Kvitskriuprestin - Turguide

Hvis du sykler eller kjører bil gjennom dalen, stopper du ved parkeringsplassen med rastebord og informasjonstavle ca. 500 meter fra Kvitskriuprestin. En tur til prestene tar 10–15 minutter én vei i bratt terreng fra rasteplassen.

Men ønsker du å oppleve mer nærhet til dalen, bør du parkere bilen ved Ulafossen og vandre den smale grusveien langs Ula til Kvitskriuprestin. Det er blomsterrikt langs veien med geiterams, prestekrage, markjordbær, setermjelt, engsmelle og andre vakre blomster.

Du kan kjenne duften av blomsterprakten i det vakre landskapet. Hvis du er oppmerksom under vandringen, kan du oppleve å se den vakre bergfruen. Ingen kvinne riktignok, men en vakker plante som vokser på fuktige steder, i bergvegger, på hyller og i veiskråninger, ofte sørvendt på voksesteder med høy luftfuktighet. 

Bergfruen er svært sjelden i den østlige delen av den norske fjellverdenen, men vokser noen få steder i Rondane. Hvis du har øynene med deg, kan du i juli måned oppleve den vakre planten i Uldalen.

Etter ca. 2 km kommer du til den tidligere nevnte rasteplassen hvor du tar av fra veien og går bratt oppover lia på tydelig sti. Når du nærmer deg Kvitskriuprestin, er det lagd trapper og utsiktsramper slik at du kan få et godt inntrykk av dette flotte naturfenomenet. 

Det er ikke tillatt å passere gjerdet som er satt opp for å beskytte søylene.

De nordlige delene av Gudbrandsdalen er kjent for at det ligger mye morene i bratte sidedaler. Flere steder har de blitt erodert og danner raviner og vegetasjonsløse erosjonskanter.

Kvitskriuprestin er et naturfenomen som oppstår når regnvann skyller bort hardpakket morenemateriale i moreneryggen, men etterlater seg søyler der store steiner ligger som paraplyer og beskytter de underliggende massene mot regn.

I tillegg har sola bidratt til å gjøre overflaten hardere og mer motstandsdyktig, på samme måte som med soltørket leire. De høyeste søylene er rundt seks meter og er beregnet å være om lag 200 år gamle. Prestene trekker seg stadig lenger oppover dalsiden etter hvert som de eldste faller over ende i fronten, mens nye vaskes fram av regnvann lenger oppe.

LES OGSÅ: Turguide til Trolltinden

Otta og Ottaelva

Kvitskriuprestin – eller Kvitskriuprestein, som de kalles lokalt – er et yndet turmål om sommeren. Stedet er skiltet som severdighet ved E6 ved Otta, hvor du tar av til Uldalen på grusvei til Mysuseter og Spranget, som er innfallsporter for turer i Rondane.

Otta er det eneste stedet i Gudbrandsdalen med bystatus utenom Lillehammer og er administrasjonssenteret i Sel kommune. Ved byen renner elva Otta, også kalt Ottaelva, ut i Gudbrandsdalslågen. Elva har sitt utspring fra Langvatnet i Breidalen i Skjåk.

Elvenavnet Otta kan ha noe å gjøre med noe skremmende, noe som vekker otte. Otta er for øvrig en bra fiskeelv og populær blant sportsfiskere.

Nasjonalparksenter i Otta

I tilknytning til nasjonalparkene og andre verneområder i Rondane, Sunndalsfjella og Dovrefjell er Stiftelsen iNasjonalparker opprettet. Stiftelsen har ansvar for informasjon om nasjonalparkene, friluftsliv, natur og kulturhistoriske verdier og om tilstøtende bygders tradisjoner knyttet til utnyttelsen av ressursene.

Stiftelsen består av representanter fra fylker, kommuner, fjellstyrer og fylkeskommuner som sokner til disse fjellområdene. DNT og Statskog er også med. Nasjonalparksenteret ligger midt i Otta sentrum og er samlokalisert med informasjonssenteret for bergverk og steinindustri som gjennom sine utstillinger viser lange tradisjoner innenfor steinindustrien i Sel.

Stedet har flere steinbrudd med blant annet kleberstein og ottaskifer.

I nasjonalparksenteret er det en utstilling som gir et historisk tilbakeblikk fra perioden da isen trakk seg tilbake og mennesker fulgte villreinen og annet dyreliv innover det nye landet.

I senteret kan du se ulike fangstmetoder, alt fra fellefangst av små rovdyr som røyskatt og fjellrev til snarefangst av rype.

Seterlivet med budeier og dyr og arbeidet med «måsåtaking» blir beskrevet med mange gamle bilder. Temaene presenteres med fine modeller, fangstutstyr, redskaper og plansjer.

Uladammen

Elva Ula har opp gjennom tidene ofte lagd vansker for folk. Den renner gjennom lange strekninger med leirblandet grus, og i vårflommen blir deler av denne massen fraktet ned i hoveddalføret. Her samlet grusen seg. Lågen ble demmet opp – og Selsmyrene ble stående under vann. Det var derfor nødvendig å gjøre tiltak for å unngå disse skadene i framtiden.

I planleggingsfasen for den nye Uladammen fortalte NVE om det historiske bakteppet til prosjektet:

«Samtidig med flommen «Storofsen» i 1789 inntraff det en voldsom flom i Ula. Store grusmasser ble ført ned i dalen slik at Lågen ble flyttet helt over til vestre dalside.

Elveleiet ble samtidig løftet så mye at Selsmyrene som ligger ovenfor, delvis ble liggende under vann.

For å unngå dette ble det i 1878–79 med statlige midler bygd en dam som skulle fange opp grusmassene før de kom så langt at de gjorde skade.

I 1855 ble Kanalvesenet bedt om å undersøke mulighetene for å tørrlegge Selsmyrene. Kanaldirektør Røyem la i 1855 fram planen for «Selsmyrenes uttapping» basert på regulering av Lågen og Ulas utløp. 

Planen tok sikte på å grave ut en del av de grove massene ved Ulas utløp. Man forutsatte da at Lågen ville senke seg selv.»

Den gamle dammen gjorde nytte i 120 år før kravet om en sikrere dam ble tatt opp.

Den nye dammen ble bygd som en buedam i armert betong, fundamentert på fjell. Damkrona er formet slik at flomvatnet lett kan passere. Den sto ferdig i 1999 og er vel 15 meter på det høyeste, med et overløp på 27 meter.