Bretur til Storebjørn

Bøverdalen er en virkelig flott dal omgitt av breer og høye fjell over 2000 moh. Målet vårt for dagen er en av de mest imponerende og ikoniske toppene i Jotunheimen Nasjonalpark og kanskje i hele Norge: Storebjørn, et mektig fjell som rager 2222 moh, en virkelig kremtopp omgitt av store isbreer på alle kanter.

Storebjørn ble klatret for første gang 14. august 1884 av Carl Christian Hall og Matias Soggemoen. Fjellet regnes som en av de beste toppturene i Jotunheimen. Toppen Storebjørn kan bestiges enten fra Leirvassbu eller fra Krossbu.

Ingen av rutene er spesielt vanskelige, men de er lange og teknisk kunnskap er nødvendig for å vandre på isbreer. Å komme over den store sprekken nedenfor toppen kan være krevende hvis den er for åpen, noe som skjer stadig oftere pga varmere og snøfattige vintre, en tydelig konsekvens av den globale oppvarmingen. 

Vi velger ruten fra Leirvassbu via den sprukne Bjørnbreen. Det er ganske kaldt, og det blåser når vi lukker bildørene og slenger ryggsekkene på skuldrene klokka syv om morgenen. 

Vår ungdomstid er noen lysår unna, og til tross for vår økende skrøpelighet og smerter her og der, har vi denne sommeren klart å klatre et respektabelt antall store topper, både i Rondane og i Jotunheimen, så vår fysiske form er ikke så verst og vi gleder oss virkelig til turen. 

Allikevel føler man alltid en viss uro før bestigningen av et fjell av dette kaliber, spesielt hvis ruten går gjennom sprukne breer. Men himmelen er klar, værmeldingen er god, og vi stoler på at breen er farbar uten for mange skjulte sprekker. 

Vi kommer inn i en vakker dal hvor en elv renner støyende ned. Vi ser ingen synlig sti, bare av og til noen gamle trepinner som indikerer den beste rute mellom steiner og myrområder.

Etter en drøy time når vi en vakker turkis lagune ved foten av breen. Hundrevis av bekker og små fosser setter bakgrunnsmusikken i dette vakre amfiteateret omgitt av Surtningtinden (1997 moh), Stetind (2020 moh) og den mektige Storebjørn som reiser seg som ubestridt konge, og sine spisse satellitter Veslebjørn (2150 moh), Sokse (2189 moh) og Geite (2002 moh). På steder som dette finner man lett svaret på hvorfor vi bestiger fjell ...

Bjørnbrean

Vi får en knute i magen, når vi noen ganger hører kraftige eksplosjoner forårsaket av isblokkene som løsner fra breen og buldrer ned i tusen biter langs den store svarte veggen som åpner seg under toppen. Vi er glade for at ruten ikke går under det tunge artilleriet ...

Det kaotiske feltet av blokker av bremorenen tar tid, det er knapt noen merker som indikerer ruten og det er viktig å finne riktig punkt for å komme inn på breen.

Været er fantastisk, sol og en kald vind som frisker opp våre svettende kropper.

Isbreen har store områder fulle av sprekker og digre snøfelt som kan skjule forræderiske sprekker. De farligste er de man ikke ser. Å bli fastklemt i en av dem er det mest grufulle marerittet for en fjellklatrer. Vi grøsser med tanken.

Jeg husker den berømte boken av Joe Simpson «Touching the Void» som mesterlig beskriver hans odyssé da han falt i en stor sprekk etter å ha besteget Siula Grande (6.344 møh) i Andesfjellene i Peru i 1985. Isbreer fortjener respekt, både store og små. De er vakre, men hensynsløse «drittsekker» som ikke tilgir uaktsomhet.

Etter ca. 3 timers anmarsj når vi endelig brekanten. Vi tar en rask matbit, setter oss i tau og tar på stegjernene og sikkerhetsutstyret.

Tiden går fort når man er opptatt med å prøve å ikke falle i en sprekk. Det er mange av dem, så vi har ikke tid til å kjede oss. De finnes i alle størrelser, store og små, brede og smale.

Noen kan lett overkommes, andre krever et lite hopp, andre et større hopp mens man, ikke uten en viss nervøsitet, lurer på om kanten på den andre siden skal bære vekten. Andre ganger må vi ta en omvei for å unngå områder med mye snø hvor vi kan ikke garantere det ikke fins sprekker. Virkelig underholdende.

Men omgivelsen er så storslått og vakker at disse bagatellene kompenseres mer enn nok med den primitive og dyriske gleden vi føler.

Det bunnløse sorte hullet

Timene går og til slutt, etter å ha svettet skjorta grundig oppover fjellet, når vi den berømte sprekken som krysser fjellet fra side til side, noen få hundre meter før toppen.

Når vi når kanten av dette lange sorte hullet, bunnløst og ikke noe særlig sympatisk i det hele tatt, når et annet taulag oss. Det er en gruppe med guide som kommer fra Krossbu. 

Sprekken er vidåpen, og det er ingen åpenbar måte å flankere den ved endene eller ved en snøbro. Forrige gang jeg besteg fjellet, var det problemfritt, men det ser ut til at vi kommer til å få mer moro i dag.

Vi prøver å finne et passende sted å krysse, men det er ikke så opplagt. Til slutt finner guiden et sted hvor vi kanskje kan krysse. Ved å ta et langt skritt over sprekken og klatre en vertikal og våt svart vegg på ca. 6 meter, etterfulgt av et bratt felt med snø og is, kan vi komme oss over hindringen.

Vi må vente en stund til guiden og klientene hans kommer over. Ting har plutselig blitt ganske spennende.

Når min tur kommer kan jeg ikke la være å føle meg litt nervøs siden jeg ikke har klatret teknisk på lenge. Jeg strekker beinet godt for å sette foten på veggen på andre siden og håper at jeg ikke blir revet i to siden elastisiteten min ikke er som før ... Godt hjulpet av synet av det sorte, bunnløst hullet rett under rumpa, klarer jeg å passere hindringen raskere enn forventet ...

Ved hjelp av en isskrue på en standplass haket i isen, sikrer jeg Anne Maria mens hun klatrer opp fort som en rakett, sikkert også litt med halen mellom beina ...

En ny kort taulengde gjennom det bratte snøfeltet, etterfulgt av en travers til venstre, fører oss til snøplattformen rett under toppen. De siste meterne er ganske bratte og isete med våt snø på toppen.

Ubehagelig, men 2 nye isskruer sikrer passasjen som har et imponerende fall på venstre siden. Her er det best å ikke snuble. Noen få skritt opp den steinete ryggen og til slutt når vi toppen.

Toppen av Storebjørn

Utsikten er eksepsjonell, spesielt på en vakker dag som i dag. Jotunheimen omgir oss og Hurrungane og Jostedalsbreen glitrer i det fjerne.

Vi er veldig fornøyde og det samme er alle i det andre laget. Vi snakker spøkefullt om kryssingen av den mørke sprekken. Alle er enige om at det var i overkant spennende ...

Nedturen er lang, så vi sitter ikke lenge på toppen. Den isete rampen rett under toppen med det enorme stupet under, tar vi veldig forsiktig. Men med 2 isskruer kommer vi oss gjennom passasjen uten problemer.

Lenger ned kommer vi igjen til det bratte snøfeltet og den brede sprekken. Snøen er veldig våt med is under, fullt fokus igjen. Etter 3 korte taulengder og et par sikringer når vi endelig breen.

På vei ned må vi fortsatt passe oss for sprekkene, særlig med denne stekende solen vi har i dag da snøbroene kan gi etter. 

Nedstigningen er lang, og når vi endelig kommer av breen og den kaotiske endemorenen er vi veldig slitne.

Vi føler en dyp glede, forsterket av det vakre solnedgangslyset og den milde temperaturen. Ovenfra ser fjellet ut til å smile til oss. Det er fantastisk å være på et sted som dette, og vi føler oss fulle av livskraft.

Den vakre sommernatten

Lenger nede tar vi feil side av elven og er nødt til å gå en del lenger nedstrøms for å finne et sted å krysse. Strømmen er sterk, og det er nesten mørkt når vi klarer å krysse. Med vannet nesten over lårene gidder vi ikke engang å ta av oss støvlene eller buksene.

Vannet drypper fortsatt fra klærne når vi etter noen endeløse få kilometer oppover endelig kommer frem til bilen. Vannet spruter ut fra støvlene mine når jeg tråkker på bilpedalene – chufff! chuuuf!

Men vi er glade. Vi vil få tørket oss ordentlig på hytta!

I det fjerne, høyt over oss, risset mot himmelen i denne vakre sommernatten, ser vi Storebjørn for siste gang. Det var litt av ett fjell!