I møte med isbjørn

Og da sto den der. Vi sto stille og den sto stille, snuste litt i luften, både den og vi.

Etter hvert beveget vi oss, både den og vi, sakte, raskere, på god avstand. Passerte hverandre. Andektig.

Egentlig skulle ikke denne helga bli tekst, men så sto den der. Og da er det vanskelig å være likegyldig, for selv om man har sett isbjørn før, skal det himla mye til for å bli lei av noe så estetisk, majestetisk, noe så farlig.

Og da løsner setningene fra tankene. Og det er umulig å ikke tenke på og snakke om de rundt 3000 eksemplarene som ble estimert i 2004 – og på at 0,03 prosent av bestanden nå vandrer rundt i umiddelbar nærhet.

Og på en artikkel man akkurat leste om at antallet ikke minker, selv om den er blitt klimaendringssymbol, og på bilder som publiseres i hele verden der bjørnen hopper utsultet fra et smeltende isflak til et annet.

Og at selv om den ble fredet på Svalbard i 1973, jaktes den fortsatt på, i Canada for eksempel.

«Vi så ingen brå bevegelser. Den vandret bare. Mykt. Raskt. Ikke utsultet. Ikke aggressiv. Litt nysgjerrig.»

Jeg syns isbjørn er verdens vakreste dyr. 

Umulig å ikke tenke på og snakke om at den kan bli 1000 kilo hvis den er mann.

Og på desperasjonen som oppstår, både blant ferske svalbardfolk, og blant turister, som ennå ikke har sett den hvite Kongen eller noen i familien hans.

Man er ikke ordentlig svalbardianer før man har sett en.

Trenger ikke være mer enn en liten gul dott i en kikkert, men har du sett det kan du senke skuldrene og vrenge av deg noen iskalde fangsthistorier og nye tragedier du óg.

For de tenker vi også på; kajakkpadleren som ble dratt ut av teltet sitt på Nordaustlandet: Dyret hadde gutten i kjeften, men kompisen klarte å skyte det.

Og den engelske unggutten som ble drept fordi snubleblusset ikke virket i Tempelfjorden.

Og på hun som ble spist på Platåfjellet like ved Longyearbyen i 1995.

Umulig å ikke tenke på sårbarhet, skjørhet, skjønnhet, skytetrening.

Men denne prinsen vår var så fredelig. Kanskje var den halvannet, to, tre år?

Vi så ingen brå bevegelser. Den vandret bare. Mykt. Raskt. Ikke utsultet. Ikke aggressiv. Litt nysgjerrig. 

Vi holdt øye med den. Den ble borte i morenen foran breen, men vi visste den var der.

Vi sveipet over området med kikkert da vi satt hele kvelden utenfor hytta der og samlet lykkesekunder til kjipere tider mens isen surklet og knirket som en gammel bryggesjauer.

Vi slapp setninger ut, og luft inn, til hjertet – helt til sola etter hvert fant det for godt å gå ned og vi fant det for godt å gå inn.

Det ble mørkt og natt.

Og vi fikk sove.

Men på den lille tisseturen om natta tok vi rifla med. 

Mannen drømte at den nærmet seg. 

Og så våkner jeg altså. Av tusling.