Jeg hadde bestemt meg for å gjøre det på ski og belage meg på telt. Kanskje var det dette som gjorde at kompisene mine trakk seg en etter en, og selv hvor langt ut i min perifere omgangskrets jeg gikk, var det ingen som ble med.
Datoene var satt for lenge siden, så jo mer det nærmet seg, jo mer forstod jeg at dette var en tur jeg kom til å gjennomføre alene.
Toget gikk fra Bergen stasjon onsdag klokka 13:49, og hyggelige kolleger hjalp meg med å få pulken bort til togstasjonen. Gnagsårene fra turen rundt Hallingskarvet hadde akkurat grodd, så jeg følte meg klar. De flett nye skoene mine måtte dessuten ha blitt litt inngått etter 85 kilometer rundt skarvet. Jeg kom meg inn på toget og satte meg ned alene i kafévognen med en kopp kaffe. Jeg tok innover meg at jeg faktisk skulle være helt alene i flere dager, uten dekning og langt fra folk om noe skulle gå galt.
Jeg var mildt sagt spent da jeg satt og så på det første av tre kart jeg skulle gå gjennom. Ruten jeg hadde bestemt meg for å gå var Finse – Krækkja – Halne – Stigstuv – Sandhaug – Hellevassbu og Haukeliseter, hvor jeg skulle ta bussen hjem til Bergen. Selv om jeg ikke skulle bruke hyttene, var det en viss trygghet i at jeg skulle gå de kvista løypene mellom og at det sikkert var folk der om uhellet skulle være ute.
Plutselig kom det over høyttaleren at det var fem minutter til Finse og jeg skvatt litt, men fikk samlet sammen kart og annet som lå utover bordet og kom meg bort til pulken. Til alt hell var det en annen som hadde pulk med og som skulle av på Finse, så vi kunne hjelpe hverandre. Inne på venterommet var det i gang med klesbytte, og siste pakking og forberedelser.
Jeg kom på snakk med den andre karen, som også skulle til Haukeli, men dog ta en litt annen rute. Raymond Lindseth, som han het, hadde med seg hunden sin Frost, en Alaska Husky, så helt alene var han ikke. Vi bestemte oss raskt for å slå følge denne ettermiddagen, siden vi ikke kom til punktet hvor stiene delte seg denne dagen likevel. Vel fastspente i hver vår pulk dro vi ut i solen i -10°C og la i vei sørover.
LETT SNØDREV OVER VIDDEN: Solbriller ble byttet ut med skibriller denne siste dagen hvor det blåste opp og snødde litt. Frost hjalp villig til med å trekke pulken til Raymond. Foto: Rolv-Erik Berge
Vi kom oss over vannet og opp de første bakkene før vi slo leir etter åtte kilometer ved Brattefonnvatnet. Solen var gått ned bak fjellene og temperaturen var sunket ytterligere noen grader. Ganske mange virket det som, og med kalde fingre og småsulten skjønte vi begge at på den videre ferden ville det være lurt å få opp teltet i god tid før solen forsvant. Det ble gravd grop i forteltet og satt i gang brenner til snøsmelting og matlaging. En god og varm Real turmat ga fort varmen og energien tilbake i tide til å gå ut og nyte naturens lysshow litt senere på kvelden. Etterpå var det bare å krype ned i soveposen og lese litt bok før jeg sovnet.
Dagen etter var vi begge tidlig oppe, og vi pakket teltene mens solen stod opp. Det var langt og gå og viktig å utnytte dagslyset så godt man kunne. Føret var klink is og skareføre, noe som gjorde det lett å trekke pulken så lenge man gikk bortover og beint opp og ned.
Men som vi oppdaget er det veldig mange bakker og «flater» som er litt skrå. På is og hard skare gjør dette at pulkene fort seiler ut til siden og vi trekke deg i en annen retning enn dit du skal og man blir fort klar over nødvendigheten av gode stålkanter. Heldigvis var mine Åsnes Gamme helt nye, så jeg hadde få problemer. Pulken min drev heller ikke og veltet hele tiden. Det samme kan jeg dessverre ikke si om pulken til Raymond.
Jeg har en Transporter 155 som er en relativt flatbunnet pulk, og som seilte hit og dit uten at det var noen kanter som tok tak. Raymond sin pulk var noe smalere og hadde i tillegg noen meier under som raskt tok tak når den seilte sidelengs og dermed veltet. Det ble noen velt og med stivt drag er det litt styrete å kle av seg seler og gå bak for å snu den på rett kjøl, spesielt når det skjer relativt ofte. Da var det greit at vi var to, så kunne jeg snu pulken når den veltet, og dermed ble det etter den sjette velten på kort tid snakket om at vi kanskje bare skulle ta samme løype begge to og hjelpe hverandre underveis. Det var uansett kjekkere å ha selskap underveis.
Det var nå torsdag rundt lunsjtider og vi fortsatte sammen mot Krækkja. Like før vi startet på nedkjøringen til Finnsbergvatnet traff vi på to snøscootere med mannskap fra Statens naturoppsyn som var ute og så etter fjellrev. Vi slo av en prat og de kunne fortelle at det var en økende bestand, nå med omkring 500 eksemplarer.
Vi fortsatte ned og over vannet i fint driv. Men ved enden av vannet var det relativt bratt oppover og vi valgte derfor å ta av skiene oppover. Vi gikk begge på kortfeller, og på is og skare var det ikke sjans å komme seg opp den bratte bakken med ski på beina. Vel oppe ble det en liten drikkepause mens vi fikk skiene på igjen, og satte kursen videre ned til Drageidfjorden som jeg krysset en og en halv gang, da jeg måtte gå noen hundre meter tilbake å plukke opp luen som hadde falt ned uten at jeg merket det.
Solen varmet godt og i le for alt av vind og trekk var det å gå i nettingen som gjaldt. Det endret seg fort med en gang det kom så mye som en kald trekk, men innimellom måtte jakken av. Luen forble på resten, da jeg ikke tok sjansen på å miste den en gang til. Vi kom oss inn til Krækkja i 14-tiden og vurderte det hensiktsmessig å ta en suppe der før vi gikk videre.
Idet vi hadde fått pulkene på og rundet hytteveggen i retning Halne, kom det en snøscooter farende opp en liten, men bratt og skrå bakke. Det gikk som det måtte gå, pulkene måtte av igjen og vi fikk snudd scooteren før vi fortsatte turen.
Denne gangen i retning Halne hvor vi skulle krysse riksvei 7 og med det siste mulighet for å avbryte turen om noe skulle gå galt. Det bar på ny opp en seig og lang bakke, tilbake i Vestland før vi var like ved Halne. Ned til Halne var med livet som innsats. Det var fortsatt klink is og skareføre og som et ekstra moment til den sedvanlige skråkjøringen ville her et hvert feiltrinn sende oss rett ut i riksveien.
Jeg hadde i tillegg til nye ski med solide stålkanter, utstyrt meg med det nye Xplore-systemet til Rottefella. Det gjorde skiene ekstra stabile og dermed litt mer rustet til å ta meg ned denne bakken. Likevel så jeg døden i hvitøyet et lite sekund da kantene slapp taket og jeg seilte mot veien, men jeg fikk stoppet opp og kom meg ned til Halne uten de store skadene. Siden pulken min var mer stabil, hadde jeg tatt Frost også, så vi to ble stående å se etter Raymond i noen minutter før han dukket opp fra nedsiden et helt annet sted enn vi hadde forventet. Der hadde det vært aking i bakkeretningen og han måtte gå noen hundre meter langs veien. Det var nok det tryggeste.
På Halne var det dags for en vaffel, samt at jeg måtte se om de hadde noen nye kortfeller til salgs, da mine hadde fått såpass mye juling på isen at jeg var usikker på om de ville holde resten av turen. Det ble med noe blått klister i reserve vi fortsatte ferden mot sør etter endt vaffel.
KLINK IS OG SKAREFØRE: Men sol og vindstille. Varmt og godt i solen selv om det var omkring -10°C på dagtid. Artikkelforfatteren i fint driv over skaren. Foto: Raymond Lindseth
Etter å ha båret pulker over riksveien gikk vi en liten time slalåm mellom kitere, før vi bestemte oss for å slå leir i god tid før solen forsvant, så vi kunne komme i gang med litt skikkelig matlaging. Jeg hadde som vanlig altfor mye med meg, og inviterte Raymond over på litt thai-kyllinggryte. Pulken ble merkbart lettere etter at både kokosmelken, kyllingen og litt ris forsvant. Det hjalp også på at en rødvin forsvant i dragsuget underveis og etter middagen. Vi hadde gått 24 kilometer på is og var vel fornøyde med å restituere med litt styrkedrikk og gode historier i teltet utover kvelden.
Dagen etter var vi litt senere av gårde enn planlagt og de første kilometerne gikk litt seigere enn ønsket. Vi gikk i retning Stigstuv, men hadde som mål å komme oss til Sandhaug denne dagen. Det var en lang etappe, men vi var ved godt mot og været var fortsatt helt nydelig.
VIND I SEILET: Hardangervidda er et yndet sted for kiting. Foto: Rolv-Erik Berge
Føret var fortsatt isete og fælt, men vi møtte noen som kom andre veien som fortalte at det ble bedre etter Stigstuv. Og ganske riktig. Da vi ankom Stigstuv gikk vi inn og forhørte oss om det var mulig å fylle vann, noe det ikke var da de ikke hadde startet aggregatet enda. Men det var mulig å få kjøpt en brus. Litt ekstra energi var greit å ha. Da vi kom ut møtte vi en polsk skiturist som kunne fortelle at han skulle til Halne og møte en kompis. Han hadde brukt seks timer på turen fra Sandhaug, og vi vurderte å si han ikke burde legge ut på turen videre.
Vi advarte om mye dårligere føre, men han var ikke nervøs. Han hadde pulk og telt, så vi tenkte at han visste hva han gjorde og tok ikke diskusjonen. Til sammenligning brukte vi tre timer til Sandhaug herfra. Vi har ikke hørt om at noen er savnet, så antar at det gikk fint…
Klokka 19 ankom vi Sandhaug etter 31 kilometer og fikk det siste rommet hvor det var lov å ha med hund. Frost gikk rett til sengs på rommet og kubbet.
Jeg var rimelig sliten siden vi ikke hadde tatt oss tid til å ta en liten matbit på veien og alt jeg hadde spist var frokost og en skive til lunsj. Da passet det godt at vi kom inn døren midt i middagen, så vi fikk oss god mat før vi kom oss i seng. Jeg fikk i tillegg en liten kveldstur til fots under stjernene, for å se etter en av fellene som hadde funnet ut at den ikke skulle treffe lomma da jeg tok den av for å renne ned mot hytten.
Vi fikk noen tips om rutevalg videre, siden vi skulle bevege oss utenfor merkede løyper i vår iver etter å komme fram til Haukeli på søndagen. Da utgikk ruten via Litlos. Vi fikk en glimrende beskrivelse og tegnet ivrig inn på kartet. Den klarte vi nesten å følge til punkt og prikke, men vi fikk et solid avvik da vi møtte en villreinflokk ved Øvste Bjørnavatnet. Vi gikk på oppsiden av den for å vinne høydemeter da vi likevel skulle over en god haug. Det ble noe mer strevsomt enn nødvendig, men da gjør vi ikke den feilen neste gang. Etter en liten stund for vi nedover mot Hellevassbu. Vi gikk over vannet og satte opp teltet i le av en liten kolle siden det skulle blåse opp og bli langt dårligere vær på natten og søndagen.
Vi hadde gått 33 kilometer, men formen var langt bedre enn dagen i forveien. Jeg stekte pizza og Raymond fisket fram kake. Det ble en knallbra avslutning på teltlivet.
VINTERKLEDD: Landskapet omkring Hellevassbu viste seg fra sitt fineste denne ettermiddagen. Vi hadde gått langt og fant en liten kolle å slå opp teltet bak for å få ly for vinden som skulle komme utover natten. Foto: Rolv-Erik Berge
Den siste dagen våknet vi til at solen var borte og sikten var betydelig redusert.
Vi startet etappen med en god økt oppover. Pulsen gikk rett i taket, men kroppen føltes likevel lett og fin. Ingen tegn til gnagsår eller noe. Skoene var tydeligvis inngått nå så dette skulle bli en lek. Sikten var bedre enn forventet, selv om vinden pisket oss i fjeset og solbrillene var byttet ut med heldekkende skibriller. Det gikk ikke veldig lang tid før kvistingen forsvant. Det var omtrent samtidig med sikten og vi skulle opp mot Vesle Nup.
Heldigvis tok vi igjen et turfølge og hang på de så godt vi kunne. Vi hadde sporing på GPS om det skulle gå galt, så vi var ikke nervøse, men vi valgte likevel å henge på turfølget over fjellet. Nedover dro vi litt ifra, men de tok oss raskt igjen da pulkdraget til Raymond ble smadret i et aldri så lite krasj. Mens vi fiklet fram tau og kroker for å komme oss videre, kom hele turfølget forbi. Vi holdt følge resten av veien.
Ned mot Haukeliseter var føret rimelig elendig, men da mer med våt snø og store korn. Vi kom oss likevel greit ned og parkerte pulkene utenfor fjellstuen, gikk inn og feiret med en burger.
Vi hadde gått 24 kilometer denne dagen og var veldig fornøyde med å være ferdig. Hele turen hadde vært på 118 kilometer og det var veldig deilig å kunne hive seg på bussen tilbake mot Bergen og ta en kort natt i egen seng før vekkerklokken brutalt ringte meg og jeg måtte på kontoret igjen. Livet er definitivt bedre ute enn på kontoret.
