Turguide til Mysuseter

I tidligere tider gikk ferdselsåren innover fjellet på denne strekningen. Ved Store-Ula var det et sted hvor det var lett å hoppe over elva, men for en del år siden raste denne hoppavsatsen ut i elveløpet.

I området ved Spranget ligger det en gammel gravhaug som man regner med stammer fra perioden mellom jernalderen og bronsealderen. 

På Spranget er det en stor parkeringsplass, og det er mange som kjører hit og starter turen til Rondvassbu herfra. Det er to alternativer inn til Rondvassbu.

De fleste går grusveien inn til turisthytta, men det er mer spennende å følge stien som kommer fra Mysuseter langs Store-Ula. Stien følger stort sett morenerygger mellom myrområder, og noen steder går den et stykke unna elva. Stien går forbi hyttene Rondheim og Krokutbekkhytta. 

På turen innover fjellet fra Mysuseter er det fin utsikt vestover mot Formokampen på Høvringen. Jotunheimen med Glittertind er også et fint blikkfang i det fjerne. På vestsiden av Rondvatnet ligger Smiubelgen og Steet, mens Vinjeronden, Rondslottet og Storronden dominerer på østsiden. 

Fra Rondvassbu vandrer du videre til Peer Gynthytta på DNT-sti vestover forbi Jutulhogget ved sørenden av Rondvatnet.

Jutulhogget er et trangt og kort juv omkranset av bratte, mørke fjellvegger. Ta av fra T-stien, gå inn i Jutulhogget og følg Kaldbekken inn til fossen hvor du opplever virkelig nærkontakt med vannmassene.

Løsmasser sprer seg fra Jutulhogget i et vifteformet delta ut mot Rondvassbu på vestsiden av Rondvatnet. Videre stiger stien pent oppover, og du vandrer inn mellom Randen og Vesleranden. Før du tar fatt på slak nedstigning, passeres Ljosåhytta som ble satt opp av Lord Garvagh i 1860-årene.

Det var Tor Øygarden fra Sel som sto for det praktiske arbeidet med å bygge hytta. Det ligger en godt bevart fangstgrav for rein i nærheten av hytta.

Vel framme ved Peer Gynthytta er det nydelig utsikt til Smiubelgen, Bråkdalsbelgen og Skorutberget. Det var på Peer Gynthytta at eventyrsamleren Peter Christian Asbjørnsen fikk høre eventyret om Peder Gynt, som Ibsen senere brukte til å skape sin Peer Gynt.

Fra Peer Gynthytta følger du stien tilbake til Mysuseter i et landskap med hei og myrer. Siste del av turen går langs Store-Ula før du kommer fram til Mysuseter, hvor du krysser elva på bro.

Utvandringen til Amerika

I dag setter turismen sitt preg på stedet, mens seterdriften dominerte i tidligere tider. Det var lange og harde dager i kampen for å brødfø seg og familien, og på midten av 1800-tallet var det ekstra trange tider.

Nøden var stor i Otta som ellers i Gudbrandsdalen. Flere steder i Norge ble det samlet inn midler for å hjelpe gudbrandsdølene, men man klarte ikke å brødfø befolkningen i dalen. Mange husmenn måtte slakte husdyra sine for å overleve, og for mange var eneste utvei å flytte til steder med bedre tilgang på mat.

Det var mange fra Gudbrandsdalen som reiste nordover til Trøndelag og Nord-Norge, mens andre forsøkte å skaffe seg jobb i byene. 

Veldig mange reiste til Amerika selv om det lå langt borte og var et ukjent kontinent. For mange var det et stort offer å forlate slekt og hjemland for godt. Overfarten til Amerika var kostbar, og mange måtte selge alt de eide for å skaffe penger til billett.

De som dro, skulle også ha mat nok til sjøreisen som varte i flere uker, og starten på et nytt liv i det nye landet krevde også sitt.

De fleste gudbrandsdølene som emigrerte til Amerika, tok båt fra Christiania hvor de kom til fots eller med hest. Fra 1854 kunne de reise det siste stykket med toget fra Eidsvoll. 

Båtreisen over havet kunne ta fra sju til tolv uker om alt gikk bra. Vel framme i Amerika hadde mange lang vei videre til stedene de hadde tenkt å bosette seg.

Det at mange utvandret, gjorde at forholdene ble bedre fordem som var igjen. Det ble lettere å få arbeid og husmannsplass. Amerikabrevene og fotografiene er kjent fra denne tidsepoken. De fortalte om slit, savn og hjemlengsel, men ikke minst om et nytt liv med muligheter.

Brevene gikk på rundgang i mange bygder. Interessen for Amerika var stor i bygdene i Gudbrandsdalen, og det var mange som abonnerte på norskamerikanske aviser. 

Ula – ville fossefall rett ved Mysuseter fjellstue

Ula er ei elv som oppstår der elvene Store-Ula og Vesleula møtes øverst i Uldalen i Rondane. Store-Ula er den flotteste av de to elvene. Elva starter ved Rondvatnet, midt i Rondane nasjonalpark. Elva renner videre gjennom Selsverket og ut i Gudbrandsdalslågen i Sel kommune, der Uldalen møter Gudbrandsdalen.

Ved Mysuseter hiver vannmassene seg utover fjellsidene og danner fine fossefall. Det er lett tilgengelig ned til elva. Du følger grusvei nordvestover fra Mysuseter til Ula hvor det står skilt som viser vei til fossefallene. Vær oppmerksom på at det kan være glatt på fjellet, så ikke gå for langt ut på kanten i din iver etter å beundre vannmassene.

Langs elva er det avstikkere hvor du kommer fram til flotte utsiktsplasser. Den sjeldne bergfrua, en vakker, 20–40 cm høy plante, vokser enkelte steder over de skummende vannmassene.

Storulfossen/Brudesløret

Storulfossen/Brudesløret ligger ved elva Ula bare en halvtimes gange fra Mysuseter. Offisielt er navnet Storulfossen, men Brudesløret brukes av veldig mange. Men la deg ikke berøre av «navnestriden». Nyt det flotte fossefallet og de vakre omgivelsene.

Det går dessuten en om lag 6 km lang natursti langs Store-Ula. Underveis er det informasjonstavler som forteller om fangstanlegg, malmveien til Røros, måsåtaking og geologi. Storulfossen er et av høydepunktene under turen.

Visste du at Brudesløret har vært vist på kinolerretet i store og små kinoer verden rundt? I filmen om Kristin Lavransdatter ble de viktige scenene da lille Kristin var med til seters, tatt opp ved fossefallet.

Hele seterfølget kom ridende oppover fra Lurven på nordsiden av Ula, og i én scene var det noen som red bort til fossen og tilsynelatende videre nedover i en canyon. To ganger i filmen kommer Kristin med følge ridende i storslagne scener i forkant av fossen mens hele Rondane-panoramaet ligger som bakgrunn. 

Østover fra Brudesløret er det et omfattende system av fangstgraver for villrein. Det finnes mange slike fangstsystemer i Rondane. De var i bruk i middelalderen og fram til begynnelsen av 1600-tallet, men da geværet ble allemannseie, hadde de utspilt sin rolle.