Rondane

– Åss ska gå langt både burthover, upphover og onnabakke i dag, forklarer guide Øystein Gården.

Så bærer det ut på dypt vann.

FJELLCRUISE: Cabincruise med «Rondejenta» gjennom steinrøysa er ingen dårlig start på toppturen – og en enda bedre avslutning. Foto: Maria K. Kleiven

Storslåtte Rondane er skjønnheten som har dratt folk til fjells siden lenge før nasjonalromantikken, her ble ideen om nasjonalparker unnfanget på norsk jord, mesterverket som har blitt kopiert til verdenskunst.

Magneten som de siste fem årene har opplevd større besøksvekst enn noe annet norsk fjellområde.

En viktig årsak sitter nå i samme kahytt som oss: Hyttevert Øystein Gården serverer mat, madrasser og stemning så god at Rondvassbu er nær ved å sprenges i sommersesongen. Samme mann har gjort steinrøysa til mekka for randonnéeturer vinterstid, og topper nå alle besøkstall og høydelogger med et toppturtilbud uten like i norsk fjellheim:

Guidete fotturer til totalt sju av Rondanes 2000-meterstopper tre dager hver eneste uke fra juni til oktober.

– Jeg har vurderte å tipse VG: Slik gikk jeg ned 10 kilo i vekt på sju uker, ler Gården, gjør unna rask hoderegning:

– Jeg passerte vel 2000-metersgrensa 100 ganger i fjor.

Han gjør det faktisk fire ganger hver mandag.

«Sola steiker, badevannet klukker inviterende, og skipperen er brunbarket som en sørlending.»

VEIVISER: Øystein Gården vet hvor han skal flytte beina. Foto: Maria Kleiven

Mens resten av nasjonen stanger i bilkø, leverer i barnehagen eller stempler inn på NAV, sparker Øystein Gården i gang arbeidsukene fra juni til september med å bestige Høgronden, Digerronden og de to Midt-Rondene som ligger derimellom. Snaue 30 kilometer gjennom steinrøysa og 1800 vertikale meter, toppet av et par timers panoramautsikt over Norges tak. I høysesongen kunne Gården fylt toppturene hver eneste dag.

– Interessen for disse guida toppturene er enorm. Mange gjester kommer ens ærend, enkelte blir værende ei hel uke for å få med seg alle turene.

Atter andre bestiger alle Rondanes ti fjell over 2000 meter på under ett døgn - eller som rekordinnehaver Gjermund Nordskar gjorde sist juni: Ni timer blank. Hva så med vår egen guide?

– Jeg driver ikke med sånne stunt, gliser Norges sprekeste hyttevert: – Det er så dårlig gjort mot dem som driver med det.

Mens den smått malplasserte cabincruisereren «Rondejenta» pløyer seg gjennom steinrøysa som speiler seg i krystallklart fjellvann, presenterer Gården heller sin guidekamerat Subass - sherpa fra Nepal med sommerjobb å lære nordmenn kunsten å gå.

Så hopper vi i land.

Gjennom en eventyrlig formet geografitime bestående av dødisgroper og morenerygger får vi den mykeste starten på toppturen det er mulig å få i Rondane: I alle retninger rundt oss er det kun stein, stein og atter stein å skimte. Knallhard kvartsskifer som i hele Rondane er skjøvet over grunnfjellet, gjør jordsmonnet ekstremt næringsfattig og floraen både minimal og mager. Resultatet er mer enn storslått: Rondane er destillert høyfjell i sin reneste form. Har pynter ingen isbreer, fossevell, bjørkelier eller annet nasjonalromantisk svermeri på realitetene: Kun knallharde, knusktørre og kolossale steinrøyser tårner seg opp i 2000 meters høyde.

– Gratulerer, da er vi framme ved årets lengste motbakke, sier guide Øystein.

Vi befinner oss øverst i Langglupdalen. Et sted langt der nede ligger Bjørnhollia og Atnsjøen - med panoramaet som fikk maleren Harald Solberg til å fryse både seg blå 14 år på rad for å fange «Vinternatt i Rondane» på lerretet. Selv risikerer vi overoppheting i stigningen opp til Høgronden (2114 moh).

– Snaue tusen høydemeter stigning merkes i føttene. Gå sakte og sett føttene ned like forsiktig som om du skulle tråkket på egg, så sparer dere muskulaturen og pusten, instruerer Gården:

– Fyll drikkeflaskene, vi kommer ikke til å finne vann igjen før klokka seks.

På veien opp til dagens høyeste punkt tar vi en avstikker bortom DNTs aller første bu i Rondane. Høgrondbue ble oppført i 1882 og kommer sikkert til å gi fjellvandrere ly på 1742 moh til naboen Dovre faller. Minutter senere er vi mest  opptatt av å ikke falle ned: Runde Rondane er en illusjon her vi ser beint ned mot Dørålen, ut over Folldal og vidt ut over Østerdalens endeløse skoger. «Norges kanskje beste utsiktspunkt», er gjerne tilnavnet til Høgronden:

– På klare høstdager blir det sagt at man kan se en sjettedel av hele Sør-Norge herfra, forteller Gården. 

Med Rondslottet som tilskuer og tunga beint i munnen tripper vi så videre fra helle til helle, blokk til blokk, fra ronde til ronde. I Norges østligste høyfjell er innlandsklimaet toppturvennlig de aller fleste dager i sesongen, det klare flomlyset løfter både farger og konturer fram i sylskarp kontrast.

Så får det heller være at steinrøysa tidvis synes å leve sitt eget liv over de to Midtrondene (2042 og 2060 moh).

– Fantastisk, jubler plutselig Harald i turfølget:

– Dette partiet var jo suverent! Kjekt å treffe på noe fjell som ligger i ro...

LES OGSÅ: Turguide til Høvringen

FOR ORDENS SKYLD: Rondane byr på mer enn steinrøys, så klart. Foto: Maria K. Kleiven

RONDVASSBU Med sine 10 fjelltopper over 2000 meter i alle himmelretninger, har Rondvassbu blitt et yndet springbrett for toppturer.

I det vi har oiet oss over formasjonene, sett fargespillet skifte med solas gang, klyvd opp artige hylleformasjoner og konstatert at vi er så bitte, bitte små her oppunder himmelkvelven, er vi brått framme på Digerronden (2015 moh). Bak oss ligger en ryggtravers for minneboka, foran oss surfing i steinrøysa hele veien ned igjen til Rondvatnet og «Rondejenta».

– Jeg kjenner at jeg kommer til å sette litt mer pris på skauen når jeg kommer ned herfra, konstaterer turdeltaker Frank i det knærne knirker og krampa lurer.

Vi nærmer oss 10 timer i fjellstøvlene, og i bunnen er det himla godt å ha en båt som venter.

Det er som kjent den draumen me ber på. At noko vedunderleg skal skje, at det må skje – og ombord i Rondejenta skjer det jammen: Guide Øystein er brått forvandlet til servitør - eller snarere stuert her ute på bølgene - og disker opp med både hjemmebakt flatbrød, ureist spekemat og brygg fra rett under tregrensa i en «after hike» for minneboka.

I toppform rusler vi inn til middagen, hever glassene til skål for langdagen - og oppdager at vår veiviser nå fyller oppgaven som kveldens sommerlier. I det jeg kryper margsliten ned i lakenposen og kjenner kroppen sige inn i drømmeland, er det i visshet om at for én fjellmann er ikke dagen over: I peisestua, resepsjonen eller i oppvasken jobber Øystein Gården uanfektet videre for å gi gjestene en perfekt start på neste dag. Det er jo store sjanser for at de skal til topps.