Pemba Tashi Sherpa: – Jeg så at Frank fikk for lite oksygen og da begynner det å bli farlig

Rundt oss rager hvite fjelltopper. Topper som eventyrlystne gjennom tidene har forsøkt å bestige, med og uten hell. 

Ett av fjellene i Nepal kalles for The Holy Mountain. Ingen som har forsøkt seg på dette fjellet har kommet ned igjen levende.

Pemba Tashi har nettopp kommet tilbake fra et oppdrag på Manaslu – enda et høyt fjell i fjellkjeden Himalaya, med sine 8163 metre, og som mange forsøker å nå toppen av.

Her var han i base camp med blant andre finnmarkingen Kristin Harila, som nylig kunne krysse av 12 av de 14 toppene, ved hjelp av sherpa-guider fra 8K Expeditions.  Ane Færøvig nådde også toppen av K2 denne dagene.

Kristin Harila og Frank Løke stod på toppen av K2 med bare 10 minutters mellomrom i juli 2022. Men før dem, var det sherpa-guider som både hadde banet vei opp, båret opp oksygenflasker og sikret ispartier klare.

Kritisk for Frank Løke på K2

– Jeg holdt på å dø både opp og ned, forteller Frank Løke om K2 – et av verdens farligste fjell.

– Jeg så at Frank fikk for lite oksygen og da begynner det å bli farlig, forteller Pemba Tashi alvorlig.

K2 er rangert som det vanskeligste av alle fjellene på over 8000 meter. Det er beregnet at rundt 25 prosent omkommer i forsøket på å nå toppen. Bare fem nordmenn har hittil nådd toppen.

Cecilie Skog og Lars Flatø Nessa besteg toppen i 2008, da Cecilie Skogs ektefelle, Rolf Bae, tragisk omkom i ras på vei ned.

For sherpa-guider som er født i høyden på over 3000 meter, er det litt mindre utfordrende for pusten å klatre i dødssonen, men det er likevel farlig for kroppen, og i tillegg er det ekstremt vanskelige forhold.

Da Pemba Tashi Sherpa klatret K2 sammen med Frank Løke i sommer, fikk også de trøbbel. 

Pemba Tashi husker godt hva som skjedde.

De står og venter på deres tur for å bestige den aller siste delen som er toppen av K2. 

Frank er stille. 

Sier ikke noe om hva som er i veien. Han skal nå toppen når han er så nærme. 

De sparer på oksygenet så de har nok til nedturen. 

Men køen i tauene er stor. 

Hundre mennesker skal samtidig til toppen. Det har ikke vært gode nok værforhold til den siste toppen før i dag. Derfor er køen lang. 

Pemba skjønner at det haster. 

Han skrur opp oksygenet i flaska til Frank fra 2,5 til 4, og i raskt fart går de forbi den ene etter den andre i tauet opp. 

De klikker seg ut og inn av tauet som ligger fast. 

På ett sted blir de stående i en hel time og vente på at klatrere klikker seg nedover i begge tauene. 

Egentlig er det ett tau fort opp og ett fort ned. Ingen tar hensyn til det. De har kun sitt eget mål.

Frank og Pemba begynner å bli redde for at de skal gå tom for oksygen. 

Plutselig tar Pemba tak i Frank og nærmest dytter han oppover.

– Vi gikk forbi mange og Pemba spurte om jeg ville bli først. Jeg svarte «hell yea!», og vi raser forbi alle og den siste der oppe var Kristin Harila, som vi slo med 10 minutter, beskriver Frank Løke selv.

På vei nedover fra toppen, de 14 timene det tar til basecamp, begynner Frank å bli utslitt.

Pemba skjønner at det haster med å komme nedover i lavere terreng, siden de har brukt mer oksygen enn de skulle for å komme først opp. 

De brøyter seg nedover, for i tauet som er til nedstigningen må de klatre forbi andre som er på vei opp.

– Her oppe er det survival of the fittest. En gjeng med egoer som bare tenker på seg selv, sier Frank.

På K2, som ligger i Pakistan, kan ikke ekspedisjonskontoret sende opp et helikopter for å redde folk, slik de kan på nepalsk side. 

En viktig del av guidenes jobb er å hele tiden følge med på klatrernes fysiske form. 

– Jeg hadde problemer med å klikke meg på tauet igjen og måtte få hjelp av Pemba, forteller Frank.

Ekstreme forhold for kroppen

På høye topper som Mount Everest og K2 er det en såkalt dødssone. 

På dette nivået er det lite oksygen og ekstreme forhold for kroppen. Det er ikke noe blivende sted å bli for lenge. Kroppen begynner sakte, men sikkert å bryte seg selv ned og det er derfor ikke forsvarlig å befinne seg for lenge på toppen. 

Det gjelder også for Pemba, som er født og oppvokst på nesten 4000 meters høyde og har løpt opp og ned fjelltopper siden han kunne gå. 

Landsbyen han kommer fra er ved fjellet Makalu, 8463 meter over havet.

– Alle er redde i dødssonen, sier Pemba, med respekt.

På fjellet K2 er dødsraten på 26 prosent. Enten av at kroppen sier stopp, eller av fallulykker. 

Safety first er mantraet som Pemba Tashi jobber etter. Er det for dårlige forhold, eller om klatreturistene er i for dårlig form, snur de. 

Nylig ble en amerikansk turist dyttet over i døden av en hestekolonne som bar last 

oppover. Islandske John Snorri henger fortsatt i tauet i den siste passasjen på K2. 

– Er det nå jeg skal dø?

– Akkurat der hvor vi sto en time og ventet på å klatre opp, så vi islendingen hengende der død. Du får sykt respekt for fjellet når du ser døde folk der. Jeg holdt på å dø både opp og ned. På et tidspunkt spurte jeg meg selv: Er det nå jeg skal dø, sier Frank om situasjonen.

Men han følte seg trygg på at sherpa-guiden hadde kontroll og styring på situasjonen.

– Han kødda aldri med sikkerheten min. Han var på hele tiden, sier Frank.

Pemba sier at de blir en slags familie der oppe, siden de tilbringer så mye tid sammen på ekspedisjonene.

– Nordmenn som har nådd toppen trukket frem som helter, mens guiden blir nevnt som sherpaen til klatreren. Hva tenker du om det?

– Jeg kjenner ikke til nyhetene i Norge, men uten sherpa, kan de ikke klatre til toppen. Ja, de har betalt penger, men vi er et team, så jeg ville satt pris på at vi også kunne fått en liten anerkjennelse for det, sier han, men han tilføyer at Frank Løke ikke skal ha skylden for det som skrives i mediene.

En av de beste støttespillerne

– Pemba er en av de beste guidene, og alle er veldig fornøyde med ham, innskyter kontorsjefen Tsering Yangji Sherpa, som hjelper til med å tolke siden engelsken til Pemba enda ikke er stø nok til lange samtaler på engelsk.

Tsering Yangji forteller at hun også har et mål om å bli ekspedisjonsguide – og vil dermed bevise at også jenter kan klare den ekstremt tøffe jobben. 

Hun er fullt i gang med treningen og kursingen for å bli ekspedisjonsguide på de høyeste toppene. 

Nepals største inntektskilde

Å frakte vestlige til toppen av høye fjell er en stor inntektskilde i Nepal. 

Pemba Tashi forteller oss at mesteparten av lønna går til familien hjemme i fjellandsbyen han kommer fra, hans foreldre og fire søsken. 

Nylig ble han bror til et tvillingpar, og fikk dermed enda et par søsken å forsørge. 

Foreldrene som er bønder, sliter med å få endene til å møtes, og trenger bistand fra sønnen som jobber i Nepals største næring.

Selv om foreldrene til Pemba er stolte over hva han gjør, er de også engstelige.

Han er den første i familien som jobber som ekspedisjonsguide, og nå har lillebroren også gått i fotsporene hans. Pemba fikk ingen utdannelse etter at moren ble syk og alle pengene måtte gå til å betale for helsehjelpen hennes. 

Familien gikk fra å være middelklasse til en familie uten penger. 

Nå kan Pemba forsørge hele familien ved å guide klatreturister til topps.

– De er selvfølgelig redde når jeg klatrer Mount Everest. Men de er stolte også – over at jeg forsørger dem. Og jeg er fornøyd med jobben min. Det tok to måneder å få denne jobben, med alle sertifiseringene. Og så tok jeg engelsk, sier han.

– Hva betyr fjellene for deg?  

– Jeg er fra fjellene så for meg betyr fjellene hovedinntektskilde. Fjellene er hardt arbeid. Fredfylt, men arbeid, Og jeg skal gjøre kunden fornøyd, sier Pemba, som jobber 6 måneder på og 6 måneder av som guide.

Han har derfor verken tid eller penger til å få kjæreste og gifte seg.

– Nei, da må jeg jo fø på henne også, sier han og ler.

Yngste i teamet

23 år gamle Pemba Tashi kan krysse av for å ha vært på Mount Everest tre ganger. Han har kun jobbet som fjellguide i to år, og er en av de yngste i teamet. 

Likevel har han opplevd mye. 

Som det snøskredet da han våknet opp i campen og så at kjøkkenteltene ved siden av forsvant i skredet. 

Han husker også godt skredet på Everest base camp i 2015, hvor over 20 personer døde. Men det var før han selv begynte som guide.

– Blir du ikke redd for å jobbe som guide når slike ting skjer?

– Jo, jeg blir jo redd når sånt skjer. Men ute i felten føler jeg meg likevel trygg. Jeg har god trening bak meg. Hovedjobben min er å sørge for at kundene får en trygg tur. Jobben min er å hjelpe turistene, og jeg behandler dem som om de er min familie, sier han og smiler.

Frank Løkes neste mål er nå å bli første nordmann som har besteget Mount Everest uten ekstra oksygen. Som mange sherpaer klarer.