Det var en sånn dag. Ja, akkurat en sånn dag. Du vet, når du stikker et bustete hode ut av teltet, det fortsatt er skygge og kaldt og dugg på innsiden av duken, men du ser allerede fra skyggeland at dette kommer til å bli en av Dagene med stor D.

Vi, en familie på fire med en femte på vei, hadde egentlig planer om å gå en liten tur opp på Litlefjellet for å se på utsikten. Men ambisjonene om en lengre tur tok raskt overhånd. Små, overkommelige turer hadde vi holdt på med lenge, i flere år faktisk, nå var vi klare for noe mer!

Annonse

– Det må bli Blånebba i morgen. Jeg tror vi klarer det, sa pappa Peder da vi sjekket Yr.no.

Blånebba er et kjent og kjært turmål i Romsdalen, og vi voksne hadde vært der før, både på ski og til fots. Men hvordan ville det være å ha med seg en fireåring og en åtteåring opp de tusen høydemetrene? Men ungene var gira, de ville på tur. Vi pekte og snakket i munnen på hverandre mens vi kjørte ned til parkeringsplassen noen kilometer lenger nede i dalen.

Der var vi ikke alene. Det veltet horder med folk ut av busser og biler. Det var treningstightser, hunder, fjellsko, vandrestaver, solbriller og camelback-sekker i skjønn mundur. Noen barn var det også, men vesentlig eldre enn den yngste i vårt følge.Det viste seg imidlertid at fireåringen var den ivrigste av alle. Hun kastet alle klærne minus shortsen og fjellskoene, og løp i vei opp de nylagte steintrappene. Godt hjulpet av heiarop fra imponerte voksne, fløt hun i vei opp fjellsiden. Merkelig raskt var vi oppe på den første flaten, mellom Storhesten og Mjølvafjellet. Men der forsvant også plutselig motivasjonen. Mamma, nå vil jeg snu, erklærte fireåringen. Åtteåringen sa seg enig.

– Vi er lei, vi vil hjem, vi vil bade, sa de.

Les også: Turekspertene i utemagasinet.no sin test av bæremeiser.

Gode råd ble plutselig dyre. Toppen og utsikten mot Romsdalen, Trolltindene og havet lokket. Vi kunne da ikke gi oss allerede? Nå som vi var så godt i gang?

– Jeg har hørt at det er en godterikonkurranse opp den bakken der, sa jeg desperat, og pekte mot den bratte kneika vi måtte forsere for å komme opp på selve eggen, der man får se Rauma-elva bukte seg 1300 meter lenger nede, og de ville Trolltindene peke mot himmelen.

Interessen ble vekket på et blunk.

– Godterikonkurranse? Sa en vantro åtteåring, mens flettene plutselig begynte å sprette rundt hodet hennes igjen.

– Ja, det er sånn at det er masse godteri gjemt oppover der, og så er det opp til dere å barna å finne det, sa jeg, og kastet et smånervøst blikk bort mot Peder.

«Små, overkommelige turer hadde vi holdt på med lenge, i flere år faktisk, nå var vi klare for noe mer!»

Han nikket, skjønte hintet, og begynte diskret å kikke i sekken. Jeg tok det som et tegn på at han likte ideen.

– Det foregår sånn at dere må lete godt mens dere går, sa jeg, og det er ekstra stor sjanse for å finne noe på varder som er merket med en T.

– Ok, da går vi da, sa en ivrig fireåring, og lurte på om dette var en konkurranse for alle barna som gikk på Blånebba. Peder la raskt i vei for å forberede, mens jeg gikk gjennom reglene for ungene. De måtte lete annenhver gang på vardene, og dele det de fant for hvert funn. Alle var enige om at det var greit, og små føtter kunne plutselig ikke stå stille.

IMG_9993 kopi

LUFTIG: Peder og Helle nyter det vanvittige synet mot fjell og fjord. Her på eggen må barn passes godt på, flere steder er det rett ned!

Kort fortalt, ungene spratt opp den bratte steinura på null komma niks, med en gravid og tungpustet mamma som et slips bak. Atter en gang fikk jeg beviset på at unger, de orker mye bare motivasjonen er på plass!

Vel oppe på ryggen ventet pappa Peder med enda en belønning, pannekaker på primus! Vi spiste med begge hender mens vi tok bilder og sjekket den vanvittige utsikten mot fjord og fjell. Det var bare et problem, det var fortsatt langt til toppen...Var det forsvarlig å gå videre? Ville Peder måtte bære samtlige av oss ned igjen? Ville vi rekke det før kvelden og mørket? Ville vi skremme ungene fra å noensinne gå på fjelltur med oss igjen? Var dette et ego-skryte-prosjekt der vi ofret mye for et familiebilde ved toppvarden? Men det å snu når du ser turmålet, er ikke noen god følelse. Og ungene ville gjerne på toppen de også, nå som de faktisk kunne se den!

Vi lot det stå til.

En liten time, litt knall og fall, og mye morsom klyving på steiner senere, kunne endelig fire stolte og svette personer signere navnene sine i boka på Blånebba. Det var et stort øyeblikk! Ungene lot seg villig avbilde, med tomler opp og store smil. Åtteåringen ville attpåtil sjekke ut fortoppen (godt hjulpet av pappa Peder), en liten klyvetur lenger øst.

Det var sol, varmt, perfekt utsikt mot Romsdalsfjorden, Trollveggen og Romsdalshorn, og vi ble rørt av at vi stod på toppen av et skikkelig høyt fjell, sammen med ungene våre! Men klokka tikket raskt mot leggetid for den yngste, og vi hadde mange høydemeter igjen – nedover. Jeg er redd det blir mye bæring, hvisket Peder stille til meg, med en stemme full av dårlig samvittighet. Hva var det vi hadde dratt ungene med på? Ville vi komme oss ned igjen for egen maskin? Jeg var sliten selv, og som gravid hadde jeg lite å stille opp med av bærehjelp. Det var bare en ting å gjøre, vi måtte begynne å gå. Det gikk smått, men overraskende greit, godt hjulpet av barnesanger på mobilen. Det er utrolig hvor mye litt allsang hjelper når man er sliten! Plutselig var vi tilbake ved pannekakestedet, og deretter var vi nede kneika der vi hadde hatt godterikonkurranse.

topp kopi kopi

HELT OPP: Helle og Ingeborg kan endelig skrive navnene sine i boka på toppen. Stolte som haner, begge to! 

Det gikk opp for oss at det kom til å gå bra, ingen var skadet, ingen var sure, alle var stolte. Men fireåringen hadde vondt i beina, og gikk framover med museskritt. Løsningen ble noen hundremeter på skuldrene til Peder.

Kan vi bade når vi kommer hjem, spurte åtteåringen plutselig.

– Orker dere det, da, spurte jeg, rimelig sliten selv og med skjelvne lår og legger.

– Jaaaaaa! Kom det enstemmig fra begge jentene.

Og dermed var humøret på topp igjen. Åtteåringen kjørte i gang med humorshow slik bare hun kan, hun snakket liksom-russisk og italiensk og danset nedover stien med armene over hodet.

Fireåringen lo så hun klukket, og snart sto vi plutselig ved bilen igjen, ti timer etter at vi startet. Og du lurer på om det ble bading på jentene? Å ja, da. Med våtdrakter i iskaldt fjellvann. Man nekter ikke unger som har gått tusen høydemeter opp og ned noen verdens ting. De fikk attpåtil lovnad om minst tre is dagen etter, nye fjellbukser.

Trengs litt motivasjon?

  • Barn elsker små konkurranser! Det å gjemme ting som de kan lete etter (for eksempel godteri), gir utmerket motivasjon.
  • Sammenlign turen med andre turer, og la ungene være stolte av det de presterer: Nå har dere gått lenger enn turen opp til Galdhøpiggen! Eller: Denne turen dere går nå, den er det mange voksne som ikke orker! Skal vi sende bilde til bestemor når vi står på toppen?
  • Ha med musikk, for eksempel på høyttaler på mobiltelefonen. Det å synge sammen mens dere går, gir både samhørighet og godt humør!
  • Ikke gå lange turer før du har gått mange små, og vær sikker på at barnet takler ulendt terreng. Dette var vår første langtur med fireåringen, etter utallige små turer på stier og i fjellet på hytta og i skogen der vi bor.
  • Vår erfaring er at det er mer spennende å gå litt bratte turer, der ungene må bruke hender og klyve litt, enn flate turer der målet synes endeløst langt framme.
  • Fortell små historier underveis, og gi næring til barnets fantasi. Det finnes mange troll og dinosaurer i norske fjell! Plutselig har dere gått langt, uten å merke det!
  • Legg inn mange pauser, og ha med mat og tursnacks som ungene elsker. Vi hadde for eksempel med polarbrød med nugatti og baconost på tube, pannekaker med sukker og syltetøy, saft, sjokolade, godteribiler, drops og smågodt.
  • Ha med camelback, og la gjerne ungene ha sin egen, slik at de kan drikke når de vil. Da slipper dere å stoppe for hver sving for å finne fram flaske i sekken.

Blånebba

Skjermbilde 2017-06-28 kl. 14.12.59

Blånebba (1320 moh.) er et fjell i Romsdalen og utgjør en valgfri del av Romsdalseggen-turen (normalruta). Turen hit på storslått utsikt mot Romsdalen, Romsdalshorn, Trolltindene og Romsdalsfjorden.

HØYDEMETER: Ca 1000 meter stigning fra parkeringsplassen i Vengedalen.

TURBESKRIVELSE: En enkel tur rent teknisk, men pass opp for bratte stup ned mot Romsdalen når dere er vel oppe på eggen. Ikke la ungene nærme seg kanten uten at en voksen passer godt på! Blånebba er en lang tur, både for voksne og barn. Ikke legg ut på denne turen uten å ha mange korte turer i beina fra før! Vær sikker på at du har nok futt til å ta deg av og motivere slitne barn dersom de ikke orker hele turen.