En god blanding av klatreparker, stisykkelløyper og klatreruter i fjellet bygd av bøyler, stålwire, stiger og broer, kalt Via Ferrata, er noen av valgene som står på menyen hos de ulike destinasjonene.
Vi har blitt en del av et samfunn der alle våre behov er på vei til å bli dekket, vi har til og med nylig fått vår første innendørs helårsarena for snø-opplevelser i et 500 meter langt bygg i Lørenskog, Oslo.
Er det på tide å modernisere friluftslivet, men er ikke slike tradisjoner til for å tas vare på?
Som en ivrig og aktiv deltaker innenfor friluftslivet, i tillegg til å være en entusiast for tilrettelagte aktiviteter, har jeg med dagens tilbud rundt om i landet et hav av muligheter.
Utviklingen av store stisykkelløyper i skianleggene i landet med investeringsbeløp i millionklassen, gjør at tilgjengeligheten for stisykling strekker seg ut til alle aldre og ferdighetsnivåer, ikke bare spesielt interesserte.
De ulike destinasjonene har sett at en arena for stisykling ikke bare fører til økt besøkstall til anlegget, men at det også generer flere overnattinger, bruk av transport og tjenester hos de ulike aktørene.
Det skaper en økonomisk gunstig situasjon. Trysil har ledet frem i teten og vist til de andre destinasjonene at de har fått det til, og begynner å vokse på sommersesongen.
De andre destinasjonene følger gradvis etter, og i Hallingdal er det snakk om å sette av 150-200 millioner kroner i sti- og løypesatsing.
Et godt argument for å gjennomføre dette er forståelig nok at man ønsker å utvikle seg på sommersesongen, som ofte står for en brøkdel av omsetningen sammenlignet med vintersesongen.
Klatreparkene rundt om fungerer også som «fyrtårn» hos de ulike destinasjonene, og Via Ferrata-anleggene trekker til seg folk som vanligvis ikke oppholder seg i fjellvegger iført klatreseler.
De kommer med andre ord til «dekket bord» og kan nyte opplevelsen av å klatre en fjellvegg trygt og enkelt.
Friluftsliv vs. nye behov
Med en økende trend om å være ute og delta på mer moderne former for friluftsliv, kommer flere og flere seg ut i aktivitet.
Stisykkelløype-nettverket danner en arena for syklistene, som tidligere har tatt i bruk de ellers «alt-fungerende» stiene i naturen.
Antall stisykkel-turister har økt, og salget av sykler følger naturligvis etter. Men når kom behovet for å skaffe seg mer moderne stisykler, for å kunne bruke disse nye tilbudene?
Eller når ble det å klatre i fjellet et tilbud alle kan dra nytte av? Foreligger det et like sterkt behov hos befolkningen om å klatre i fjellet, på lik linje som det gjør hos tradisjonelle klatrere?
Vi bruker som sagt tilbudene som ligger der ute, og vi blir blant annet inspirert gjennom bilder i sosiale medier.
På denne måten holder vi oss oppdatert på hva som er «in» og «trendy» om dagen, og får en lyst til å prøve ut samme aktivitetene.
Men har vi at så sterkt behov for å prøve ut disse? Vil en slik materialistisk livsstil være bærekraftig i lengden, altså at vi må utvikle og tilrettelegge for flere aktiviteter i fremtiden?
Det primitive
Med en bakgrunn der det enkle friluftslivet har vært i fokus gjennom oppveksten, og dermed vært med på å forsterke definisjonen om friluftslivet fra stortingsmeldingen: «Opphold og fysisk aktivitet i friluft på fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse», har jeg fått innblikk i hva det betyr å være ute i naturen med enkle hjelpemidler.
Lange kulturtradisjoner i friluftslivet som bærer preg av en primitiv livsstil der enkle hjelpemidler var det eneste man både hadde råd og tilgang til. Det å være i ett med naturen og tillate seg å bruke det den har å by på.
Men hvem skal nå bære disse tradisjonene videre, nå som vi ser at stier og løyper utvikles mer og mer.
Eller at utstyr og installasjoner i fjellet skal kunne erstatte viktig kunnskap om tau, sikring og bolter i fjellveggen?
Foreligger det et tilbud som gjør det lettere å gjennomføre en aktivitet, er det selvfølgelig lettere å velge dette framfor å selv organisere hele opplevelsen.
Generasjonen som vokser opp i dag blir en del av en utvikling der mye tilrettelegges og allmenngjøres, men vil disse nye aktivitetene og tilbudene erstatte det tradisjonelle friluftslivet? Hvordan ser friluftslivet ut om 30 år?
Morgan Kristiansen er student i naturbasert reiseliv ved NMBU
