Turguide til Veslesmeden

Fra toppen på Veslesmeden har du et imponerende overblikk tilde mest alpine områdene i Rondane. I alle retninger er det gedigne formasjoner med bratte fjellvegger og dype botner. Utsikten fra toppen er dessuten spesiell ved at du kan se ned i mange store botner samtidig.

Like etter starten fra Rondvassbu passerer du Jutulhogget, et markert juv i terrenget. Svarte, steile vegger lives opp av en brusende foss.

Det er Kaldbekken som kaster seg utfor og drar med seg løsmasser som den legger igjen i et delta ved oset av Rondvatnet. Hvis ikke vannføringen er for sterk, er det mulig å ta seg inn i juvet.

Den mektige Smedbotnen ligger som en stor gryte i landskapet. I nærområdet ser du over til Austre (1849 moh.), Søndre (1922 moh.) og Nordre Smedhammaren (1898 moh.).

Østveggen til Storsmeden ligger på den andre siden av bandet mellom Veslesmeden og Storsmeden (2016 moh.). 

Videre til Veslesmeden (2015 moh.) følger du stien på vestsiden av Rondvatnet opp til stidelet sørøst for Svarthammaren. Stien svinger til høyre mot Rondhalsen. Stien blir mer og mer steinete, og i ca. 1550 moh., i stidelet der, følger du vardemerket sti nordvestover i jevn stigning til høyde 1871.

Videre oppover er det slak stigning før du kommer opp i temmelig flatt terreng. Det er praktfull utsikt til Rondslottet (2178 moh.), Storronden (2138 moh.) og Vinjeronden (2044 moh.). Så kommer den siste stigningen opp mot Veslesmeden. Den er svært grei og byr ikke på noen problemer. Turen opp og ned er ved jevn gange beregnet å ta rundt 5 timer.

Hvis du ønsker en litt lengre og mer utfordrende tur, kan du fra Veslesmeden følge eggen vestover mot Storsmeden. Men denne traversen er krevende og uten merking med luftige partier og klyving, spesielt fra skaret og ved stigningen opp mot Storsmeden. Det er en fin tur hvis du har litt fjellerfaring, men bør kun gås i fint vær med god sikt. Traversen mellom Veslesmeden og Storsmeden er ingen tur for barnefamilier.

Norges første nasjonalpark

Rondane er Norges første nasjonalpark og har lenge vært et kjent fjellområde i folks bevissthet og en inspirasjonskilde for kunstnere og forfattere.

Turister søkte tidlig til området, og vitenskapsmenn foretok viktige undersøkelser. Naturkvalitetene i området ble mer og mer kjent, og etter hvert vokste det fram et ønske om å verne Rondane. 

Norman Heitkøtter tok i 1956 initiativ til å frede Rondane. I 1957 ble det opprettet et utvalg som sammen med berørte fjellstyrer la grunnlaget for opprettelsen av landets første nasjonalpark i 1962. 

Nasjonalparken var opprinnelig 572 km2, men ble utvidet i 2003og omfatter nå 963 km2. Villreinen var en viktig årsak til utvidelsen. Villreinstammen i Rondane er en av de siste restene av den opprinnelige europeiske villreinstammen. 

I forbindelse med utvidelsesplanen ble kulturminner i Rondane registrert. Edvard K. Barth og Sonja Barth begynte allerede i midten av 1930-årene å kartlegge opplysninger om naturen og kulturen i Rondane.

Ekteparets viktige registrerings- og utgravningsarbeid i Rondane og artiklene de skrev om fangstinnretninger, buer og andre kulturminner, var viktig informasjon i prosessen før verneområdene ble opprettet.

Mesteparten av Rondane er høyfjellsområde og er preget av store terrengforskjeller. I Rondane er det mange interessante geologiske forekomster, grusterrasser og dødisgroper. Myrer, våtmarker, sjøer og tjern og juvpregede elvedaler gir grunnlag for et artsrikt fugleliv og dyreliv.

Rondane ble vernet for å ta vare på et tilnærmet intakt høyfjellsøkosystem med blant annet villrein, jerv, jaktfalk og kongeørn. Andre typiske arter er heilo, boltit, fjellrype, snøspurv og steinskvett.

En annen viktig begrunnelse for opprettelsen av nasjonalparken var at man ville sikre mulighetene for friluftsliv i et område med verdifull natur, kulturminner, gamle fangstanlegg for rein og seterområder.

Jutulhogget

Isen lå over det meste av den skandinaviske halvøya for ca. 14 000 år siden. I løpet av en periode på 4000–5000 år smeltet mesteparten av de enorme ismassene bort. Da isen trakk seg tilbake, gjorde den markerte stopp i kortvarige perioder da det var like stor tilførsel av snø som det som smeltet. I årene hvor det var nedbørsoverskudd, gjorde isen mindre framstøt.

På en del steder fosset det smeltevann fram til iskanten, og det ble bygd opp svære deltaer, såkalte isranddeltaer. 

På grunn av den tynne iskappen i høyden smeltet isen først bort i høyfjellet, mens den ble liggende lengst i lavlandet. Fjelltoppene ble raskt avdekket. I Rondane var iskappen tynnest på sørsiden. 

Mange steder i Rondane kan vi i dag se tydelige merker etter det som skjedde den gangen. Fjelltoppene stakk først opp over den enorme isbreen. Smeltevannet begynte å sirkulere rundt toppene før det samlet seg i bekker og elver som fosset langs iskanten.

Det skylte store mengder med smeltevann nedover fjellsidene i slutten av istiden. Vannet hadde enorme krefter og gravde en del steder ut juv som kunne være 50 meter dype. Sprekkmønsteret i sparagmitten gjorde at det flere steder ble dannet loddrette vegger i flere av juvene.

Også i dag finnes det juv som har bra vannføring, men deter ingenting i forhold til de vannmassene som buldret i Rondane i avsmeltingsperioden etter istiden.