2. Det andre området hadde bedre fiske, og mulighet for hytte.
Dagen før avgang bestemte jeg meg for sistnevnte. Turen gikk til Vuoma, med bakgrunn i værmeldingen. Det skulle bli guffent vær utover uka, og da er det greit å kunne ta seg inn på en hytte.
Turen startet sent tirsdags kveld, og jeg fikk gjort unna første etappe. Jeg kjørte snøscooter fra parkeringen ved Altevatnet og innover til Golivassodden, hvor turen skulle gå videre med ski og pulk neste dag.
Hvor: Øvre Dividalen nasjonalpark ligger i Målselv kommune i Troms. Mange vil beskrive området som en del av indre Troms. Nærmeste bebyggelse er Bardufoss, som ligger halvannen time unna med bil.
Terrenget: Naturen er mangfoldig, med alt fra dyp furuskog, viddepreg, lange daler og høye fjellrekker. Området er viden kjent for både den jakt- og fiskeinteresserte, så vel som den turinteresserte. Det er også et viktig reindriftsområde.
Overnattingsmuligheter: Vuomahytta er en del av hyttenettverket til DNT, og kan nås fra flere steder. Fellesnevneren er at det er langt å gå uansett hvor du velger å starte turen. Korteste vei er fra Golivassodden ved Altevatnet, hvor turen er på ca 15 km. Alternativt kan hytta nås fra Frihetsli eller Gaskashytta, med ca 10 km lengre etappe.
Tips: Området har en del trafikk sommer som vinter, og du kan derfor være heldig å ha ferdig opptråkkede spor å følge, uavhengig av hvor du starter. Vær obs på at ruta ikke er merket vinterstid.
Det er et værhardt område, langt fra mobildekning. Vurder å låne med deg/ kjøpe en satellittsender for sikkerhet og værmeldinger. Det er langt mellom hyttene langs Nordkalottruta, nærmeste er Dividalshytta og Gaskashytta.
Jeg slo opp teltet rett ved scooteren under stjerneklar himmel, og gikk en kald natt i møte. Det må ha vært under 20 minus, for det ble lite søvn den natta. Dunsoveposen hadde T-Limit på -14 grader. Været i seg selv var likevel strålende, og morgenen etter var det sol fra skyfri himmel.
I dette området har jeg vært mange ganger før, både på jakt- og fisketurer, og jeg vet hva som venter langt inne i fjellet. Her er det både majestetiske fjellrekker, krystallklare fiskevann, rypeterreng og null mobildekning. Her får jeg følelsen av villmark, selv om området er ganske trafikkert av andre fjellfolk som følge av DNT-hytta som ligger her inne.
Nå var jeg igjen klar for å ta fatt på den flere timer lange transportetappen inn, og som alltid er jeg full av forhåpninger idet jeg forlater snøscooteren i et fantastisk vintervær. Nå skulle det bli godt med fem dager på tur, med hagle og pilkestikke, og biff i pulken som backup.
Som vanlig var det å brøyte seg gjennom snøen opp stigningen i bjørkelia. Det er like tungt hver gang, men også like deilig å nå platået hvor det flater ut, snølaget blir hardere og man får mer glid på pulken.
I tregrensen har jeg ofte sett ryper tidligere, og denne gangen var det igjen rype å se på omtrent samme rabben. Fjellrypa satt stille og fint i sola, og jeg fikk skuddsjanse. Rypa havnet i pulken, for en start på turen!
Det ble en veldig spesiell dag, mest fordi jeg samtidig var med på en budrunde på en leilighet. Det ble noen telefoner til megler fram og tilbake, og etter siste budet mistet jeg dekningen. Jeg funderte på om livets første leilighetskjøp var et faktum, eller om det kun ble med forsøket. Noen timer senere, da jeg var framme ved Vuoma-hytta, sendte jeg spent melding på satellittsenderen.
Like etterpå kom bekreftelsen; jeg var blitt huseier, sammen med kjæresten min Oda. Det kunne ikke vært bedre omstendigheter, der jeg sto midt opp i nordlyset i Indre Troms, med en kald øl i hånda og en etterhvert varm hytte. Gleden var stor.
Neste dag var det tid for å utforske området, og jeg måtte også prøve jakt- og fiskelykken. Jeg pakket med meg det jeg trengte og skled nedover i Anjavassdalen for å se etter rypene, og prøve røya på Anjavatnet. Etter en liten stund uten noe å se på isen, tok jeg med hagla og gikk en runde. Det var helt vindstille og flotte forhold. Jeg fikk se flere ryper, men hver gang lettet de utenfor skuddhold. Det ble verken fugl eller fisk, så jeg satte kursen tilbake til hytta for å være tilbake før mørket.
Neste dag hadde været blitt verre og vinden hadde fått mer grep, men fortsatt var det god sikt. Jeg forsøkte meg på Vuoma, men jeg kunne like gjerne gått en skitur, for det var ikke en eneste fisk å få. Det var merkelig dødt. Man leter automatisk etter årsaker til hvorfor det var så dødt; kanskje var det vindretningen, eller så enkelt som at fisken bare lå stille. Det ble i alle fall ingen fangst, og etter hvert rant tålmodigheten ut. Jeg måtte finne på noe lurt.
Jeg gikk inn til nabovatnet, i håp om at det i det minste kunne gi noen stekefisker. Joda, det var mer å se der, men snittvekta var knapt 100 gram, så jeg gikk lei av det og, og gikk tilbake til Vuoma. På nytt la jeg meg ned med siste rest av håp, men fortsatt var det helt dødt.
Jeg har vært her mange ganger, i ulike forhold og på ulike tider av sesongen. Sjelden har jeg opplevd et så dårlig fiske som nå. Jeg hadde ikke fått nok til en eneste middag.
Hadde fisketrykket vært for høyt?
Er det tomt for fisk?
Det var i det minste godt å vite at jeg hadde nok av mat med meg. Biff, wrap med kjøttdeig, egg og bacon, og så videre. Jeg levde tross alt godt likevel.
Hva gjør man så når fisken uteblir, man er langt utenfor mobildekning, og man må ha noe å gjøre?
Man senker tempoet så klart, tar seg tid til å lese bok, lese fiskeskrønene i hytteboka. Ikke minst legger man en bunnsolid innsats for å få ned skjermtiden.
Det er godt å kjenne at man klarer seg uten mobildekning. Jeg sover bedre også – det viser i alle fall pulsklokka, med en søvnscore opp mot 100. Jeg tror ikke det er tilfeldig.
Neste morgen var det blitt lørdag og (heldigvis) nest siste dag. Jeg skriver heldigvis, fordi jeg ble liggende værfast på hytta denne dagen. Jeg hadde ikke gått etappen tilbake i det været som var nå. Når det av og til ble sikt mellom snøfokket, skimtet jeg slørete konturer av fjell. Det var storm i kastene. Men verst ble det mot ettermiddagen.
På formiddagen var det allerede mye vær, men bedre sikt, slik at jeg fikk karret meg ned på isen. Det satt langt inne å komme seg ut, men jeg måtte gi det et forsøk. Og jeg fikk betalt for slitet.
Den første halvtimen var lik som de andre dagene. Helt dødt. Med fjellduken trukket over meg, hadde jeg det lunt selv om vinden blåste kraftig.
Så slapp jeg røyeblinken ned til bunnen, og plutselig hadde jeg to røyer på rundt halvannen kilo i hullet. De var tydelig på beite og kjempet nærmest om hvem som skulle få maggotkroken.
Pulsen slo, og så satt den første på kroken. Den ga en skikkelig kamp og tok ut mye snøre fra stikka. Det var vanskelig å nyte situasjonen, siden jeg frøs så vanvittig på fingrene.
Snøfokk så finkornet som melis, la seg rundt fingrene og jeg mistet følelsen i henda. Å knote med å ta på seg hansker var uaktuelt der og da- denne fisken skulle berges!
VIDEO: Sjekk røyene under isen!
Etterhvert begynte røya å gi etter og det nærmet seg det kritiske punktet ved hullkanten. Mange storfisker glipper i disse sekundene, og det gjelder å ikke presse den for hardt. Til slutt begynte vannet i hullet å stige og fisken kom opp. Jeg fikk et godt tak i gjellene og fikk dratt fisken opp på isen. Ei smellfeit røye på 1,5 kg, og turen var berget.
Det gjaldt å få ut bruket på nytt, da det tydelig var gang i fisken. Da gjelder det å være på. Det stopper gjerne like fort som det starter. På nytt får jeg lagt meg ned og under duken, og det tok ikke mange minuttene før det igjen var fast fisk. En kortere kamp senere var en flott kilosfisk på isen. Og like etter tok en til, en litt mindre en. Så stilnet det. Etter en stund fikk jeg også se glimtet av storrøya, som såvidt stakk snuten innom før den snudde og dro videre. Hvor stor den var er vanskelig å si, men den må ha vært over 2 kg.
Jeg ble naturligvis liggende en stund til i tilfelle storrøya holdt seg i nærheten, men ga etterhvert opp, og sa meg strålende fornøyd med de fiskene jeg hadde fått. Nå skulle det bli godt å få i seg både varme og mat i hytta.
Det var blitt tidlig ettermiddag, og det var fortsatt noen timer med dagslys igjen. Vinden suste i hytteveggene, og det var rett og slett utrivelig ute. Likevel trumfet fiskelysten. Jeg hadde satt spaden ved hullet slik at jeg skulle finne det igjen i snøfokket, og la meg ned. Det var flere røyer forbi, mest stekefisker, men flere ganger var det ei større som svømte rolig innom.
Det var så dårlig lys at jeg kun så hvitfinnene på fisken, og det var helt umulig å se om eller når fisken tok maggotkroken. Rykker man for tidlig risikerer man å skremme fisken, er man for sen kan kroken sitte dårlig.
Så kom den forbi igjen, og den stoppet omtrent opp rett ved blinken. Det så ut til at den beit på, men jeg holdt pusten og lå rolig. Så strammet snøret seg og jeg rykket til. Perfekt tilslag, og fisken kjempet det den maktet. Jeg måtte gi etter mye snøre, før den roet seg og hadde mer tunge rykk, som større fisk ofte gir.
Flere ganger var den ved hullkanten, men den hentet stadig nye krefter og suste ut igjen hver gang. Til slutt fikk jeg lirket den forsiktig opp hullet og et digert hode kom opp. En lang og relativt tynn fisk, som kunne vært over 2 kg hvis den hadde vært i sitt rette kaliber. Sannsynligvis en fisk som har sett sine beste dager, den så nesten syk ut.
Kampen med å få røya opp hadde tatt all fokus. Jeg løftet så blikket og så ingenting rundt meg. Fiskeplassen er et stykke ut på vannet, et sted mellom 500 og 1000 meter fra hytta. Været hadde nå gått over til full snøstorm, og jeg hadde ikke sjans å se verken hytta eller andre holdepunkter i terrenget.
Jeg visste godt hvor jeg lå på vannet, men jeg kjente likevel på en bekymring for om det i det hele tatt var forsvarlig å forsøke nå tilbake til hytta. Det eneste jeg tenkte var at været kun skulle bli verre – dette var ikke en forbigående byge.
GPS-en lå selvsagt i hytta. Uten den er det utrolig enkelt å gå seg vill og ut av kurs under slike forhold. Uten noe å feste blikket på, danner man seg gjerne bilder av hvor man tror ting er. Bare noen meter fra fiskeplassen var den allerede ute av synet, og skisporene mine var for lengst borte i snøføyka. Jeg følte jeg var midt i ingenmannsland, til tross for at jeg var på fiskevannet.
Jeg visste retningen mot hytta ut fra fiskeplassen, og startet turen tilbake. Jeg trodde jeg holdte stø kurs, men fikk raskt øye på noen små kratt, som jeg i teorien ikke skulle se på veien over vatnet.
Med null sikt mistet jeg fullstendig retningssans.
Tankene begynte å spinne. Hva om jeg ikke klarer å finne hytta? Er ikke det litt teit å gå seg vill på isen, så nærme hytta? Jeg ga det en sjanse til, og mens snøen pisket i ansiktet og vinden iset mot kinnene, fikk jeg av og til myst litt for å se hva som lå foran meg. Igjen hadde jeg gått rett ut av kurs. Denne gangen var jeg på stø kurs bort fra hytta, men heldigvis gikk jeg tilfeldigvis mot en utedo som er plassert ved vannkanten.
Med det som holdepunkt staket jeg kursen ut en siste gang, mot der jeg visste hytta lå, ut i fra utedoen, og fant heldigvis fram. Jeg var forberedt på å legge meg i fjellduken og avvente uværet, dersom jeg nok en gang skulle miste kursen eller ikke finne tilbake til utedoen.
Været ble bare verre utover kvelden, og vinden suste i hytteveggene med en påminnelse om hvilke krefter som kan settes i sving i vinterfjellet. Jeg kjente at jeg var glad for at jeg lå i hytte og ikke var i et telt nå. Selv om det var storm på utsiden hadde jeg det varmt og godt i den relativt enkle hytta. Etter en bedre biffmiddag med godt drikke, var dagen over.
Jeg våknet tidlig morgenen etter, for å utnytte dagen til å både kunne fiske og gå turen hjemover. Vinden hadde roet seg, og det var bedre sikt. En og annen snøbyge inntraff likevel, men solgløtt var det også. Turen gikk raskt ned på isen etter en kopp kaffe, og på samme plass som i går blir jeg liggende i flere timer. Det var mye å se under isen.
Etter noen timer var det merkbart mindre liv. Selv om jeg hadde lyst å få den største til å ta, måtte jeg til slutt gi opp og si meg fornøyd. Jeg hadde tross alt en etappe å gå.
Turen tilbake gikk i ufyselig motvind og framfor meg så jeg en «svart vegg» som lå over fjellet. Når jeg kom opp i de høyeste partiene, var det helt whiteout. Da gjelder det å gå på GPS-kurs og være kjent i terrenget. Over det høyeste passet og videre ned på andre siden i bjørkeskogen ble sikten bedre, men snødybden var dypere. Ikke en meter kom gratis, selv i nedoverbakkene måtte jeg lange ut. Det ble en krevende tur over fjellet.
Framme ved scooterparkeringen startet scooteren på første forsøk og jeg fikk lastet på utstyret etter å ha måket den fram. I hardt snøvær gikk turen tilbake til bilparkeringen, der jeg tidvis kun så neste løypestikke framfor meg. Det var ingen scooterspor og svært dårlig sikt. Desto lengre mot bilen jeg kom, desto mer snø var det. Heldigvis kom scooteren seg fram uten noen fastsettinger.
Jeg er glad for at jeg valgte alternativ 2 denne gangen, hvor hytte var et alternativ. Jeg tviler ikke på at teltet ikke hadde klart været, men når jeg kan unngå å ta den risikoen, så gjør jeg det. Til tross for mye vær, ble det en innholdsrik tur, og for å være helt ærlig synes jeg slike turer setter en ekstra dimensjon til turlivet.
Utemagasinet er en komplett kilde til informasjon om friluftsliv. Her kan du lese aktuelle og relevante utstyrstester, temaartikler og kommentarer – og få kunnskap og inspirasjon til egne turer.
Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i reportasjer på utemagasinet er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn.
Utemagasinet har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale fra utemagasinet.no for bruk annet sted, crawling, skraping, indeksering (for eksempel tekst og datamining) er ikke tillatt uten avtale.
Org.nr: 979754582
Fri Flyt AS
Postboks 1185 Sentrum
0107 Oslo
Tlf: 21 04 77 45 (8-16 man-fre)
kundeservice@friflyt.no
Vi svarer raskt på mail.
Tlf: 21 95 14 20 (9-10 tirsdag og torsdag)
Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo
Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen
Salgssjef Fri Flyt AS: Robert Robertsen
