Kristin Harila sikter mot verdens 8000-metere

Men det var først da hun vant en tur til Kilimanjaro i 2015 at jaget etter de høye og mer krevende fjellene skøyt fart.

– Da vi skulle til toppen, hadde alle de andre tatt høydesyketabletter på forhånd, men jeg bestemte meg for å prøve uten. På tur opp mista jeg synet, spydde, og hadde det rett og slett helt jævlig, forteller eventyreren.

Hun sier at de fleste ville kanskje fått helt avsmak etter en slik tur. Likevel ble hun bitt av basillen etter at hun var på toppen av Afrikas høyeste fjell – Kilimanjaro.

I 2019 sa Kristin opp sin lederjobb for å dra på ekspedisjoner og klatre høye fjell. I næringslivet erfarte hun at uansett hvor hardt hun jobbet for å forbedre ting, fikk det ikke de resultatene hun ønsket. Hun erfarte at det å være kvinne, gav henne færre muligheter i både arbeidslivet og blant sponsorer. Kristin ville opp og frem. Sette seg mål og realisere drømmene sine.

Mye på tur

Kristin er tidligere langrennsløper og har alltid vært mye på tur. Blant annet har hun lagt bak seg 500 kilometer alene på ski gjennom Finnmark fra Alta til Vadsø.

Hun guider turer over både Varangerhalvøya og Finnmarksvidda for andre. Hun har vært i både Nepal, Afrika og Argentina og besteget tre topper av de såkalte Seven Summits, det høyeste fjellet på hvert av verdens sju kontinenter.

Etter at hun satte verdensrekorden med å gå både Mount Everest til Lhotse på 12 timer i 2021, besteg hun i høst det tekniske og svært krevende fjellet som omtales som verdens vakreste fjell, Ama Dablam (6812 moh) og Island Peak (6189 moh.) i Nepal.

Også i Norge er har hun besteget over 100 fjelltopper, men det er de virkelig høye toppene som hun trekkes mot.

Erfaringene fra Everest  

Utfordringer med verdens høyeste fjell, Mount Everest (8849 moh.), er dårlig vær, snøskred og utfordringer med kø i den såkalte «dødssonen». Hvert år går det liv tapt i drømmen om å nå toppen. Luften er så tynn i denne høyden at mennesker kan kun overleve et begrenset antall timer før indre organer og kroppen begynner å svikte. Når det er mange mennesker i kø på vei opp, inkludert uerfarne klatrere, skaper dette stor risiko for alle som ferdes på fjellet.

Kommersialiseringen av å bestige Mount Everest gjør at mange mennesker med lite erfaring med høye fjell slipper til, noe som utgjør en risiko for både dem selv, men også for mer erfarne klatrere.

– Nå har de heldigvis satt regel at du må ha vært på 6500 moh. for å prøve deg på Everest. På første rotasjon (altså at man går et stykke opp i høyden og deretter noen høydemeter ned igjen for å akklimatisere og tilpasse kroppen til høyden journ.anm.) går vi gjennom et brefall som er kanskje det farligste partiet på hele turen til Mount Everest. Du må være raskt over fordi isen forflytter seg flere meter i døgnet. Men du må ikke være for rask i høyden. Jeg og min sherpa brukte sju timer. Da hadde vi en annen i gruppen som brukte 14 timer. Vedkommende var ikke var teknisk god nok og hadde ikke nok erfaring på det feltet, forteller Kristin. 

På tur ned Khumbu-brefallet så de noen som ikke kunne rappellere. De tok tak i tauene deres og firte de litt og litt ned for å hjelpe dem.

– Da sa guiden min strengt til guiden som ledet den gruppen at «dere må ned og trene!». Heldigvis svarte han ydmykt tilbake at han var enig.

Selv hadde de ti dager i basecamp i bunnen av brefallet.

– Vi øvde på å gå med stegjern og rappellering for å være godt forberedt. Selskapet jeg reiste med, Madison Mountaineering, var blant de dyrere selskapene, men det resulterte i at sherpaene var erfarne og kom godt kledd og skodd. Sherpaene hadde og tatt kurs i redning på bre og hadde kunnskap om hva de skulle gjøre ved forskjellige situasjoner, forklarer Kristin.

Nettopp denne kunnskapen kom til nytte under to episoder underveis på Kristin sin tur til Everest. Det var en ulykke der en sherpa fikk en isblokk over seg. Og en ulykke der en ung sherpa hadde klippet seg ut av sikringstauet sitt/gikk uten sikring, falt og ble hengende opp ned i en bresprekk. Ved begge ulykkene hjalp Kristins sherpaer til for å redde dem ut. Den ene sherpaen var dessverre allerede død da de fikk han opp.

1. EVEREST 2021: Base Camp 2. 2: Ved Khumbu-brefallet på vei mot Everest brukes det stegjern og man må forsere store sprekker i breen. Foto: Privat

Godt forberedt

Kristin roser sherpaene som var svært erfarne og godt forberedt. Hun mener at det å ha kunnskap og nok erfaring til en slik tur er viktig for både egen sikkerhet, men også for andres.

I hennes team var de 18 personer, der fire var jenter. Alle de fire nådde toppen. Kun 6 av 14 gutter gjorde det samme. Hun tror det kan ha noe med å gjøre at jenter kommer veldig godt forberedt både fysisk og mentalt. At guttene har litt for stor tro på egne ferdigheter.

– Jeg snakket med sherpaen/guiden min om dette. Han sa at akkurat det samme skjedde i fjor. Alle jentene nådde toppen, men flere av guttene klarte det ikke. Han ene på teamet mitt innrømmet faktisk at han hadde vært for «høy og mørk» før turen startet, forteller Kristin.

Det å komme seg til verdens høyeste fjell er ingen lek, og noe en bør være forberedt til både mentalt og fysisk. Nettopp dette brenner Kristin Harila sterkt for, at jenter skal kunne ha andre jenter som forbilder. Hun mener at det i hovedsak er menn som profileres, altfor få kvinner både innen idrett og ellers i samfunnet.

­– Vi som jenter blir oppdratt til å gå et normalt løp med normalt liv. Vi skal passe inn i et A4-liv.

Hun ønsker å inspirere til at flere jenter tør å følge drømmene sine, uansett hva det måtte være.

– Vi har ikke noen mentale eller fysiske hindringer som gjør at vi ikke kan oppnå det samme som menn, mener Kristin.

Da hun var i Nepal på vei opp til fjellet Lobuche East (6119 moh.), gikk hun med en som hadde besteget Mount Everest. På turen kunne de se verdens høyeste fjell, hvor Kristin da tenkte at «det ser ikke så høyt ut, det må jeg prøve!». Samme sesong skulle hun bestige Putha Hiunchili (7246 moh).

– På vei opp til Putha ble det ufattelig dårlig vær. Det var uvær og mye skredfare. Vi lå lenge og ventet i teltet på 6000 moh på grunn av været. Det var vanvittig kaldt. Så kaldt at jeg begynte å kle av meg alle klærne. Det gikk et halvt år før jeg fikk tilbake følelsen i tærne igjen. Dette er kanskje en av de hardeste turene jeg har vært på, forteller Kristin.

Likevel var det god erfaring å ta med seg før hun skulle bestige verdens høyeste fjell.

Må tåle ubehag

Kristin mener at du er nødt til å trives med at ting er krevende, ukomfortabelt og tungt, og ikke bli redd når du kjenner smerte eller får pustevansker på grunn av lite oksygen.

– Dårlig vil du bli uansett på grunn av høyden. Du må like de fysiske utfordringene som følger med og være komfortabel med å bære din egen avføring i pose, ikke dusje, sove i telt og leve enkelt og ha det tidvis ubehagelig over lang tid, sier hun, og legger til:

– På vei til toppen er jeg kun fokusert på oppgaven. Det er kanskje det jeg liker best med disse høye toppene, livet her er så enkelt. Det handler kun om å dekke primærbehovene som å sove, spise, drikke, gå på do og å komme seg til toppen. Du kan ikke tenke på andre ting og lever i en boble. Du må ta et skritt av gangen. Man blir tvunget til en enorm tilstedeværelse. Begynner du å tenke på andre ting, kan du lett ta feil steg. På over 8000 meter er eneste du klarer å fokusere på å klare å puste, forteller den erfarne fjellklatreren.

Kristin begynner å kjenne på utfordringene med høyden på rundt 4500 meter.

–Jeg reagerer tidlig, og jeg reagerer mye, forteller Kristin.

Men hun forteller at hun er flink til å hvile, drikke og spise. I tillegg har hun et enormt fokus og drivkraft som får hun fremover og til å gjennomføre disse høye målene. Hun mener mye sitter i hodet, om motivasjon, viljestyrke og fremdrift.  

HØYDE-SYMPTOMER: Toppstøtet til Island Peak ble en tøff og lite hyggelig tur med blant annet for lite akklimatisering. Men hun nådde likevel toppen. Foto: Privat

Viktige forberedelser

Kristin både løper, går på ski og trener styrke. Hun er tidligere langrennsløper og er i generelt god form. Nå er hun i Lyngen på treningsopphold for å få mange gode motbakker på ski.

– En uke kunne jeg for eksempel gå i 10 timer en dag. Jeg hadde en god del økter på over 20 timer. En på 27 timer. Det er litt slik dagene blir når du skal til Everest, forteller Harila.

Da hun tok verdensrekorden fra Mount Everest og til Lhotse var hun ute i 22 timer totalt.

– Alle klarer en lang dag. Det at du skal ut dagen etterpå på en like lang dag er mer krevende. Samtidig er disse høye toppene en nedbryting av kroppen, forklarer Kristin.

Han hadde samme sko som meg. Klærne var helt intakte. Han har sittet der siden 2011.

Trøbbel med oksygentilførselen

På grunn av det raske toppstøtet bestemte Kristin seg for å prøve å bestige Lhotse (8516 moh.) samme dag. Men det måtte skje samme dag, og raskt. De hadde kun et værvindu før det var meldt kommende syklon. De klatret ned til camp 4 igjen og hadde et par timers pause før de satte kursen mot Lhotse. Hun forklarer at turen til Lhotse er hakket mer teknisk enn turen til Mont Everest. Det er større fare for skred, og man går i en slags renne hele veien.

–  Når vi går opp, er det bratt og steinete. Man går bare og ser på den ene foten etter den andre.

Like før de bestiger toppen av Lhotse får Kristin en viktig påminner om at det hun driver med ikke er ufarlig:

– Rett før toppen, sitter det en fyr noen meter fra oss som ser helt normal ut. Det så ut som han bare satt der helt naturlig. Han hadde samme sko som meg. Klærne var helt intakte. Han har sittet der siden 2011, forteller Kristin.

HELT OPPE: Fra toppen av Ama Dablam (6812 moh) i Nepal med Mount Everest og Lhotse i bakgrunnen, og som hun også har vært på toppen av.

Hun har stor respekt for farene i fjellet og sherpaene som gjør det mulig å gjennomføre disse turene.

– Da vi nådde toppen av Lothse ar det bare helt utrolig! Magisk utsikt mot Everest og en nydelig solnedgang, forteller Kristin.

De var helt alene om å bestige toppen på dette tidspunktet, slik også Ingvild Marie Settemsdal var da hun gjennomførte Everest og Lothse i 2017. Men både nytelsen på toppen av Mount Everest og Lhotse ble kortvarig.

Hun fikk gratulasjoner og jubler over radioen, men hun visste at kun halve jobben var gjort. Mørket begynte å sige på og hun var litt bekymret for nedturen i den bratte fjellsiden. Flere ganger underveis fikk Kristin problemer med oksygentilførselen.

– Det føltes helt forferdelig og klaustrofobisk. Jeg måtte bare sette meg rett ned for å konsentrere meg om å puste, mens sherpaene mine fikset det. Heldigvis gikk alt bra, og nedfarten gikk, tross alt, bedre enn Kristin forventet.

Alt er så tilrettelagt i samfunnet, Slik er det ikke på tur. Da må du holde fokus og være skjerpet hele tiden.  

Drømmen om store fjell

På slutten av turen følte Kristin på en tomhet. Tomhet etter å ha vært så fokusert og inni «bobla» så lenge. Nå var det over. På tur ned fra Mount Everest bestemte hun seg for at hun skal bestige K2.

Nyttårsforsettet til Kristin er å klare å nyte de fine opplevelsene hun har litt lenger.

– Livet på fjellet er så utrolig enkelt. Det er så fint. Halve ekspedisjonen er alle de flotte vennskapene du får. Det blir et tomrom når alt er over. Jeg er så utrolig fokusert når det står på. Jeg elsker å være ute og presse meg. Jobbe mot et mål. Har nok alltid likt når det er hardt og utfordrende og når oppgavene er vanskelige trives jeg. I det mer daglige livet føler jeg ofte jeg har mer problemer med å holde fokus på noe over lengre tid. Alt er så tilrettelagt i samfunnet, Slik er det ikke på tur. Da må du holde fokus og være skjerpet hele tiden.  

Hun har bestemt seg for å forhåpentligvis bestige K2 til sommeren, og de andre tolv toppene i verden over 8000 moh. Helst på kortest mulig tid. Prosjektet starter så fort hun har fått nok sponsormidler.

– Nå er jeg i så god form, og jeg er veldig inne i dette. Jeg har ingen barn som venter på meg hjemme, sier hun.

Ingen nordmenn har besteget K2 siden den tragiske ulykken i 2008 der Rolf Bae omkom.

K2 regnes som et vanskelig fjell å bestige. Det er brattere og mer teknisk enn Everest, og med større sjanse for steinsprang og ras. K2 har en dødsrate på rundt 25 prosent. Det er kun Lars Nessa og Cecilie Skog fra Norge som har nådd toppen. På verdensbasis er det 240 klatrere som har besteget fjellet.

– Jeg har en del venner som har vært på K2. Guiden min fra Mount Everest har vært på K2 flest ganger av alle fra Vesten. Guiden min fra Ama Dablam var på K2 i sommer. Ama Dablam er mer teknisk og brattere enn Everest, selv om det er lavere. Guiden min fortalte at K2 er mye av det samme som Ama, bare at du skal lenger opp, forteller Kristin.

Hun er glad for at hun har besteget Ama Dablam som en av forberedelsene til K2.

– Man skal alltid ha respekt for fjellet, jeg vet det er et farlig fjell, forteller Kristin.

Likevel har hun en sterk drive som trekkes mot disse utfordringene.

– Det å sette seg konkrete mål, leve inni «turbobla». Leve enkelt og fokusert, sier hun.