Vi elsker å vandre i vilt landskap, nyte skogens ro eller snuse inn lukta av blomstereng på nærtur bak byggefeltet. Men stopp! Hva har skjedd?
Stien opp til sjokoladesteinen er gjørmete av meterdype kjørespor etter byggingen av lysløypa, blomsterenga er erstattet av hyttefelt og utsikten fra favoritteltplassen er helt ødelagt fordi den nye superpopulære stien har slitt ned fjellsida.
Nye former for naturopplevelser har sin pris, men skadene kan forebygges og repareres.
Derfor er det bare å lære seg ordet først som sist, for FN har bestemt at 2021 – 2030 skal være verdens tiår for naturrestaurering.
Vi går på tur og forbruker natur
Folk bruker naturen som aldri før. Rolige turer langs smale stier, men også nye former for opplevelser i tilrettelagte anlegg som framstår som tunge naturinngrep.
Friluftsliv i alle former gir opplevelser, forbedrer folkehelsa og skaper økonomisk verdi.
Men bruk av naturen kan også påføre negative effekter på landskap, vegetasjon og dyreliv.
Vi kan grovt sett dele opp påvirkningen fra friluftsliv i to typer. Den første er effekten av folk som ferdes i naturen.
Da kan det oppstå stislitasje og erosjon på vegetasjonen og forstyrrelse av fugl og andre dyr.
Omfanget av denne påvirkningen er avhengig av hvor mange som er på tur, hva vi driver med og hvilken type natur vi beveger oss i.
Den andre typen påvirkning er det som handler om tilrettelegging og utbygging for at folk skal komme seg enkelt fram, få gjøre spektakulære øvelser eller ha behagelige opplevelser.
Her er det snakk om små eller store utbyggingsprosjekter i turområder, som trapper, via ferrata (klatrestier), turveger, bruer, løypetraseer, asfalterte rulleskiløyper, parkeringsanlegg og opplevelsesparker.
Vi kan også legge til hyttebyer og alpinanlegg, så har vi dratt det helt ut til de store utbyggingsprosjektene.
Alt dette begrunnes i friluftsliv, folkehelse og naturopplevelser.
Omfanget av påvirkningen på natur handler mest om størrelsen anleggene, hvilken type natur de bygges i og hvordan selve utbyggingen er planlagt og gjennomført.
Både enkle stier og opplevelsesanlegg gleder mange, men setter også sinnene i kok.
Du skal ikke være lenge på sosiale medier før det meldes ganske friskt om at jordbærstedet er ødelagt av rulleskiløype, eller at moltemyra er rasert av ei hyttetomt.
Er det mulig å gjøre noe med disse negative effektene?
Naturrestaurering kan trolig roe gemyttene og øke naturverdiene.
Hva er naturrestaurering?
Å restaurere natur betyr å gjenopprette og forbedre økologisk tilstand og naturverdier i områder som er forringet eller ødelagte.
Restaurering kan aldri erstatte urørt natur. Derfor kan ikke restaurering bli en unnskyldning for å ødelegge nye områder.
Men restaurering kan tilrettelegge for naturlige prosesser og for at arter og naturtyper kan etablere seg på nytt i ødelagte områder.
Vellykket naturrestaurering må bygge på kunnskap om økologi, arter og landskap og om hvilke effekter inngrep har på naturen.
Dessuten trengs praktisk kunnskap om planlegging, massehåndtering, maskiner og materialer, og det må være både politisk vilje og økonomiske rammer til å gjøre slike tiltak.
De mest klassiske restaureringstiltakene er å gjenopprette naturområder som har vært nedbygd eller oppdyrket, slik som å fylle grøfter for å gjenopprette vannstand i myr eller å fjerne veger i fjellet.
Andre restaureringstiltak som har vært mye brukt i Norge, er å tilpasse skjøtselsmetoder som slått, beite og brenning for å restaurere artsrike enger og setervoller.
I byer gjøres det tiltak for å gjenåpne bekker som er lagt i rør og gjenskape livsmiljøer for arter i og langs vannet.
Dette er tiltak som også bidrar til friluftsliv og naturopplevelser.
Restaurering av natur er både bra for natur og bra for klima.
Store mengder karbon ligger lagret i intakt natur, og inngrep i naturen øker utslippene av klimagasser og ødelegger leveområder for planter og dyr.
Restaurering av natur er et bidrag til å snu utviklingen, slik at områdene igjen kan fungere som karbonlagre, det vil gi et hjem for artene som bor der og gi opplevelsesverdier for oss som er ute på tur.
Også Norge må restaurere ødelagt natur
Bit for bit bygges norsk natur ned og blir ødelagt – den naturen som vi elsker å oppleve og gå på tur i.
Tilretteleggingen for at flest mulig skal få oppleve natur fører også til at natur bygges ned. Et paradoks.
Naturpanelets rapport fra 2019 slo fast at 75 prosent av alle landområdene i verden har blitt endret av menneskelig bruk, og at nærmere 1 million arter kan dø ut.
Nedbygging og ødeleggelse av leveområder er den klart største trusselen mot biologisk mangfold.
Naturrestaurering er helt nødvendig for å bremse, stoppe og aller helst snu den negative trenden med tap av natur.
Og selv om det er lett å tenke at dette gjelder mer generelt der ute i den store verden, er situasjonen skremmende lik også her i landet.
Vi har mye flott natur, men kun 12 prosent av arealet i Norge ligger mer enn 5 kilometer fra et teknisk inngrep (som en veg, kraftlinje, kraftverk, osv.)
Dessuten er 2355 arter på Rødlista, under halvparten av myrene i landet er intakte og mange andre naturtyper er truet av utryddelse.
RONDANE MED TILTAK: Etter at området ble restaurert. Foto: NINA
Er naturrestaurering relevant for friluftsliv?
Hva påvirker naturopplevelsen når du er på tur? Holder det at det er grønne omgivelser, glitrende vann og strålende sol?
Eller blir opplevelsen bedre dersom naturen har få inngrep, at blomsterenga er fri for fremmede arter, at skogen er variert?
Vi håper flest mulig lar seg inspirere av intakt natur!
Det er dokumentert at naturrestaurering lønner seg i et samfunnsperspektiv fordi det gir viktige naturgoder, som blant annet bedre muligheter for friluftsliv, folkehelse, rent vann og frisk luft.
Kunnskap og metoder fra fagfeltet naturrestaurering gjør en forskjell, slik at de negative effektene av friluftsliv på naturen blir mindre.
Det finnes metoder for å begrense slitasje og erosjon langs stier eller utkikkspunkter, for eksempel å kanalisere ferdsel til robust terreng eller forsterke stier med klopper eller steiner.
Der skaden allerede har oppstått kan det være aktuelt å restaurere naturen for å gjenopprette et vegetasjonsdekke.
Det finnes ulike metoder for å få vegetasjonen tilbake, og løsningen må tilpasses naturforhold, typen inngrep og lokale forhold.
Stadig oftere bygges det anlegg eller veger som tilrettelegging for friluftsliv, og i mange saker fører dette til konflikter og motsetninger mellom ulike interesser og brukergrupper.
Noen opplever at denne typen «tung» tilrettelegging ødelegger naturopplevelsen, mens andre mener det øker tilgjengeligheten og gir flere muligheter til å oppleve natur.
Uavhengig av selve opplevelsene er det ganske åpenbart at en del slike tiltak, som kan være temmelig omfattende anlegg, kan ødelegge landskap og naturverdier.
Her kan kunnskap og erfaringer fra naturrestaurering være viktig for å begrense negative miljøeffekter av tiltakene og redusere konflikten mellom ulike brukergrupper.
ABC for naturrestaurering
Første trinn må alltid være å bevare og unngå ødeleggelser i verdifull natur.
Da trengs kartlegging av naturverdiene og sårbarheten i området før gangvegen eller anlegget bygges.
NINA har utviklet en metode for sårbarhetsvurdering som kan brukes både i fjell, skog og på kysten.
Alternative områder bør vurderes, for å spare det som er mest verdifullt og mest sårbart.
Andre trinn er å gjennomføre byggingen mest mulig skånsomt.
Det kan for eksempel være å unngå graving utenfor selve tomta eller traseen og ta godt vare på all jord og vegetasjon, slik at den kan brukes som grunnlag for gjenvekst i kantsoner eller riggområder og hindre avrenning til vann og vassdrag.
STRAUMBU: Dersom ferdselen fører til uopprettelig skade på naturverdier er det et fornuftig tiltak å legge om stien til områder som er mindre sårbare. I tillegg kan det være aktuelt med naturrestaurering på de slitte områdene. Foto: NINA
Dessuten er det lurt å bruke anleggsfirma og maskinførere som forstår hvorfor og hvordan dette bør gjøres.
NINA har utviklet et Grønt kurs for anleggsarbeidere, og vi har mange gode eksempler på at skånsomt anleggsarbeid kan begrense skadeomfanget betydelig.
På Grønt kurs lærer maskinførerne hvorfor og hvordan de kan unngå unødvendige naturødeleggelser når tunge maskiner skal ut i krevende terreng.
Til slutt vil vi slå et slag for at utbyggeren ser seg rundt og vurderer om det er noen andre arealer i nærheten av utbyggingen som også kan restaureres når de først er inne med maskiner.
For eksempel kan det hende at den nye vegen går langs en myr som er grøfta, men som kan restaureres. På den måten kan man gi noe ekstra tilbake til naturen!
Kunnskap om naturrestaurering kan gjøre naturopplevelsene og tilretteleggingstiltakene enda bedre.
Det er mulig å reparere slitte stier.
Det er mulig å begrense omfanget av naturinngrep når det skal gjøres tilretteleggingstiltak.
Oppfordringen vår til alle friluftsentusiaster er klar: Bruk denne kunnskapen så blir turen bedre, ødeleggelsene mindre omfattende og konfliktene mindre.
God tur!
Artikkelforfatterne er forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA)
