Fjellvandring i Alpene

ALPEEVENTYR: På tur rundt Monte Rosa er du hele tiden tett på mektige 4000-topper. Inne i dalføret Saastal kneiser hvitkledde Allalinhorn (4027 moh). Foto: Bjørn Lytskjold

Monte Rosa rundt, Tour de Monte Rosa (TMB) har jeg gått tre ganger, hver gang tidlig i juli. Med start og slutt i Sveits, og masse, masse Italia. 

Se TMB-ruten på kartet

Reisen til denne turen starter så sveitsisk som det går an: Først med SBB-tog fra Genève et par timer østover til Visp, videre med smalsporet Zermatt-tog 10 minutter opp i dalen til Stalden.

Derfra med taubanen (= lokalbussen) opp til Gspon, en landsby som får Maihaugen til å blekne av misunnelse. Midtsommers bor det kanskje et par hundre mennesker her, 1890 meter over havet. I starten av juli er det tynt med folk, blant dem vertskapet på Berghotel Alpenblick.

Hotellet er nyoppusset og er også ganske rimelig til å være i Sveits. Knakende kjekk betjening, drømmeterrasse, gigautsikt og mat som er tipptopp (et ord som forøvrig funker veldig godt i Sveits). 

Turdag 1

Gspon (1890 moh.) – Saas-Grund (1560 moh.) 

| 5 timer | ↑600 ↓950 | 15 km |

På Berghotel Alpenblick vet de hvordan en frokost skal snekres sammen. Og i den sjarmerende, lille butikken i nabohuset selger de det som trengs av niste, snacks og drikke. Ruten vi følger er en perfekt førstedag som går i ganske jevn høyde i den bratte lien innover dalføret Saastal. Litt opp og ned er det jo, men det er ingen krevende kneiker. Hele tiden følger vi god sti eller mulddyrvei, langs Höhenweg Saastal.

Den klassiske Tour de Monte Rosa går på andre siden/vestsiden av dalen. Selv om stien for det meste går i lerkeskog, har vi utsikt så det holder. Til snøkledde topper i sørvest og den trange dalen dypt under oss. Et par steder må vi krysse løse og bratte bekke- og skredrenner. Etter heftig regnvær, når bekken drar med seg stein og grus, kan rennene være gufne å komme over. Gressletten på Siwibode (2245 m.) er som skapt for en matpause. Inne i dalen, over skistedet Saas-Fee, ser vi hvitkledde Allalinhorn (4027), en av de mange 4000 meterstoppene langs ruten vår. Litt mer trasking tar oss til Restaurant Heimischgartu (2100 m.), et ypperlig sted å fukte strupen.  

Fra restauranten er det 4-500 høydemeter ned til dalbunnen og tettstedet Saas-Grund (1560 m.), gjennom sjarmerende husklynger og lerkeskog. Saas-Grund har det meste en afterskier trenger. Kafeer, butikker, apotek og behagelig busstransport til hotellet i Saas-Almagell, 3-4 km innover dalen.

Vi har alltid bodd på Hotel Spycher rett ved busstoppet, men prøv gjerne Hotel Portjengrat rett over gaten.

ALPERO: Langt unna travle turiststeder ber gressletten på Siwibode (2245) om at du får av deg sekk og sko og tar inn landskapet innover dalføret Saastal. I bakgrunnen leker skyene med Allalinhorn (4027). Foto: Bjørn Lytskjold

Turdag 2

Mattmark Stausee (2200) – Monte Moropass (2852) – Rifugio Oberto (2800)

| 4 timer | ↑650 ↓50 | 9 km |

Dagens etappe starter med en kort busstur fra Saas-Almagell til demningen Mattmark Stausee (2200). Her er vi på den klassiske Monte Rosa-rundt-ruten, som går innom skistedet Saas-Fee. Etter å ha krysset den digre demning legger vi i vei langs østsiden av det nedtappede, turkise vannkraftmagasinet. Den litt vel gode grusveien egner seg best for joggesko. Ved sørenden av innsjøen legger vi om til skikkelig fottøy, og tar fatt på stien opp mot Monte Moropass og Italia-grensen.

Første kilometeren opp til Tälliboden går på slak og god sti. Her kan det være greit å unne seg litt snacks og vann, og ha gåstaver og isøks klare. Herfra går stien, med steintrapper og fastmontert kjetting, opp langs den bratte fjellsiden vi har til i sørøst. Noen bratte snøfonner kan være vanskelig å krysse tidlig i sesongen, hvis vinteren har vært av den seige sorten. Da er det greit å ha en isøks til å lage trinn med. Høyere opp blir terrenget mer lettgått, og goldt.

I tåke kan det være vanskelig å snuse opp hvor neste rutemerkingen er, opp til skaret vi skal over.

I klarvær er det ingen tvil om hvor Monte Moropass (2852) ligger. Den gullmalte, digre statuen Madonna delle Nevi – snømadonnaen – viser hvor vi bør lede våre små trinn på jorden. Velkommen til Italia. Foreløpig er det ikke pasta og pizza du blir møtt med, men – om været er med deg – en storslagen utsikt mot fjellet vi går rundt, Monte Rosa. Med sine 4634 meter det høyeste fjellet i Sveits.

Fra Monte Moropass er det kort vei ned til fjellhytten Rifugio Oberto (2800), som eies av CAI, den italienske alpeklubben. Her har de pasta, her har de pizza og mer til. Et knakende bra sted å lære seg lunsj på italiensk. Fra Rifugio Oberto er det 1500 høydemeter ned til dagens mål, alpelandsbyen Macugnaga (1300). For sånne som meg, som er langt fra en ‘skyrunner’, er valget enkelt. For å spare lår og knær betaler jeg gjerne 20 euro for taubane som går like ved hytten. 

Fra andre har jeg hørt at det kan være vanskelig å bestille rom for én natt i Macugnaga, men har selv fått napp hver gang på det litt gammelmodige Hotel Zumstein. Macugnaga, med Monte Rosa vel 3000 høydemeter over seg, rett oppe i dalen, er et svært så bra sted å rusle rundt. Handle niste og drikke til morgendagen. Ta seg et glass. Slikke litt sol på hotellplenen og gjøre seg klar for middag på by’n, uten at lårene svir slik de ville gjort om vi gått 1500 høydemeter ned bratte sikksakkstier, ikke tatt taubane. I morgen venter en lang dag.

Turdag 3

Lago della Fate (1310) – Colle del Turlo (2738) – Rifugio Pastore (1575) 

| 8 timer | ↑1500 ↓1150 | 17 km |

DAG 3: På tur mellom Macugnaga (1300) og Rifugio Pastore (1575) går ruten gjennom skaret Colle del Turlo (2738). Foto: Bjørn Lytskjold

Dagens etappe, langs den klassiske Monte Rosa-ruten, er av de lengre og tyngre. Hardhausene legger nok av sted fra Macugnaga til fots. Vi noe mer bedagelig anlagte skaffer oss bilskyss de første 2-3 kilometerne, mot vannet Lago della Fate (1310).

Fra vannet går ruten først i skog relativt flatt innover dalen i et par timer, før det bærer til fjells. Like nedenfor stølen La Piana (1613) begynner den gamle militærveien som vi skal følge resten av dagen. Veien fra 1920-tallet er den mest imponerende jeg har sett i fjellheimen.

Med behagelig stigning svinger den seg oppover. Her har gjengen slept på plass digre steinheller og bygget opp kilometervis med støttemurer. Jeg tør ikke tenke på hvor mange tommeltotter og annet som er gått med, før alt var på plass. Ved nødbuen Bivacco Lanti (2150) er det greit å slenge seg litt i gresset, få i seg litt mat og la blikket hvile på den storslåtte fjellheimen rundt oss. Er det ikke en steinbukk som står der oppe på kammen og følger med? 

Bak oss fortsetter den gjeve fjellveien i sving på sving oppover. Når vi nærmer oss selve skaret blir terrenget litt slakere. Her og der forsvinner veien under julisnøen. I tåke er det greit å ha GPS å støtte seg til. I skaret Colle del Turlo (2738) venter både hvilebenker, en liten madonna og steintavlen til det alpine alpekompaniet som bygget veien.

Fjellveien fortsetter sør for skaret, nær 1200 høydemeter ned til hytten vi skal bo på, Rifugio Pastore. Veien er et mesterstykke, men særlig snill mot knær og lår ikke steinleggingen. Her og der er det greit å ta noen snarveier for å kutte de lengste svingene, og la beina prøve seg på litt mer variert underlag. Etter mye stein og sikksakkhumping nedover blir det grønt rundt oss, og i de stupbratte liene klorer små stølshus og feit buskap seg fast. Det er så bratt at de sikkert kan slå gresset på begge sider.

FJELLVEIEN: Den gamle militærveien gjennom skaret Colle del Turlo (2738) er imponerende. Her har soldater slept på plass digre steinheller og bygget opp kilometervis med støttemurer. Mon tro hvor mange tommeltotter og annet som gikk med, før alt var på plass? Foto: Bjørn Lytskjold

Rifugio Pastore (1575 moh.) er rett og slett helt fantastisk. Vertskapet som driver denne perlen av en hytte leverer alt en fjellvandrer kan ønsker seg: Varm mottakelse, noe kaldt i glasset, ost og spekemat, dusj i annekset på haugen og rom med sjel i gamlehuset. En stor og god middag klokken syv, servert med smil og stil. Rifugio Pastore er et sted det er veldig, veldig lett å trives.

Turdag 4

Sant’ Antonio (1380) – Colle Valdobbia (2481) – Gressoney St-Jean (1400). Buss. Rifugio Alpenzu (1779)

| 6-7 timer | ↑1400 ↓1100 | 15 km |

Den klassiske Monte Rosa-ruten fra det kjente skistedet Alagna Valsesia går over Col d’Olen (2881) til Stafal (1800). Vår variant starter litt sør for denne, i dalen Val Vogna. Her slipper vi nærkontakt med taubaner og skianlegg i sommerdrakt, og vi får med oss to hytteopplevelser i særklasse: Lunsj på Rifugio Ospizio Sottile og overnatting på Rifugio Alpenzu. 

Dagen starter med en 15-20 minutters rusletur ned til nærmeste asfaltstripe. Der venter taxien vertskapet på Pastore-hytten har bestilt for gjengen vår, og kjører oss de 15 minuttene ned til skistedet Alagna Valsesia (1200). Her får vi avtalt et stopp for å shoppe frukt, nøtter, snacks og drikke. Og flere gnagsårplaster. Så er det nye 20 taxi-minutter til Sant’ Antonio (1380) i Val Vogna. Før vi hipser på oss sekkene unner vi oss en is på Rifugio Valle Vogna, som ligger rett ved veien. Fotturen starter på varm grusvei et par kilometer opp den vakre dalen før vi svinger inn på stien vi skal følge til fjells. De gamle, digre gårdene vi passerer i Peccia (1529) har svidd av store beløp i blomsterkassene. Det bugner i all slags farger.

Snart svinger stien bratt oppover gjennom skogen, langs elven Torrente Sulino. Ved stølshusene Alpe Larecchio (1845) er vi over tregrensen. Stien oppover er god, dalsiden er teppelagt med irrgrønt gress, alperoser og gule blomster, men kneiken er ganske så dryg opp til dagens høyeste punkt, skaret Colle Valdobbia (2481). Midt i skaret ligger trauste og trivelige Rifugio Ospizio Sottile, et sted som på alle måter får oss til å senke skuldrene. Få av sekker og støvler! Gjør klar for italiensk lunsj! Tross lang vei til butikken disker vertskapet opp med et imponerende, herlig, godt, røft og hjemmelaget måltid. Vin og øl får vi også. Og en liten grappa til slutt. For magen, får vi forklart. 

Fra Rifugio Sottile er det utforbakke igjen, 1100 høydemeter ned til dalføret Valle di Gresonney. Ruten går på god sti, med raus utsikt mot dalen og fjellene på motsatt side. Fra 1850 meter går stien ned gjennom skogen, etter hvert i heftige og bratte sikksakk ned til dalbunnen og bebyggelsen i Verdebiò. Herfra subber vi langs asfaltveien en kort kilometer til den vakre Gressoney St-Jean (1400), et perfekt sted for en gelato og litt drikke.  Fra Gressoney St-Jean busser vi to kilometerne nordover dalen, til stien som går opp til dagens overnatting, Rifugio Alpenzu.

FULL OVERSIKT: På vei opp til skaret Colle Valdobbia (2481) har Lars Gundersen funnet den perfekte utsiktsknatten. Foto: Bjørn Lytskjold

Fra busstoppet er det 300 bratte høydemeter, på god sti, opp til stølshustunet. Rifugio Alpenzu (1779) er uten tvil det mest sjarmerende overnattingsstedet langs rundturen vår. Den gamle, velholdte husklyngen, med historie i veggene fra 1668, er sjenerende vakker. Rom med egen dusj setter vi pris på. Vi venter på å bli ropt inn til middag. På Alpenzu er vi i de beste hender.

Turdag 5

Rifugio Alpenzu (1779) – Col Pinter (2777) – Crest (1980).
Taubane. Champoluc (1550). Taxi. Rifugio Ferraro (2066)

| 5 timer | ↑1000 ↓800 | 10 km |

Dagens etappe gjør at vi har tid til en rolig frokost. Som tidligere på turen skal vi legge inn litt teknisk hjelp underveis før vi er fremme på neste hytte, Rifugio Ferraro. Den klassiske Monte Rosa-ruten går nord for oss i dag også, fra Stafal i Gressoney-dalen over skaret Colle Bettaforca til Ferraro-hytten.

Fra Alpenzu-tunet går TMR-varianten vår på god sti i grønt, storslått og stille landskap over skoggrensen, oppover til skaret Col Pinter. Kulturlandskapet er aktivt i bruk. Kubjellene klinger, gjeterhunder gjør. Fra den åpne åsryggen litt nord for Alpenzu er det en gigantisk utsikt mot Liskamm (4527), grensefjellet mot Sveits. 

Vel oppe i skaret Col Pinter (2777 m.) åpner nye, gedigne utsyn seg både vest- og østover. Et godt sted å sitte og la blikket vandre, men dagens lunsjstopp kan det være greit å vente litt med. Rett på vestsiden av Col Pinter ligger nemlig de tre tjernene Lagi di Pinter (2690). Derfra ser vi Matterhorn. Der vil vi ta matpausen vår. Der vil vi bade, hvis solen er med oss. Ganske eksotisk å svømme i et vann som ligger høyere enn Galdhøpiggen, mens du har Matterhorn der borte som seilmerke.
Fra badetjernene rusler vi tilbake til hovedstien og setter kursen ned mot Champoluc i dalføret Valle d’Ayas, vel 1100 høydemeter under oss. Stien begynner bratt og steinete nedenfor tjernene, så vi glade for kjetting og tau som er montert. Stien videre er av beste sort, ned gjennom slakere og flott terreng til husklyngen Cunéaz (2030). Herfra ville nok de skikkelig turglade valgt å gå stier og småveier til dagens mål. 

LAGI DI PINTER: Et friskt fjellbad. Matterhorn ruver i bakgrunnen. Foto: Bjørn Lytskjold

Jeg velger den litt slappere varianten, med taubanestasjonen Crest som et greit delmål. Fra Crest går det sti ned til Champoluc, men for å spare lår og knær for 400 høydemeter blir det taubane. Dagens etappe inneholder ikke mer gåing. Siste strekket i dag er med forhåndsbestilt taxi. 

Det italienske skistedet Champoluc (1550 moh.) byr på det meste. For ikke å ødelegge matlysten til i kveldens middag er det kanskje best å velge litt enkel servering. Hvorfor ikke Café du Centre, rett nord for kirken? Landrover-taxien som står og venter foran kirken tar oss helt til døren på trivelige Rifugio Ferraro (2066), der bønneflaggene blafrer i brisen. Sist jeg var på Rifugio Ferraro var det ingen tvil om hvem som er sjefen: Herlige Fausta, med fjellerfaring så det holder, både fra Alpene og ute i den store verden. Nå har nye koster overtatt, men jeg er sikker på at de har fått stødige føringer på hvordan drive fjellhytten. Som å servere gode og rause middager, avsluttet med en haug av gode oster.

VAKRE OMGIVELSER: Her prøver gjengen å få oversikt over landskapet på sørsiden av Liskamm (4527). Foto: Bjørn Lytskjold

RIFUGIO ALPENZU: Et sjarmerende sted. Etter en kjapp dusj smaker det ekstra godt med litt kaldt i glasset på det lune tunet, mens du venter på å bli ropt inn til middag. Foto: Bjørn Lytskjold

Turdag 6

Rifugio Ferraro (2066) – Colle Superiore delle Cime Bianche (2982) – Cime Bianche (2831). Taubane. 

Rifugio Cervino (3480) – Trockener Steg (2939). Taubane. Zermatt (1800)

| 7 timer | ↑1100 ↓700 | 17 km |

Fra Ferraro-hytten følger vi den klassiske Monte Rosa-ruten igjen. Vi har en ganske lang dag foran oss, tross planlagt taubane-juksingen, så vi går for frokost klokken seks. Fra hytten går TMR flatt og litt nedover til den mektige fjelldalsletten Pian de Véraz. «Vilket ställe för en korvkiosk!» [ref. Äppelkriget av Hasse og Tage]. Rett i nord velter heftige breer mot oss, med 4000-metertoppene Pollux og Castor som bakteppe. Vi må dessverre videre, inn og litt nedover i lerkeskogen. Men, snart bærer det opp og ut av skogen igjen, oppover den vakre og stille dalen Vallone di Courtod. Stien går i åpent, grønt og variert landskap, langs bekker og over små koller.

Dagens langpause passer det bra å ta ved det turkise vannet Grand Lac (2806). For de som har fått smaken på høyfjellsbad er det nye muligheter her.

STILLE OG STORSLÅTT: Oppover dalen Vallone di Courtod går stien i åpent og variert landskap, langs bekker og over små koller. Foto: Bjørn Lytskjold

Fra Grand Lac går stien opp kneiken vest for vannet. Nok en storslått strekning, med fjellvannet under oss og brekledde Gobba di Rollin (3899) over oss på andre siden av dalen. I det vi kommer opp i skaret Colle Superiore delle Cime Bianche (2982) er det toblerone-toppen Matterhorn (4478) som stjeler oppmerksomheten. Nå har vi selve ikonet til Sveits på kloss hold. På nordsiden av skaret med det lange navnet endrer terrenget seg dramatisk. Plutselig er vi midt inne i det golde og steinete Breuil-Cervinia-skianlegget, stygt herjet med av bulldosere. TMR-merkingen fortsetter gjennom det golde månelandskapet bort og ned til den taubanestasjonen Cime Bianche (2831). Her fortsetter den klassiske TMR-ruten opp til Rifugio del Teodulo (3311), mens vi med sansen for litt juksing tar monstertaubanen opp til Testa Grigia (3480) på Italia-Sveits-grensen.

Plutselig er vi i vinterland. Her er det sommerskikjøring for fullt. Like ved taubanestasjonen ligger Rifugio Guide del Cervino (3480). På den store terrassen er det tettpakket afterski-stemning. Inne er det god plass og alpehyttestemning. Det passer tross alt best for oss fjellfanter, akkurat nå.

Fra Rifugio Cervino setter vi kursen mot Zermatt, nedover slalåmtraséen på breen. Selv har jeg aldri sett folk gå i tau her, men vi går på bre. Og breer har sprekker. Skumle sprekker. Etter en snøfattig vinter, like den som var nå, må vi være ekstra påpasselig og gå på det feiteste snøkantene som tråkkemaskinen har lagt igjen.

Fra 2023 blir det mulig å komme seg ned til Zermatt uten å gå på breen. Da åpner den nye taubanen som går fra Testa Grigia opp til Klein Matterhorn (3883). Derfra går det allerede taubane helt ned til Zermatt. Ved enden av breen vi har gått ned, Oberer Theodulgletscher, ligger det enorme og stygge taubanebygget Trockener Steg (2939). Utsikten fra den store terrassen er det derimot enorm og vakker: Gigautsikt til fjellet vi har trasket rundt i seks dager. Monte Rosa. 4634 meter over havet. Brekledd og mektig og det høyeste fjellet i Sveits.

Fra Trockener Steg går det sti og vei de 1100 høydemetrene helt ned til Zermatt (1600). Det er absolutt en flott tur, men nok en gang er det taubanen som blir mitt valg. Vi må være sikre på å ha litt krefter igjen til å feire den flotte turen vi har gått, rundt et kafébord i sagnomsuste Zermatt. Mens solen farger toppen av Matterhorn rosa. 

Utstyr for fottur i Alpene

BORTE BRA: Fjellskoene du bruker hjemme har du stor glede av i Alpene. Foto: Bjørn Lytskjold

Turutstyret du bruker hjemme har du stor glede av i Alpene også. Prøv å pakke lett. Det har du glede av opp og ned lange kneiker. Er du litt streng når du pakker, klarer du å få en sekk som veier maks 10 kg.

Vi bærer med oss nistemat, snacks og drikke de fleste dagene. Vann fyller vi på hyttene og fra bekker som kommer fra urørt fjellheim. 

Vi går med lette fjellsko og vi har med gåstaver. De sparer lår og knær opp og ned de lengste bakkene.

Været er lunefullt i Alpene. Ha med varme plagg, lue, vanter og det beste og letteste goretex-yttertøyet ditt. Ullundertøy fra topp til tå er med, og klær/utstyr for varme soldager –  solhatt/caps, solbriller, solfaktor. Vi har med minst en lett isøks, til å hogge trinn over snøfonner. 

Sandaler og/eller lette sko til bruk i byene og ved hyttene.

En lett paraply har reddet mang en våt og varm turdag, både folk og sekk. I dalene er det relativt sjelden det blåser for mye. Samtidig er det ofte hakket varmere enn hjemme i Norge, så regntøy/poncho blir fort varmt og klamt. 

Været i Alpene

Selv om Alpene ligger langt mot sør, sett med norske øyne, er været minst like lunefullt som her hjemme. Pøsregn, tåke, snøvær, hagl, kuling og steikende sol. Det meste opplever på turer i Alpene.

Og ikke minst det fjellfolket i sør har ekstra respekt: Tordenvær som bygger seg opp på ettermiddagen når sommerdagen har vært varm. Respekten for lynnedslag gjør at alpefolket gjerne legger i vei fra hytten før solen har stått opp, for å være i hus før dagen er blitt altfor gammel.

Alpehyttene

Fjellhyttene i Alpene er som oftest betjent fra månedsskiftet juni/juli til litt inn i september. Bestill plass der du skal bo, gjerne i god tid før avreise.

På hyttene, som har alle rettigheter, er frokost og middag inkludert. De fleste hyttene tilbyr bare fellesrom: Husk ørepropper.

Det er dusj på hyttene, og tøfler/crocs. Lakenpose er påbudt.

Ta med eget håndkle, og badetøy.

Artikkelforfatter Bjørn Lytskjold er erfaren med langturer i Alpene, både sommer og vinter. Han har også gitt ut turguide-boka Haute Route – på ski gjennom Alpene (Fri Flyt forlag) som snart kommer i ny utgave. Han har også bloggen Over alle hauger.