Allerede her er det lett for en mamma å bli emosjonell.
Det er så mye man lærer om barn først etter at man har fått dem. Alle de tingene de klarer å fikse helt på egen hånd. Å nyse. Gjespe. Blunke, før de etter hvert knekker krabbe-koden, reiser seg og går. Plutselig begynner de å løpe også!
Det å sykle derimot, det må læres, og den lærdommen har sine fordeler: Ikke bare gir sykling frihet. Det er moro å kunne mestre sykling også, i tillegg til å være et smart framkomstmiddel er det noe som hele familien kan gjøre sammen.
«Livet er som å sykle. Du må bevege deg for å holde balansen.»
PÅFYLL: Drikke underveis er ikke noe mindre viktig for treåringer enn det er for proffene i Tour de France. Foto: Gunhild Aaslie Soldal
Det har skjedd mye innen barnesykler på 20-30 år og det finnes mange gode løsninger som gjør overgangen til to hjul lettere.
Tiden med støttehjul er relativt kort for mange barn.
Stadig oftere anbefaler sykkelekspertene å droppe støttehjul på sykkelen, for å unngå at tilvenningsfasen til til tohjulingen blir for lang.
Det å sykle fra A til B er fint, men det er masse annet man kan gjøre også. Slipp fantasien løs:
• Sykle en slange for eksempel, en bokstav, eller en krokodille, om du kan!
• Det å veksle med underlaget, mellom grus, asfalt og sti kan være både spennende og lærerikt
BASIS: Vi som vokste opp i forrige årtusen kan bare misunne dagens barn løpesykkelen. Foto: Gunhild Aaslie Soldal
Den store dagen kommer: Skal vi prøve å få knekt den sykkelkoden en gang for alle?
– Kanskje vi kan gjøre det på skoleplassen, foreslår Sverre (3).
Skoleplassen er et spennende sted for en barnehagegutt, og det kan jo ta litt tid, så vi pakker den lille sekken med mat og drikke i tilfelle sulten melder seg. Det pleier den å gjøre.
Vi ender opp med å spise opp hele nista før vi kommer i gang.
Mor griper sjansen til noen runder på den altfor lille sykkelen, men som er stor nok til at det er mulig å gi en leksjon i dette med brems og stopp. Jeg briljerer med fine åttetallssvinger på den folketomme asfaltplassen, om jeg må si det selv.
Det må se gøy ut, femåringen vil prøve.
– Ikke slipp før jeg sier fra, okey?
– Slipp.
– Ikke slipp.
Tålmodigheten varer i en halvtime, inkludert en lang ringeklokke-konsert. Men hey: Ingen fall. Ingen gråt. Dette har jo gått storartet!
Vi triller fornøyd hjemover, tilfreds med innsatsen, vi blir enige om å vise pappa.
Pappa Håvard ser oss i aksjon, men vi får ikke helt den responsen vi hadde trodd.
– Han trenger mer fart, mener faren.
Fart. Hvordan kunne jeg glemme det?
Motivasjonen er heldigvis langt fra over. Snuplassen blir arena for enda en omgang.
– Ikke slipp, kommanderer treåringen.
Noen vil si at det viktigste er å lære seg først, er trafikkreglene.
At du må starte med å lære å bremse, stanse og gå av sykkelen først.
Og joda, bremsing er viktig, men ikke det aller viktigste når det er helt flatt.
Og nettopp flatt underlag er fint å øve seg på.
TRE TIPS
• Holder du fast i setet, er det stødig, men det kan være slitsomt for ryggen over tid.
• Har barnet en sykkel hvor det følger med en styrepinne, kan du gå litt mer oppreist selv og barnet får mer følelse med å sykle på egenhånd.
• Holder du litt forsiktig i barnet i stedet for å holde i setet, må barnet jobbe litt mer selv for å finne balansen.
Mens vi holder på, kommer to av naboguttene syklende. De lærte seg sykkelkunsten i fjor og nå er det de som cruiser og lager fine åttere.
Det hjelper stort på motivasjonen vår å se dem i aksjon. Egentlig har tre-åringen mer enn nok med å se framover samtidig som de små beina tråkker det tauer og remmer kan holde.
Den røde lastebilen som står parkert 30 meter bortenfor er et bra mål.
Nå er det han som instruerer oss voksne.
– Slipp!
Og se nå.
Fem meter.
Ti meter. Femten meter. Dette går jo av seg selv.
Jeg blir emosjonell Igjen.
– Det der var jo lett, sier treåringen, har vi mer saft?
Hva slags sykkel til barn?
Den første sykkelen bør ikke være større enn at barnet kan sette ett eller begge beina ned i bakken når det sitter på setet.
Da kan selv være med og bremse ned farten og stoppe uten problemer. Men før den tid er det flere sykler som kan lette overgangen til å sykle på to hjul:
SPARKESYKKEL Hyppig observert på lekeplasser og der barn ofte ferdes. Veldig populært og det er lett å forstå. Sparkesykkelen gir fart, samtidig som det er enkelt å få kontroll over. Det å se andre barn leke, gjør det fristende å prøve sjøl. Ingenting er bedre enn at balanseøvingen fortoner seg som lek. Hvis barnet ditt er nysgjerrig på andres sparkesykler, er det kanskje et tegn?
TREHJULSSYKKEL – Fordelen med trehjulssykler er øving med pedaltråkk. Begynner du med trehjulssykkel, vær oppmerksom på at de minste barna neppe har lange nok bein til å nå fram til pedalene de første leveårene.
LØPESYKKEL – Stadig flere går rett på løpesykkelen, som kan brukes fra omtrent toårsalder. En sykkel uten pedaler er en fin inngang til litt mer fart, som barnet styrer selv. Slik kan barnet få inn grovmotorikken, gjennom prøve å finne balanse å holde på den. Ta med sykkelen på skogsturer, i parken, på stranda, til besteforeldre, til og fra barnehagen. Kanskje er det en liten, eller lang, periode med støttehjul, før tiden er inne for å prøve seg på to hjul?
Noen siste råd på veien
Det hjelper enormt om du selv er glad i å sykle: Da vet du at sykkel er gøy og at det er noe dere vil kunne få glede av sammen.
Unngå steder med trafikk i starten, og det som kan bli forstyrrende elementer. Det kan være mye å konsentrere seg om til å begynne med.
Ta med sykkelen når det er naturlig, og lek dere fram på ulikt underlag. Det å prøve seg fram på på grusveier, stier og gress innebærer ofte litt mer opplevelse, gleden bevares, læringen blir like mye lek og oppdagelse, som balansetrening.
Når barnet skal lære å sykle på to hjul – vær obs på lengden ned til bakken. Barnet må kunne stå og få kontroll over tohjulingen.
Det å lære seg å stanse og bremse er viktig. Men litt fart er også viktig for å finne flyten.
Husk at alle barn har fysiske og motorisk forskjellig utgangspunkt og behov. Som far eller mor kjenner du barnet ditt godt.
