En tragedie har rammet den norske K2-ekspedisjonen. Den norske klatreren og friluftsmannen Rolf Bae ble revet bort i en dramatisk ulykke like under toppen av et av verdens mest krevende fjell.
Omstendighetene rundt ulykken er ennå uklare. Det vi vet er at en isblokk har løsnet.
Medier er på kildejakt, og det virrer spørsmål i luften. Hvorfor utsette seg for noe sånt? Var det forsvarlig? Visste de hva de gjorde?
Ja. De norske klatrerne visste hva de gjorde.
Men hvorfor gjorde de det?
Et velformet, vakkert fjell har en tiltrekningskraft det ikke er alle forunt å føle. Det kan være en skrekkblandet fornemmelse, en slags forelskelse.
K2 er et slikt magnetisk fjell. Usigelig storslått, med en ren geometri, en formfullendt pyramide i et av de mest dramatiske landskaper i verden. Lokalt heter det Chogo Ri – det store fjellet - en gigant som danner bakteppet for fjellsporthistoriens største tragedier og triumfer.
Det er mange som drømmer, men få som tør - eller kan.
I snitt omkommer omtrent en person for hver fjerde som kommer når det 8611 meter høye toppunktet. Men det er ikke dødsstatistikken som gjør at klatrere hvert år gir seg i kast med utfordringen.
– Jeg har alltid drømt om K2. Så lenge jeg kan huske, sa Rolf Bae da jeg intervjuet han og Cecilie Skog om fjellet før den første K2-ekspedisjonen i 2005. Han pekte på et bilde:
– Er ikke det bare utrolig vakkert?
Drømmen var sterk, og den handlet om å være tilstede, oppleve denne naturen på nært hold. Rolf Bae var et inspirert og inspirerende menneske det var lett å bli glad i.
Samtidig tilhørte han de mulighetsorienterte, han hadde en grunnleggende tro på at det meste faktisk lot seg gjennomføre.
Gjennom talløse turer over hele verden utviklet han en evne til ikke bare å overleve, men trives, under de mest ekstreme forhold og i de fleste omgivelser.
Den ekstraordinær entusiasmen for naturen i alle sine former var smittsom. Han tente en glød i menneskene rundt seg, og han begrenset seg ikke til de bratte fjellsidene:
Rolf Bae var skientusiast, fugletitter, kanopadler og opptatt av nyttevekster. Han var like opptatt av de små turene som de store, og var ikke den som fremhevet egne prestasjoner.
Likefullt er merittlisten imponerende:
I 1996 krysset han Grønland på ski, året etter gikk han Norge på langs. Han brukte 102 dager på å padle 2138 kilometer gjennom Canadisk villmark, før han la ut på et av de mer oppsiktsvekkende eventyrene:
Skituren fra fra kysten av dronning Maud Land på Antarktis over Sørpolen til McMurdo-basen på den andre siden. 3800 kilometer, 105 dager på tur, etter først å ha gjennomført en 11 måneder lang overvintring på den norske Troll-basen.
Verdens lengste skitur i sin tid, og en av de største norske polarbragder i moderne tid.
Likevel ble turen knapt registrert på notisplass i større norske aviser.
For Rolf spilte det liten rolle. Det var ikke den offentlige anerkjennelsen som var målet for friluftslivet hans. I beste fall gav medieomtale grunnlag for å komme seg på nye turer.
Etter at Rolf Bae møtte Cecilie Skog fortsatte ekspedisjonene, om mulig med enda tettere frekvens. Blant de flotte turene de gjennomførte sammen er Nordpolen, Mount Vinson og Cho Oyo.
Bare noen uker før K2-turen gjennomførte han en repetisjon av Norskeruta på Great Trango Tower i Karakoram, Pakistan. Dette er en svært krevende klatretur, der klatrekompetanse og et kompromissløste sikkerhetsfokus er helt avgjørende for å lykkes.
Å minimere risikofaktorene stod helt sentralt ved planleggingen av K2-ekspedisjonen. Likevel vil det alltid være en restrisiko. Den møter vi alle i livene våre, enten vi kjører bil på E18, klipper gresset i hagen eller driver fjellklatring.
På K2 er farene noen steder utenfor klatrernes kontroll, og konsekvensene er store. Men om drømmen er sterk nok kan du være villig til å akseptere enkelte situasjoner der skjebnen har en sterkere regi enn ønskelig.
Rolf Bae var på rett sted til feil tid.
Ulykken skyldes forhold han ikke hadde kontroll over. Han lekte ikke med døden, han utforsket mulighetene i sitt eget liv, og var full av planer for fremtiden.
At det gikk galt er en uendelig tragedie for alle som stod Rolf Bae nær.
Og et stort tap for de av oss som har latt seg inspirere.
