– Tøffere enn vi trodde

Aniek Lith, en nederlandsk klatrer og skikjører med interesse for forskning på breer, og alt som er fysisk krevende. Hun hadde aldri gått på fjellski før denne turen.

Svalbard er en plass som vi begge hadde et romantisk bilde av i hodet, med alt av breer, fjell, havis og isbjørner som finnes der. Vi likte tanken på variasjonen som det skulle gi turen.

Det som lokket mest var nok ideen om å gjøre en langtur på en av de stedene som fortsatt kan kalles ekte villmark.

Den første uken var en eneste lang øvelse i å håndtere når ting ikke går som planlagt.

Ettersom hele Sørkappland er en nasjonalpark der det ikke er tillatt å bli kjørt ut med snøskuter, ble vi sluppet av omtrent 120 kilometer nord for Sørneset.

Den første delen av turen var å ta oss ned til sydspissen, før vi kunne starte selve kryssingen av øya fra sør til nord. Men akkurat før snøskuter-teamet skulle kjøre av gårde tilbake mot Longyearbyen, oppdaget vi at snubleblussene (for isbjørn-varsel rundt teltplassen) ikke hadde kommet med da alt utstyr ble lastet på sledene tidligere på dagen.

For at maten ikke skulle bli spist opp av isbjørn, la vi noen skiver papp med parafin på ovenpå før vi dekket over. Den første dagen kom vi 1 kilometer, i feil retning..

De følgende dagene hadde vi enten snøvær, sterk motvind og white-out, eller veldig kalde dager med mye nysnø. Som prikken over i-en, en hel dag med regn og stormbyger.

Dette, kombinert med mer eller mindre konstant oppoverbakke og tunge pulker full med mat og bensin, gjorde at vi bokstavelig talt ikke kom noen vei.

Beskyttet av en lemur gikk alt greit i starten, men før vi hadde fått teltet helt opp kom en av de kraftigste vindkastene vi har opplevd og helt enkelt rykket teltet opp fra bakken.

Etter seks dager hadde vi bare tatt oss 40km (!) og frustrasjonen var enormt stor.

På grensen til at vi ville gi opp. Men på den syvende dagen snudde det endelig!

Nervøse for isbjørn

Med lavere temperaturer frøs den våte snøen. Forholdene ble harde og raske. Med strålende sol og lite vind tok vi oss nå plutselig mer enn 60 km på bare to dager, inkludert den første passasjen over havisen i Isbukta.

Havisen er isbjørnens naturlige jaktmarker og vi var litt nervøse da vi satte kurs ut gjennom det uoversiktlige is-landskapet.

Noen kilometer senere begynte hjertet å pumpe enda raskere da vi så isbjørn-fotspor komme fra land og fortsette i akkurat samme retning som vi skulle gå.

Vi lurte litt på hva vi holdt på med når vi gikk der og fulgte disse enorme fotsporene.

I teltet senere på kvelden kunne vi konstatere at selv etter to veldig bra dager var vi fortsatt ikke i nærheten av planen, men nå føltes det som vi var i flytsonen!

Da vi snakket med de erfarne i lokalbefolkningen før starten av ekspedisjonen, var de veldig tydelige om en ting:

De som må reddes er dem som har pushet for hardt for å klare målene sine.

Vi hadde nå hatt to bra dager og begynte med en gang å tenke på mulighetene for å ta igjen alt det som vi hadde tapt den første uken. Håpet om å kunne fullføre hele ekspedisjonen vokste raskt igjen.

På den niende dagen varslet værmeldingen storm på ettermiddagen, så vi startet tidlig om morgenen med en plan om å få til en kort dag før det ble for mye vind.

Den niende dagen er dagen vi helst glemmer.

Etter fire timer i motvind og total white-out kom vi fram til den fjellkjeden som vi tenkte skulle gi oss beskyttelse fra den kommende vestavinden.

Problemet var at det ikke var noen beskyttelse å finne. Terrenget var mye mer ujevnt enn vi kunne forutse på våre 1:100.000 kart.

Virvlende vinder som føyk nedover breene og en sikt på bare noen meter gjorde letingen etter teltplass vanskelig, men en stund senere hadde vi funnet en plass som vi hadde troen på og tok en avgjørelse om å prøve å få opp teltet.

I noen få sekunder, før vi begge to fikk kastet oss over teltet og bryte det ned på bakken, var vi helt sikre på at det skulle ta av og rett og slett blåse til havs. Men i siste stund gikk ting vår vei, været klarnet opp nok til at vi kunne ta oss ned til kysten.

Etter at teltet var pakket sammen og trygt tilbake i posen begynte et langt prosjekt med å hakke og grave en snøhule i den harde breen. Når vi til slutt krøyp ned i våre soveposer, hadde dagen vært alt annet enn kort.

Langt hjem

Selv om vi var både mentalt og fysisk trøtte, var vi veldig glade over den lune og trygge snøhulen vi hadde fått til. Med 200 km til nærmeste sivilisasjon og 110 km til nasjonalparkgrensen, skjønte vi godt at den følgende dagen ville gå en av to veier:

Enten klarer vi å reparere teltet så at vi kan fortsette.

Eller så må vi vurdere å bli reddet ut.

Heldigvis ble det klart og stille vær, og til vår store glede gikk det over våre forventninger å sy på reimene som hadde løsnet, samt å bytte ut en håndfull barduner og teltstenger.

Les også

Test av vintertelt

Vintertelting setter litt større krav til selve teltet. Les test av vintertelt til tur og ekspedisjoner som er laget for å takle hardt vær.

Dagen derpå var det ikke mulig å fortsette på grunn av tett tåke. Tåka gjorde det for risikabelt å ta seg ned fra den nå polerte, isete breen.

På dette tidspunktet begynte vi å få lite mat igjen, og vi visste at vi var nødt til å gå tilbake nordover neste dag, uansett om vi hadde kommet oss ned til Sørneset eller ikke.

Men i siste stund gikk ting vår vei, været klarnet opp nok til at vi kunne ta oss ned til kysten.

Uansett hvor langt bak planen vi var, følte vi oss både fornøyde og takknemlige da vi tross alt nådde sydspissen på den 12. dagen av ekspedisjonen!

Det skal sies at hele episoden med stormen og det ødelagte teltet kunne, i retrospekt, enkelt blitt unngått om vi ved flere anledninger hadde tatt mer konservative avgjørelser og veivalg.

Vi hadde egentlig både kompetansen og den informasjonen vi trengte for å gjøre det, men fikk allikevel tunnelsyn av vårt ønske om å ta igjen det vi var på etterskudd.

Det var aldri noen fare for livene våre, men vi risikerte hele ekspedisjonen – noe vi hadde lovet oss selv mer enn én gang at vi aldri skulle gjøre.

Over Isbukta

På vei nordover skulle vi igjen krysse havisen over Isbukta. Det hele gikk ganske greit i starten da stormen hadde jevnet ut overflaten en god del og det var færre is-strukturer å sette seg fast i. Men med fem kilometer igjen til andre siden av bukta, begynte det å bli sprekker i isen.

Etter et forsøk å fortsette ut på de første isflakene ble det snart åpenbart at det ikke var riktig vei å gå. Den eneste muligheten var å følge kanten av den faste isen som var igjen inn mot land, i håp om å finne en vei opp på land ved siden av den enorme brefronten som gikk langs hele strandkanten.

I en times tid gikk vi i uvissheten om vi skulle bli nødt til å snu og gå helt tilbake til sørsiden av bukten, og det er trygt å si at det var ett av de beste øyeblikkene på turen når vi til sist fant en 50 meter bred isgate som tok oss opp på fast land.

Etter noen utfordrende kilometer langs vannkanten kom vi endelig opp på den breen som var målet for dagen og ble der belønnet med fantastisk utsikt og nydelige farger under en av de siste solnedgangene før midnattssolen tok over.

Aniek Lith, ansvarlig for moral og underholdning.

JEG: Artikkelforfatter, turens planlegger og utstyrsekspert.

Den siste delen nedover den enorme Nathorstbreen og Liestølbreen var spektakulær, med navigering gjennom alt fra fin og jevn blå is til svarte is-strukturer store som hus.

Vi ankom matdepotet på den 16. dagen, etter å ha brukt 11,5 dager ned og 4,5 dager opp igjen.

Der gravde vi opp maten og bensinen for resten av ekspedisjonen og fortsatte videre nordover, med merkbart tyngre pulker igjen.

Sammenlignet med første delen av turen føltes de neste dagene relativt uspennende: Krysse en ny bre, en gang til over havisen på Van Mijenfjorden og passering av den nedlagte gruven i Sveagruva før vi gikk inn i Kjellströmdalen.

Den enorme u-formede dalen med en flat og bred bunn strakk sig flere mil foran oss og var en fin kontrast til breene og havisen.

Ved det tidspunktet beregnet vi at vi hadde gjort omtrent halve distansen for å komme oss til nordspissen, men vi hadde allerede brukt 20 av de 35 planlagte dagene.

Etter flere uker på tur uten annen kontakt med andre mennesker enn via korte tekstmeldinger, begynte vi helt klart å kjenne på effekten av å bare omgås med en og samme person døgnet rundt.

Det er selvfølgelig begrenset hvor mye privatliv og egentid man får til i et telt, og med isbjørnfaren hele tiden i bakhodet var vi nødt til å konstant holde oss i nærheten av hverandre.

Så hva gjør man?

I starten av turen hadde vi satt opp snubleblussene sammen før vi gikk inn i teltet, men nå begynte i stedet den ene å gå inn i for å smelte snø mens den andre satte opp blussene på egen hånd.

Det kan kanskje høres litt latterlig ut, men den drøye halvtimen hver kveld der vi var på hver vår side om teltduken var antagelig helt avgjørende for at det skulle fungere greit sosialt de siste ukene.

Passet mellom Kjellströmdalen og Sir Martindalen så muligens litt utfordrende ut på kartet, men da det var flere snøskuterspor i den retningen så tenkte vi at det burde gå greit med ski og pulk også. Veldig naivt!

Vi har nå lært oss hvor imponerende bratte fjellsider man kan kjøre opp med snøskuter, og vi ble nødt til å pakke ut av pulkene våre og gå flere turer opp og ned med to personer på én pulk. Ikke gikk det mye fortere ned på andre siden passet heller, da det var for bratt for å stå på ski i de steinharde snøforholdene og vi fikk gå til fots et lengre stykke.

På den positive siden fikk vi senere den dagen bekreftelse på å bli plukket opp tre dager senere enn opprinnelig planlagt, hvilket gjorde planen for å komme seg hele veien til nordspissen mer realistisk igjen.

Når vi nå kom inn på den nordlige halvdelen av Spitsbergen ventet en annen type landskap, med høye platåer og store, relativt flate breer (fonner). Breer der man kan gå mot forskjellige nyanser av hvitt-horisont en hel dag uten at kulissene egentlig forandrer seg.

På veien opp på første platået ble følelsen av uendelig storhet påtagelig, samtidig som følelsen for skala og avstand forsvant helt.

Fra dagboken etter første dagen i høyden:

«ALT er hvitt her oppe, glitrende i fem centimeter av det fineste pudder. Avstander ufattelige. Ikke redde, men konstant og intenst bevisste om hvor avsides og eksponert det er her.»

Med klarvær og gode forhold fikk vi noen fine dager over Nordmannsfonna og Rabotbreen, og noen netter med fantastisk lys over store daler og fjorder før vi skulle krysse det 55 km lange platået over Lomonosovfonna.

Værmeldingen truet med kraftig snøfall to dager senere, så vi prøvde å dekke så lange avstander som mulig der vi gikk i luksusen av ferske skuterspor — noe som viste seg å være et sjakktrekk.

For når det begynte å snø, sluttet det ikke på 30 timer. Etter en vær-dag i teltet befant vi oss nå i 30-40 cm ordentlig champagne-pudder. Med betydelig saktere framferd i de nye forholdene kom vi til tross for lange dager ikke lenger enn rundt 10-15 km om dagen, omtrent halvparten av dagene før. Dessuten falt temperaturen ned under -30 grader, som dels gjør det vanskelig å ta ordentlige pauser under dagen, og dels gjør snøen veldig trå å trekke pulken i.

Til tross for nedoverbakke i stort sett i flere dager var følelsen snarere som om det var en uendelig lang oppoverbakke. Med bare 5 dager igjen til vi skulle være framme hadde vi fortsatt 117 km igjen å ta oss. Enda en gang føltes det som at håpet om å komme fram hang i en tynn tråd.

Desperat situasjon krever desperate tiltak

Med temperaturer tilbake på komfortable 10 minusgrader, og etter en god natts søvn, begynte en siste plan for å komme oss til nordspissen å ta form – dumpe alt som ikke er essensielt for de fire siste dagene for å redusere vekten i pulkene (alt ble hentet igjen på veien tilbake på skuter!).

Sagt og gjort, og oppmuntret av lettere framferd startet vi den 600 høydemeter lange klatringen opp Åsgardfonna for de siste, forhåpentligvis, 100 kilometerne.

To monotone dager med begrenset sikt oppe i høyden tok oss nesten halve distansen og etterlot rundt 60 kilometer til de to siste dagene.

En av oss var fysisk utslitt, og en hadde store, blodige gnagsår, men det var god stemning i teltet og å komme fram var det eneste vi fokuserte på.

Så kom dagen som aldri ville ta slutt.

Forfrosne ski

Ruten ned fra Åsgardfonna til kysten, med en nedstigning på 1000 jevnt fordelte høydemeter, virket som en ganske ukomplisert oppgave og medvind i starten gav god fart. Men jo lengre ned i dalen vi kom jo mer blåste det, og nesten nede på havnivå blåste det så mye at det var vanskelig både å holde seg på beina og å unngå å blåse bort over den polerte og delvis isete breen. Helt uten mulighet å finne en beskyttet teltplass i hele dalen, og med vind fra sør, var det enkleste valget helt enkelt å fortsette å gå nordover selv om dagen allerede hadde vært lang.

Det tok drøyt fem timer til før vi fant en rygg som ga nok le fra vinden. Men når vi da stoppet kunne ingen av oss få av oss skiene. Den sterke medvinden og snøføyken hele den lange dagen hadde gjort at bindingene var helt gjennomfrosne, og det tok oss over en time å få hakket og pirket bort nok is for å få skiene av.

Deretter fulgte en times graving før vi hadde en god plattform å sette teltet på, og det var to like slitne som lykkelige sjeler som nøyt av et varmt måltid langt ut på natten.

Og det beste av alt, vi hadde bare 16 kilometer igjen til nordspissen!

Verlegenhuken i sikte

Noen timer senere hadde vinden roet seg ned og vi ga oss ut på den siste biten langs kysten opp til Verlegenhuken.

Selvfølgelig var vi glade når vi kom fram til den oransje boksen som markerer Spitsbergens nordspiss, men vi må tilstå at det var ganske lite følelser akkurat da og det var nesten mer tomt enn noe annet.

Vi tok oss en drøy kilometer sørover før vi satte opp teltet for siste gang, og tilbrakte natten på isbjørnvakt da vi var rett ved kysten og det var ferske spor i nærheten.

Vi spiste opp de 40 grammene sjokolade som var igjen og feiret med sjelden velfortjent sjokoladepudding med vaniljesaus mens vi så ut over et intenst mørkeblått ishav.

Trygghet og lettelse

Morgenen derpå kom snøskuter-teamet for å hente oss, og vi ble godt møtt med store klemmer, prosecco og brownies.

For første gangen på 38 dager var det noen annen som tok kontrollen og fikset alt – en følelse vi satte pris på så mye mer enn vi hadde forventet oss.

I løpet av de første timene på den eviglange snøskuterturen mot Longyearbyen, begynte det hele å synke inn mer og mer og trøtthet og overveldende følelser skylte over oss til den grad at tårene i perioder bare rant under skibrillene. Følelser av lettelse først, og deretter mer over i stor glede. Og som for å gjøre turen komplett, fikk vi endelig se en isbjørn!

På trygg avstand stod den på to bein og så skeptisk på oss en stund, før den ruslet av gårde i all stillhet.

Det tok oss mer enn 600 km og 9000 høydemeter på våre 38 dager av Spitsbergen på langs. Vi var på skiene i over 250 timer totalt.

Vi lærte oss den harde veien at pulkene skal snus opp ned når det skal bli regn, og hvor kraftig og uforutsigbar den virvlende vinden nedover breene kan være.

Vi gikk på ski i enorme isbjørn-fotspor, og teltet på toppen av endeløse breer med med utsikt over ekte villmark og magiske solnedganger over Ishavet.

Når det kommer til store opplevelser, fikk vi alt vi hadde bedt om og litt til.

Fra dagboken:

«Det har vært et sant eventyr, med alle komponenter som kommer med det ordet. Svalbard er en spesiell og spektakulær plass med natur og landskap som er ulikt alt vi tidligere har opplevd. Skjønnheten, uendeligheten og villmarken har gang på gang påvirket oss dypt.

Men det har også vært tøft. Tøffere enn vi trodde. Mer enn én gang har vi balansert på grensen av hva som er fornuftig og sunt… Det er to utmattede kropper som nå er tilbake i den trygge og komfortable sivilisasjonen.»