Josten Rundt på ski

Oddsene for å bli solbrent her er høyere enn på en dårlig planlagt chartertur. Dessuten har fjellføreren sagt at «baris» ikke hører hjemme på ski i fjellet.

«Det er for spradebasser og byfolk».

Han sa det med glimt i øyet og gikk selv i kun underbukser nedentil, frem til vi nådde snøgrensen. Men for å være helt ærlig, så er ikke klærne det første jeg ville kvittet meg med akkurat nå.

Halve ryggsekken og to dårlige knær hadde passet bedre. Jeg er deltaker nummer åtte på denne såkalte pilot-turen, og akkurat nå runder resten av passasjerene siste flanke mot Skåla-tårnet.

De forsvinner ut av horisonten noen hundre høydemeter over meg. Tankene i bakhodet er selvsagte:

 Hvordan skal dette gå med et slikt tempo hele veien?

Sigurd Felde må være verdens største optimist. 

Det så bedre ut nede på parkeringsplassen noen timer tidligere. For min egen del. Oddsen for at jeg skulle bli snø-anker virket mindre. Snakken gikk om barnebarn og titanhofter. Eldstemann i gruppen var 68 år gammel. Flere av de andre ble født på den tida Oslo planla de olympiske leker. Den gang treski og Mariusgenser regjerte på sorthvitt-fjernsyn. Jeg befant meg i pensjonistenes rekker. 

­– Dette er blodspreke karer alle sammen. Ikke la deg lure. Jeg har vært på tur med dem tidligere og kjenner de fleste godt. Jeg tar ikke med meg den gjennomsnittlige toppturdeltakeren på dette, så det er bare å legge seg i trening, sa Sigurd på telefonen i planleggingsfasen noen måneder tidligere.

Høgrutene i Norge er bare halvparten av halve Josten rundt. Men vi får mer skikjøring her enn på klassiske ruter som Haute Route i Alpene. 

Jostedalsbreen rundt var en tur han hadde drømt om i en årrekke. Og det hørtes for all del fristende ut. Rundt breen og ikke den klassiske over-varianten. Opp og ned brefall, fjelltopper og daler med skibestigningsutstyr. Et helt annet konsept med hovedvekt på lange nedkjøringer og jakt på god snø. Overnatting underveis på fjelltopper og støler. Dessuten hadde første halvdel gått veldig bra, ifølge Sigurd.

 For selv om konseptet i utgangspunktet ble presentert som hele Jostedalsbreen rundt på 12 dager, ble turen brutt opp i to deler. Josten Vest og Josten Øst. Vest ble gått året i forveien med flere fra samme gruppen. Vi var nå på vei inn i østre del. Grunnen til oppdelingen i to seks-dagers turer, var av både praktisk og fysisk art.

 — Det er for tungt å gå 12 dager på rappen uten hviledager, dessuten er det bare to ukers værvindu for å gjennomføre denne turen hver vår. Dette er antakeligvis også den hardeste kommersielle fleredagers toppturen noensinne. Uavhengig om den er delt i to eller ikke. Høgrutene i Norge er bare halvparten av halve Josten rundt. Men vi får mer skikjøring her enn på klassiske ruter som Haute Route i Alpene. Vi unngår derimot høydeproblematikk selv om det er mye større høydeforskjeller. Dessuten står ikke terrenget tilbake noe fra Alpene, syntes jeg. Vi kommer til å sette spor der de færreste andre har vært på ski før. Det blir heilt konge!

Sigurd solgte det inn på sitt sedvanlige og ubekymrete vis.

For de som ikke vet hvem tindevegleder Felde er, så kom han til verden på en sauegård i en av avkrokene til Jostedalsbreen.

Tok første avstikker på egenhånd som 6-åring. Gikk alene til første fjellskrent og lurte på hva som gjemte seg bak neste.

Da han kom dit, lurte han fortsatt. Slik fortsatte det til lokal leteaksjon ble satt i gang da foreldrene var ferdige i fjøset.

Og slik har det også fortsatt videre i livet. Bortsett fra leteaksjonene. Nå er han med på disse som ekspertise og Nortind-utdannet tindevegleder, redningsmann og geolog.

Sigurd er også en av veldig få som har klatret opp verdens høyeste vertikale stup, Trango Tower (6 286), i Pakistan.

Han har også vært på ekspedisjoner på fjell som K2. I 2016 førstebesteg Sigurd, Jørgen Aamodt og Robert Caspersen fjellet Pawar Himal (6 621) i Himalaya. Med ski på sekken.

Nå ville han bli verdens første til å gå rundt Jostedalsbreens ytterkant. Samt lage kommersiell tur av det.

Jeg var selvsagt med. 

Der solen skinner – blir det is. Etter en stjerneklar natt av dimensjoner i den nye DNT-hytten ved Skålatårnet, treffer vi klokkereint gjennomslagføre. Det går over til hard is i nedfarten mot foten av Tindefjellet. Resultatet blir en liten nesestyver på en av deltakerne, før det plastres og gires om for å gå over fjellet og mot Bings Brekuppel.

– Det er fascinerende. Om man hadde smeltet all isen i Jostedalsbreen, kunne vannet fylt Mjøsa to ganger, sier Sigurd.

 Resten av gruppa tygger sakte på polarbrød, ser en annen vei og mumler frem komplimenterer til utsikten fra «Bings» mot Lodalskåpa. Vestlandsdronninga har pyntet seg ekstra denne dagen. Lett pudret, glitrer hun som en diva i rampelys. En utsikt det er lett å bli stolt nordmann av.

Synet av undertegnede på vei ned Tindefjellbreen, er derimot ikke et av Norges stolteste øyeblikk. Men sekken har blitt lettere og utporsjoneringen av krefter ser ut til å fungere enn så lenge. Å gå bakerst er greit så lenge man ikke kommer sist ned også.

Sigurd tar oss gjennom et krevende terreng fylt av bresprekker og fjellhyller. Et brefall du må ha sett nedenfra for å klare å navigere. Da vi omsider kommer til Bødalssetra, skjønner vi at han har gjort akkurat det. Et par dager i forveien.

­–­ Dæven… Det var magisk! Hvem kunne vel drømt om en halvliter akkurat her. Det var tidenes overraskelse... 

Bernt Gaarud smiler nesten bredere enn terrassen han sitter på. Sigurd har tatt ansvar og båret opp 16 halvlitere og proviant til setra før vi startet turen i Loen. Dette er prioritert luksus.

Det blir litt for lite middag og mye konversasjon denne kvelden.

Den slitte og tradisjonsrike setra skifter odør fra gammelt treverk til sure sokker.

Et par ganger fylles dalen av drønnene fra store skred. Praten er også litt annerledes enn i en standard toppturgjeng. Disse gutta stod på ski lenge før de fleste leserne av UTE ble født. 

– Det å ha drevet med idrett og fysisk aktivitet sammen, er det som sementerer et livslangt vennskap. Vi har nå flyttet fokus fra langrenn og roing til dagens toppturer. Og dette må være tidenes topptur. Dramatikken er enorm. Vi starter langt nede i dalene, kommer opp på isen og kaldere vær, før lange nedkjøringer ender i lukten av vår, sier Bernt (66). 
 

Selv startet han med toppturer allerede på 70-tallet i Sveits.

 – Den gangen spente vi fellene på med remmer. Etterhvert kom korte ski med feller fra Fisher. Feller med lim på. Det var den største oppfinnelsen siden ferdig oppskåret brød, smiler han.

Dagen etter blir det stort behov for begge deler. Både oppskåret brød og felle-lim. Vi danser rundt, gjennom og over små bekker i Bødalen, før vi tar fatt på den dryge stigningen mot toppen av Lodalskåpa. Opp Brattbakkane. Når et område på kartet har fått navnet «Brattbakkane» av Vestlandets kreative sjeler, så er det ikke uten grunn. Det er 700 høydemeter i et jafs. Pluss en god del til før man når toppen.

 Været er også stikk i strid med god statistikk. Tredje dagen med rødt, hvitt og blått. Røde ansikter, kritt hvite fjelltopper og blå himmel. De nye fellene mine krøller seg under skiene og kladder som fluepapir. Dårlig kombinasjon. Derfor er det med glede og forbannelse jeg kaster fra meg plankene, angriper nista og deretter setter isøksen i siste del av Lodalskåpa (2083 moh.). 

Vi når turens høyeste punkt etter en liten klyvetur.

Jubelen minner om et vekkelsesmøte. Denne utsikten er ikke hyllevare.

Sammen med føreren, gir den sjeldent god motivasjon.

– Frem til nå har vi stort sett gått i velbrukt terreng av fjellfolk. Nå skal vi derimot inn i det mer ukjente. Dere får tidenes lengste nedkjøring herfra. Heilt konge! 

Sigurd roper over skuldra og setter skituppene ned mot Strupebreen. Og han har rett. Solen har varmet opp til perfekt vårsnø. Det føles som vi kjører lengre nedover, enn vi gikk oppover. Verdensmesterføre ut Strupebreen og Lodalsbreen. Over lekent terreng fylt med gigantiske is-klosser. Det som å kjøre på ski i et dataspill hvor alt er overdimensjonert. Nedkjøringen flater ut og inn i Stordalen. Den er stor. Og veldig lang. Da vi har forsert en meandrerende elv for tredje gang og staket oss gjennom utallige kubikk med bjørkekratt, logger dagen 2 200 høydemeter og 32 kilometer.

 Vi er i Jostedalen.

Det bli en restitusjonstur på Vangsen dagen etter. Ikke at vi trengte det, men pils og heimelaga husmannskost smaker enda bedre på Jostedalen hotell etterpå.

Planen var å gå opp Nigardsbreen og kjøre ned igjen Tuftebreen, men snøbroene er for svake på grunn av det vedvarende fine været. Så det blir en snarvisitt i sivilisasjonen før vi snur skituppene opp Krundalen. Litt morgendis gjør oppturen mer behagelig. Tempoet har sunket.

Sigurd bruker tiden til å forklare essensen i å lese terrenget på breer.

–   Nå prøver vi å unngå gravide damer… 

Vi drar på klatreseler og ser spørrende på barnefaren. 

­–  Det er med andre ord store kuler i terrenget på en bre. Over en kul strekker breen seg i alle retninger og det er ofte sprekker under snøen. Formasjonene på overflata reflekterer hva som er under. Konvekse formasjoner danner seg der breen har størst hastighet og press, og der den er brattest. Størst sprekker får en i overgangen mellom platåbre, den dalte delen, til de brattere delene. Konkave, eller tynn dame-formasjoner, danner seg der breen beveger seg sakte og tetner til. Der er det som regel tryggest å ferdes.

Vi ser ned på den massive Tunsbergsdalsbreen som skal krysses. Teorien virker omtrent like lett å oversette til praksis som norsk sukkeravgift.

Vi ser ned på den massive Tunsbergsdalsbreen som skal krysses. Teorien virker omtrent like lett å oversette til praksis som norsk sukkeravgift.

 Føreren går først og vi krysser i takt over Jostedalsbreens lengste arm, før turen går opp på selve brekuppelen igjen. Det er kaldere og tomatsuppe kokes ut av en joggesko. Alle er spente. Nå kommer turens største spørsmåltegn. Vi skal ned til Veitastrond. En av de mest utilgjengelige bygdene i Norge.

 – I dette området er det veldig få som ferdes. Folk går toppturer rundt Veitastrond, men kjøret ikke ned i dalen. Det har nok ikke vært randostøvler der vi skal nå, sier Sigurd.

Det begynner med en fantastisk nedkjøring som går over til sugeføre og så kornsnø mot kanten av stupet. Vi blir stående på et trygt sted, imens ekspertisen går i forveien og løser ut et lite skred med overlegg. Det kunne vært skremmende, men utsikten mot brefallene i Austerdalsbreen og Lokebreen tar all oppmerksomhet.

Den engelske klatrepioneren William Cecil Slingsby kalte det for «The finest ice-scenery in Europe». Ikke vanskelig å forstå. Men vi er ikke på trygg grunn og blir hastet ned den styggbratte fjellsiden mot Tungestølen. Utfordrende skikjøring over skredutløp. Det er sent på dagen og ingen tid å miste da smeltingen er på sitt verste. Endelig nede på Tungestølen hilser vi på den første og eneste personen vi møter på ski i løpet av hele turen.

Kramper tar beina den natten.   

Dagen etter kaster et par mann inn håndkledet. Vi har blitt seks stykker som navigerer over gigantiske skredbaner før vi når brefallet i enden av Eldedalen. Varmen er intens i den dype dalen. Og det skjer ting rundt oss. Det er som å være inne i et levende vesen. På et tidspunkt går et lite skred og sender snøballer på størrelse med fotballer rundt skiene våre. Rutevalget er stramt og vi får beskjed om å gå rett opp etter Sigurd. Uten å stoppe.

400 høydemeter reint blodslit før neste pust i bakken. Jeg føler meg som en kolspasient i en maratonspurt. Da kommer Webjørn Remen opp på siden. En styggsprek 55-år gammel skøyer med uavkortet godt humør og konstant munndiare.

– Jeg synes det er helt eventyrlig. Mestringsfølelsen man får av en slik tur er ubeskrivelig. Skulle du ønske det var en dag til?  

Vi ser ned Steindalsbreen og mot grønne jorder i Fjærland, snur randobindingen en siste gang og vet det er over 1 000 høydemeter med perfekt vårskikjøring ned, det må innrømmes:

– De gamle er fortsatt eldst, og nei – turen var akkurat sånn passe lang.