke progresjonen underveis holdbar i lengden.
Attpåtil sliter jeg med utstyret.
Jeg har ikke hatt gode nok rutiner for å forhindre en fuktig sovepose. De to siste nettene er kalde, og soveposen forvandles fra en trygg og varm kokong, til et hutrende fengsel, som bare dagslyset kan frigjøre meg fra. Jeg er bak skjema, med våt sovepose og minkende matlager. Kanelbollelageret er definitivt tomt. En vurdering må gjøres.
Det er minimalt to dagsmarsjer til på den planlagte ruten min. Jeg har kun mat til to dager til, men jeg vet ikke om soveposen duger en natt til, og slettes ikke to netter til i 20 minusgrader.
Jeg overlever nok, men hvor ubehagelig skal man ha det? Hvor små marginer skal man basere seg på?
For meg blir det enkel matematikk. Fjellet har talt, og vi sier adjø. Forholdene og de rådende omstendighetene taler ikke min sak. Etter fem dager på tur tar jeg tryggeste turen ned fra Skjomfjellet og til sivilisasjonen, og er heldig som får haik tilbake til Narvik av en gjeng med jegere, i hva som vanligvis er et folketomt område.
Vi ses igjen, når jeg er bedre forberedt og kanskje klarer jeg da å holde bedre følge med fjellet.
Vintersovepose? Tresesongs? Eller kanskje en superlett sovepose som tar minimalt med plass i sekken? Les tester av soveposer for ulike temperaturer, både dun og syntet.
Allerede abonnent?
Bestill abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer UTE,
Terrengsykkel, Fri Flyt, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
139,-
per måned
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
119,-
per måned
12 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
99,-
per måned
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Utemagasinet.no er friluftsfolkets nettsted. Gjennom grundige utstyrstester, turreportasjer, og intervjuer med aktuelle friluftsprofiler får du inspirasjon og tips til dine egne turer.
