Turguide til Trolltinden

Turen til Trolltinden starter ved Rondvassbu som ligger vakkert til ved sørenden av Rondvatnet. Fra hytta følger du stien som går til Storsmeden gjennom den storslåtte Kaldbekkbotnen. Innerst i botnen tar du deg opp i skaret mellom Steet og Storsmeden.

På bandet åpner Langholet seg, og den imponerende østveggen på Trolltinden åpenbarer seg med vakre, spisse spir, en vakker naturkatedral i et vilt landskap fylt av stillhet.

Gjennom Langholet vandrer du mot tjernene som ligger i vest, ved utkanten av botnen. Det er mulig å ta seg opp til Trolltinden ved tjern 1450, men det kan være vanskelig å finne traseen. Derfor anbefales det å gå forbi tjernene, runde foten av Trolltinden og følge den slake nordsiden til toppen.

I begynnelsen er det en del grov ur som du må gå rundt, men legg retningen mot den store snøfonna som vanligvis ligger i fjellsiden. Går du langs snøfonnen, får du en grei tur til toppen. Fra Trolltinden (2018 moh.) er det imponerende utsikt til Ljosåbelgen og Bråkdalsbelgen. Det er et mektig skue mot den lange, mørke eggen som stuper ned i Verkilsdalsbotnen.

I sørøst er det fint overblikk til Storsmeden og ned i Langholet. Det er vilt her inne, og du vil garantert føle deg liten i mektig natur.

Hvis du er blant de fjellvante, kan du gå tilbake til Rondvassbu over søreggen på Trolltinden, til bandet mellom Storsmeden (2016 moh.) og Steet (1996 moh.). Men traseen må bare gås i tørt vær. Det kan være vanskelig å finne en trygg trasé over eggen, så bruk god tid på veivalg. 

Etter en lang nedstigning fra toppen kommer du ned i ei renne med mye løsmasser. Etter dette partiet er det småklyving oppover før det igjen bærer bratt nedover til ei ny renne. Når du har tatt deg gjennom dette ville landskapet, har du forsert de vanskeligste partiene. 

Resten av eggen er en jevn oppstigning i stein og ur til bandet mellom Storsmeden og Steet. Herfra følger du stien gjennom Kalbekkbotnen tilbake Rondvassbu.

Preget av istiden

Når vi ser utover Rondane, er en av de første tankene som slår oss, at det må være de mange kjegleformede, avrundede toppene som har gitt fjellpartiet navn. Men navnet har ikke sin opprinnelse i formen på fjelltoppene. Vann og elver har fra gammelt av blitt navnsatt først, senere fikk toppene navn.

Rondvatnet ble navnsatt først. Det er langt og smalt – og slik passer det godt for det gammelnorske ordet for dette er «rond». Navnet Rondane har altså sin opprinnelse i Rondvatnet.

De spisse toppene og vide botnene er et voldsomt vitnesbyrd om hvordan naturens krefter former landskapet. Før breene begynte sin virksomhet i kvartærperioden, var landskapet i Rondane mer såteformet.

De enorme ismassene gikk løs på fjellområdene, og de mektige isbreene skurte ned dalene og la igjen løsavsetninger i landskapet. Løsmassene ble transportert og fordelt av is og vann. I den nest siste istiden var store deler av Nord-Europa dekket av et ca. 3000 meter tykt islag som trykte ned landmassene.

Ismassene beveget seg som en plastisk masse fra issenteret mot kantene. I bunnen av iskappen var det stadig tining og frysing, og biter av fjellet ble brutt løs. De fastfrosne steinene og jordmaterialene gjorde isen til et effektivt redskap som formet landmassene. Isen dro med seg massene og skurte og polerte fjelloverflaten. Løsmaterialet ble fraktet ut til iskanten.

I Verkilsdalsbotnen kan du nærmest føle at du er satt tilbake til perioden hvor istiden slipper grepet på landskapet.

Trolltinden i villreinens rike

I traktene ved Trolltinden er muligheten stor for at du kan få se villrein, i alle fall på avstand. Er du så heldig, så nyt synet.

Spesielt på varme sommerdager bør du bruke kikkerten flittig mot snøflekker som ligger høyt oppe i fjellsidene under Sagtindan ved Bråkdalsbelgen. Villreinen trekker ofte opp i høyden på snøflekkene for å kjøle seg og dempe insektplagen. 

Villreinen har i tusener av år vandret i faste traseer i fjellet. 

Jeger- og fangstfolket lærte seg trekkveiene som reinen forflyttet seg langs, og anla derfor flere massefangstgraver. Ved foten av Trolltinden i Verkilsdalsbotnen ligger det et slikt massefangstanlegg og med bogesteller, eller bågåsteller – lave steinmurer som gaplass for en sammenkrøpet skytter.

Det var et organisert opplegg i forbindelse med jakta ved disse massefangstgravene. Noen jegere jaget dyreflokken i retning mot fangstgrava, mens andre lå ved bogestellene. Anlegget ved Verkilsdalsbotnen er 15 meter langt og 1,5 til 3 meter bredt.

I forbindelse med anlegget ligger det 15 bogesteller fordelt på begge sider av en bekk i dalbunnen. Her skjøt jegerne på dyra de siste 250 meterne før selve fangstgrava. Nedslaktingen av dyra startet så raskt som mulig før noen dyr klarte å unnslippe. 

Fangstgravene ble bygd av store heller og ligger ofte i terreng med hard undergrunn med store og små steiner som ligger tett i tett. Dyra ga mennesket mat og klær.

Ved mange av fangstgravene ble det også anlagt lave steingjerder som skulle lede reinen inn mot gravene. Det ble lagt tynne trespiler på toppen tvers over åpningen som bærelag for et kamuflerende lag med lav og lyng. Rolig trakk så folk seg unna og ventet sikkert i spenning på at reinen under beiting og gange ville bevege seg mot grava.

Ved mange av fangstgravene kan vi også i dag se dyretråkk som går rett mot dem. Men nå svinger tråkket utenom for så å komme inn på riktig retning igjen på den andre siden.