En overskyet dag – jeg synes å huske flere sluddbyger og kun noen få glimt av sol – leste jeg en aviskommentar i en relativt stor og seriøs avis.
«Hva skal vi med vinterferien?» spurte kommentatoren.
Jeg vil også være kommentator, jeg vil også kommentere, og jeg tror ikke «kommentator» er en beskyttet tittel, så nå gir jeg meg selv denne tittelen, i hvert fall for en dag.
Først og fremst må jeg si at jeg er helt enig med min kollega – kommentatoren i den store og seriøse avisen: Vinterferien må bort. Den er bare til bry. Den forstyrrer potensiell profittmaksimering i det private næringslivet, den drar ned brutto nasjonalprodukt, den terminerer Norges sjanser til å hevde seg i den multinasjonale konkurransen om å tjene flest mulig dollar.
Ikke bare det. Vinterferien skaper uro i både statlige, fylkeskommunale og kommunale etater.
Se for deg en hvilken som helst saksbehandler som nesten har ferdigbehandlet en sak.
Saksbehandleren – og alle de involverte i saken – aner fred og ingen fare. Men så, bang!, kommer vinterferien som en albatross inn i stuen.
Saksbehandlerens skolebarn får ei uke fri, og saksbehandleren og hans kone tar fri fra jobben for å være sammen med barna, og hele saksbehandlerfamilien reiser opp til ei sekstitallshytte like over tregrensa og går skiturer og graver snøhuler og spiller brettspill og baker boller og spiser hjemmelaget pizza foran en ny episode av «Mesterens mester». Og se! Nå går de kveldsturer med hodelykt og snakker sammen og får røde kinn og sover ganske lenge om morgenen og lager egg og bacon til frokost og lytter til P1 og diskuterer om de skal besøke det lokale alpinanlegget og kommer fram til at ja, det skal vi jommen santen gjøre, det blir sikkert veldig gøy, ikke minst fordi det snødde 30 centimeter i natt, og det serveres kakao med krem i varmestua.
Tenker ikke saksbehandleren på alle problemene han skaper? Samfunnet som helhet? Statsbudsjettet?
«Vinterferien og påskeferien kryper nærmere og nærmere hverandre i tid, ingen kan forklare hvorfor, men slik har det blitt, og det går ikke an, det burde ikke være lov, påskeferien må strykes fra kalenderen.»
Tilsynelatende gjør han ikke det – og derfor må vinterferien bort. Påskeferien, også. Vinterferien og påskeferien kryper nærmere og nærmere hverandre i tid, ingen kan forklare hvorfor, men slik har det blitt, og det går ikke an, det burde ikke være lov, påskeferien må strykes fra kalenderen.
Det samme gjelder høstferien. Jeg er kommentator, og som kommentator vil jeg minne om at høstferien i sin tid ble innført for at skolebarna skulle hjelpe til med innhøstingen hjemme på gården. Ja, i gamle dager ble høstferien til og med kalt «potetferie», men nå er det ingen som plukker poteter, så høstferien må bort. Det burde være åpenbart for alle.
Juleferien kan vi heller ikke ha. Nå har stat og kirke offisielt skilt lag, så vi kan ikke ha en ferie som i sin tid ble innført for å feire kirkelige tradisjoner.
La oss heller jobbe, stå på litt, bidra til å holde hjulene i gang.
Helt til slutt vil jeg påstå at sommerferien er for lang.
Skolebarna har fri i åtte uker. Åtte uker!
Det skaper utelukkende kaos for foreldre og foresatte.
Barna reker rundt i skogen, på fjellet og overalt i naturen – ofte sammen med foreldrene.
Barna lærer ingenting.
De glemmer det de har lest.
De bare lever i nuet, liksom.
Det må ta slutt.
HELT UTE
Eivind Eidslott er født og oppvokst på Sunnmøre, og er fortsatt preget av det. Firebarnsfar, Fjellbarna-forfatter og fast spaltist i UTE.
