Turguide til Vassberget

Når du er på Høvringen, føler du nærheten til Rondanes eventyrlige verden av landskap og lys. Vår kjente maler Jacob Weidemann utbrøt en gang da han våknet på Bleikstulen på Høvringen:

«Jeg liker meg på Høvringen fordi jeg føler det er hjertet av Norge. Det er en frihet her som du ikke får noe annet sted, ikke engang på havet, for du har ikke den utsikten der – en total suveren frihet. Det er noe tidløst, det er stort. Her er bare himmelen som tak, og lyset er nesten hensynsløst her, det skreller av alt. Her oppe skal jeg bare bruke blyant.

Jeg skjønner Solberg som malte Rondane om natta. Det er helt naturlig, det. Ikke noe overgår fjellet her oppe. Det er mildt, og det er ikke uovervinnelig. Og det er jo en god ting, for det er det jo så mye av ellers.»

De mange seterveiene på Høvringen egner seg ypperlig for sykkelturer. Her er det lett å kombinere sykkel- og vandringsturerav ulik vanskelighetsgrad. Om vinteren er det enestående turskimuligheter på Høvringen. Vil du ut på lange turer til topper og tinder, er det gode muligheter til det.

Vassberget er en fin skitopp, men vær oppmerksom på en skummel skavl som henger utover det loddrette stupet mot øst. Den kan løsne ved belastning fra skiløpere. Hvis du heller ønsker skiturer i slakere lende og til lavere topper, er forholdene lagt godt til rette for det. 

Rik blomsterflora

I nærheten av vandreruten til Vassberget er det plasser med en stor blomsterrikdom. Rett nordøst for Høvringen ligger Kvannslådalen hvor det vokser en rekke fjellblomster. Setersoleie, mogop og den ganske sjeldne småsøten er blant plantene som vokser i Kvannslådalen.

Navnet kommer av bruksplanten kvann. Denne velluktende, helbredende og helsebringende planten har sin egen plass både i norrøn litteratur og i benediktinermunkenes velkjente likører. I flere hundre år var det vanlig blant bygdefolk å dra til fjells i den beste kvannetiden, omkring midtsommer, for å høste de velsmakende blomsterstilkene som ble kalt jol.

Disse ble så båret til bygds og brukt i kostholdet, ofte rett og slett som tidlige tiders godteri.

Sørvest for Vassberget ligger de blomsterrike områdene Løyftet og Slettløyftet. Fra toppen er det en grei, men drøy tur ned i botnen. Gå sørvestover og ta sikte på et bekkefar som trer tydelig fram langt nede i skråningen.

Følg bekkedraget ned til blomsterprakten med fjellsmelle, rosenrot, moselyng og en rekke andre spennende arter i fjellfloraen.

Vassberget – en topp med fantastisk utsikt

Turen til Vassberget (1855 moh.) er lang, men mye av turen går i lettgått terreng. Fra Høvringen følger du DNT-sti i retning Dørålseter. Stien stiger slakt i begynnelsen i lettgått heilandskap. Du vandrer nordøstover langs Kvannslådalen, forbi Rondhaugen og Gråhø. 

Den vesle elva mellom Langtjern og Kvannslådalsåa har fått navnet Mjølrakkåa etter mjølrakken, det lokale navnet på fjellreven.

DNT-stien til Dørålseter fortsetter inn i dalføret mellom Styggehøin og Vassberget. Der tar du av fra DNT-stien og følger fjellryggen på Gråhø østover, videre over Vasshusskollen til topps på Vassberget.

Et utrolig utsyn møter deg med Verkilsdalsbotnen, en av Norges største botner, som er omkranset av vakre, sagformede fjell. Trolltinden(2018 moh.), Bråkdalsbelgen (1915 moh.), Ljosåbelgen (1948 moh.)og Sagtindan (1838 moh.) er som spisse tenner på kanten i det ville botnlandskapet.

Du føler deg ydmyk og liten når du sitter på toppen og beundrer det ville landskapet i fugleperspektiv og blir nærmest sugd inn i den mektige botnen som breen under istiden skurte og formet.

I fjellsiden ned mot Dørålsvatnet, vanskelig tilgjengelig, er det spennende mønster på berget. Ved første øyekast ser det ut som plantefossiler, men fenomenet kalles dendritter.

De dannes ved at oppløsninger av mangan og jern renner langs sprekker i den skifrige sparagmitten og danner brunfargede figurer. Når sparagmitten sprekker opp, kommer mønstrene til syne i steinflatene på helleberg hvor disse prosessene har foregått.

Turen tilbake til Høvringen går over fjellryggen Gråhø, sombestår av flere topper. Selv i dette ugjestmilde landskapet vokserdet blomsterplanter. En skikkelig hardhaus, issoleia, klorer seg fast ved snøleier og steder med smeltevann på Gråhø.

Issoleia er den blomsterplanten som har høyderekorden i fjellet, og den er funnet helt opp til om lag 2370 moh. på Galdhøpiggen.

 Spor etter menneskers tidligere virke i fjellet er det på Gråhø. På høyde 1625 ligger Garvaghbua godt skjult i terrenget. Hytta ble satt opp av lord Garvagh, en ivrig norgesturist og reinjeger, som var jevnlig i Rondane rundt 1860-årene.

Lorden fikk ved hjelp av lokalkjente oppført tre steinbuer som skulle være krypinn under villreinjakta. De to andre buene er Ljosåbua og Høgeloftbua.

Til alle tider har mennesker som har hatt tilhold i fjellet, hatt behov for et krypinn. Det ligger en del buer i Rondane, og noen av dem er plassert svært høyt til fjells slik som Garvaghbua. Buene har i dag forskjellig standard. Noen er restaurert, mens andre bærer tydelig preg av tidens tann, og mange av de opprinnelige buene er i dag borte.

I en av Den Norske Turistforenings årbøker skriver Norman Heitkøtter at han kjenner til ca. 40 steinbuer eller rester etter steinbuer i Rondane. Navn som Gammelbubekken, Neverbuhø, Neverbubekken, Illmannbu, Steinbudalen og Steinbuhø forteller sitt tydelige språk om buer i landskapet. Det er mange trasévalg ned fra Gråhø. Vår tur går over Rondhaugen (1576 moh.) ned til DNT-stien mellom Høvringen og Dørålseter som følges tilbake til Høvringen.