I Ingemanns land

Heldigvis vil han møte oss likevel, han synes at han har noe å fortelle nå. Men hvor starter vi? Kanskje det passer å starte med noe som skjedde tidligere i år – og som var veldig utypisk Inge:

Å dra for å bestige fjellet Puncak Jaya.

Hahaha.

– Ja, det var ordentlig jallatur.

Ut av det blå

Puncak Jaya, også kalt Carstensz Pyramid (4884 moh.) ligger inne i jungelen i Papua Ny-Guinea, et land preget av borgerkrig og steder man kan bli skutt rett ned om man trår feil.

I nærheten av fjellet befinner det seg en gullgruve og kidnapping av vestlige er ikke uvanlig. På grunn av pandemi og uroligheter hadde det knapt vært folk på det fjellet siden 2019.

Den tsjekkiske fjellklatreren Petr Jahoda har omtalt fjellet som en kvinne man lengter mot, som er provoserende og uoppnåelig. 

Inge omtaler fjellet som et avvik. 

– Det er et litt sånn Moland og French-sted. Du bør helst ikke være der alene. Det er litt som i dyreverdenen. De som havner utenfor flokken har lettest for å bli tatt.  

Inge hadde sine saker i orden. Sønnene på 15 og 17 var trygt plassert hos mor, ekskona Sigri var uansett hjemme med prolaps og kunne ikke dra noe sted.  

På vei inn i jungelen hadde han gjemt dollarsedler i sokkene. Passet var teipet på kroppen. 

I sekken: En ekstra mobiltelefon og fulladet powerbank. Klokka holdt han skjult under en buff. Omgitt av gerilja er ikke jungelen et sted du bør flashe Rolex-en.

– Det gikk helt fint. Det er lett å si etterpå, men det handler om å hele tiden jobbe med sannsynlighet og konsekvens hvis noe skulle gå galt.  

VOKTERNE: Foran Carstenz Pyramid, det høyeste fjellet i Oseania. Foto: Privat

– Jeg hadde seks gunmen som skulle passe på meg. Men jeg måtte jo prøve å bonde med dem og sørge for at de så på meg som en ok fyr, at de ikke skjøt meg. Når du først kommer opp på fjellet der, så er det rått, altså. Litt sånn Skagastølryggen-ish.

Barndomsdrømmer

Det som er typisk Inge er å ha kontroll på situasjonen.

Han ser ut som en politimann, en spesialsoldat, noe han også er. Han kunne antakelig steppet inn for fenriken i Kompani Lauritzen uten å nøle.

Den store barndomsdrømmen var imidlertid å bli polfarer: Nordpolen, Sydpolen og Everest – og en viktig ting: Å eie en Rolex.

De store heltene var Thor Heyerdahl, Fridtjof Nansen, Roald Amundsen og etter hvert Erling Kagge som viste vei ut i den store verden, lenge før Internett og Gemini.

Da moren gav han penger til månedskort på t-banen, sparte han dem og gikk til skolen i stedet.

Pengene kom godt med da han som 15-åring kjøpte drømmeklokka. 15 000 kroner var to årslønner som avisbud den gang. Rolex-en var med da han i:

• 2005 gikk til Sydpolen på ski, uten support og etterforsyninger. Ikke noe rekordforsøk i det hele tatt. Bare en drøm å oppfylle.  

• 2007 gikk til Nordpolen på ski, uten support og etterforsyninger. 

• 2015 var Hvitserk sin ekspedisjonsleder til Everest.

God puja

Det norske laget befant seg på en isbre omtrent 6400 meter over havet da jordskjelvet traff. 

Han husker hvordan snøen virvlet opp, folk som fikk panikk og ropte «run».

Inge selv skjønte ikke at det var jordskjelv med det samme. Men han skjønte at de ikke skulle begynne å løpe, i tynn luft, med stegjern og uten sikt. Han minnes hvordan ekspedisjonslege Erling Rosenstrøm fikk nappet en kar til seg og sannsynligvis reddet han et liv der.

Jordskjelvet skapte store ødeleggelser og var det verste på 80 år i Nepal. Bare i Everest-regionen omkom 8000-9000 mennesker. 

Det norske laget ble enige om å trekke lodd (med fyrstikker) hvem som skulle få reise først ut. 

En Hvitserk-leder måtte være i begge ender, med gjestene i midten. Rosenstrøm trakk i første pulje. Inge ble værende til sist. Det var nærmere hundre etterskjelv og det tok et par uker før han kunne reise hjem. 

Tilbake i Norge kjente Inge på en ambivalens til fjellet, som inntil da hadde det vært et livsmål.

– Om Everest lurer alle på om du var på toppen. Det er ingen som spør om det var en fin tur. Min opplevelse er at Everest ikke trigger det beste i mennesker. Det ble i hvert fall veldig tydelig for meg hva det fjellet kan gjøre med folk. Egoismen. Hva penger får folk til å gjøre. Det er et mer usympatisk sted enn noe annet. Jeg vet at jeg sitter i glasshus. Jeg har vært der, kanskje måtte jeg dit for å oppleve det på den måten. Jeg likte ikke å være en del av det, forteller han. 

Inge var midt i raset og samtidig den eneste ekspedisjonslederen som hadde alle sine gjester i god behold.

Det mange ville omtalt som ren og skjær flaks, kalte sherpaene for god puja.

Mange hinduer bruker ritualer og offergaver i tro om at det guddommelige vil gi beskyttelse.

Det er en måte å uttrykke takknemlighet for det gode i livet. Inge bar en lykkeamulett rundt halsen.

I forkant hadde de tilbedt til fjellet i timevis med bålrøyk i høyre og venstre og ritualer som er viktig for de lokale.

– Den respekten der skal man ikke tulle med. Mennesket har alltid trodd på noe utenfor seg selv.

Til tross for ambivalensen valgte han å dra tilbake igjen i 2017. Ettersom kjedet på lykkeamuletten hadde røket, fikk han hentet en snor fra en indisk, hellig mann.

Når folk spør hvor lang tid han brukte for å nå toppen av Everest, pleier han å si at det tok han 27 år.

– Det har vært et indre ønske siden tenårene. Alt annet har vært en omvei. Men denne gangen var det noe annerledes. Jeg var sliten, jeg ville hjem, en følelse jeg ofte ikke har. På toppen av Everest spurte jeg sherpaen min, Pasang, om han hadde noen ønsker. Han svarte at han ønsket at jeg holdt meg én meter fra toppen.

Inge strekker ut hånda for å demonstrere at han var der, men uten å berøre fjellet.

– Av respekt for fjellet gjorde jeg som de sa. Og for folkene. De er jo et naturfolk. 

Han minner om at det er ikke mer enn to generasjoner siden folk i Norge levde uten strøm.

– Det er en reise i tid. Everest er ikke uberørt lenger, men høyest er høyest. Det er noe magisk ved det. I dag er det helt annerledes, mer konkurranse og kommersielle interesser, folk sover i høydetelt i stua, nei, don´t get me started.

TIKK TAKK: En Rolex er ikke som en smartklokke du starter før tur. Denne klokka går, så lenge Inge er i bevegelse. Foto: Sigurd Grimsby

LOGG: De tre polene er inngravert på baksiden.

Kraftsamler

Vi er på vei fra Hammeren til Skjennungstua, denne desember-formiddagen. 

Månen er synlig, hvit og gjennomsiktig. Høyt på himmelen selv om det har blitt dag.

Sola er her også. Lyser sterkt, selv om den ikke varmer noe særlig. 

Denne strekningen har han trolig har gått hundre ganger før, bare i år. Rett fra jobb og opp hit.   

– Jeg har hverdagene mine i Nordmarka. Det er slik jeg lever livet mitt, sier han, og smiler.

Folk burde visst hvor mye lys det er utendørs i desember.

Inge forteller at han har lest at særlig dagslyset vi får tidlig på dagen er særlig bra for oss mennesker, den gir god effekt på døgnrytme og søvnhygiene.

– Det jeg finner her ute, er ro. Men jeg må konstruere roen. Jeg mener det er trenbart. Hjernen må skaffe den lykken. Jeg har jo stiftet litt bekjentskap med medisiner de siste årene. De har en virkning og en bivirkning. Det vi driver med nå, får litt direkte sol er bedre enn de fleste medisiner. Et kvarter, en halvtime. Jeg tenker at mange kan starte der. Å være ute i sola og få litt mosjon, det er mye god psykiatri i det, sier han.  

For 4,5 år siden fikk han vite at han har uhelbredelig kreft.

Selv merket han det for alvor da han ble dårlig på en seiltur, og måtte fraktes med ambulansebåt til sykehuset i Arendal. Der fikk de fjernet en svulst på størrelse med en golfball. I starten er de ikke større enn et knappenålshode. Det ble påvist spredning.

De siste årene har det vært utallige besøk på Rikshospitalet. Store operasjoner i magen, klipp og lim av tarmen, for å bruke hans egne ord.

Han mener oppriktig at han ikke har hatt en søvnløs natt på grunn av det han kaller «kreftekspedisjonen». Han synes at han er heldig: Ikke alle får beholde tarmene sine.

– Jeg brukte mye tid en periode på å trøste de rundt meg. Endelig har jeg blitt så gammel at jeg har sluttet å hoppe fallskjerm og klatre 8000-metere, noe som har kostet mye smerte for dem rundt meg. Mora mi har vært mer redd enn nødvendig. Nå har jeg fått den utfordringen jeg har, som etter all sannsynlighet er livsforkortende. Da er min oppgave å ha det ekstra bra og ta vare på dem rundt meg. Mange tror at kreftdiagnosen har gjort at jeg har fått mindre tid. Det er ikke sånn. Jeg har fått mer tid, sier han. 

– Selv om jeg har vært god til å stå i ting, har jeg alltid vært på vei til noe. Nå eier jeg øyeblikkene mer. Jeg har fått et bullshit-filter. Det preller av, som vann på gåsa. Jeg har ikke rukket å pynte til jul. Jeg prioriterer heller å lage pizza med barna eller å gå en tur til Skjennungstua, fordi det gjør meg lykkelig.

Har du blitt imponert over din egen måte å takle den dårlige beskjeden?

– Jeg tenker ikke sånn på det. Det er åpenbart at det ikke er noen kur. Da er min oppgave å sørge for å ha det best mulig. Skape sin egen lykke. Jeg har tatt meg faen på at jeg skal møte folk med et stort smil. Jeg bruker aldri ordet urettferdig, ikke overfor meg selv, ikke overfor ungene. Urimelig, ja. Men vi er født med rødt pass. Allerede der er vi vinnere. Er du med? Det er ikke fest hele tiden, jeg har dager hvor jeg er lei meg. Men da har jeg den kognitive diamanten i hjernen, amygdala. Du kan styre den til å tenke på det du ikke fikk gjort, eller å styre den inn på å tenke over hvor heldig du er. Jeg har tarmene mine, jeg kan slippe en fis. Det er utrolig mye lykke i det, i hvert fall når du har ligget på sykehus og ikke fått det til. De fleste surrer rundt i negativt støy. Du kan fôre det dyret som sutrer og sier at alt er bæsj. Eller du kan fôre det dyret som sier at det går bra, at det kommer til å gå fint. Du må mate det riktige dyret.

I Norge tilfaller det noen pengestøtte-ordninger til pasienter som rammes av kritisk sykdom. Inge gikk rett til Urmaker Bjerke og kjøpte seg en grønn Rolex. 

– For grønne tanker. 

Rolex-markedet er litt spesielt. Ikke hvem som helst får kjøpe og man må stå på venteliste.

Dessuten kan brukte klokker være dyrere enn helt nye.

– Det hjelper å ikke være en sånn type som driver og flipper og selger, sier han, og flirer.  

I urverket er det 250 deler som er satt sammen.

Hvis Inge slutter å bevege seg, stanser også klokka. 

– Sånn er det i et team, også. Det er litt filosofi i dette. Å dele tid er noe av det fineste vi gjør. Jeg har tre store brytere i livet mitt. Å være i bevegelse, lagspill og nærheten til naturen. Det å dele noe å være sammen. Jeg synes det er fantastisk, sier han.

– Hva med sønnene dine, er de like turinteresserte som deg? 

– De synes jo at jeg er litt gal. Men jeg pleier å fleipe med dem at jeg sannsynligvis er det mest normale mennesket de kommer til å møte noen gang. 

Han ler høyt og godt.

GODT FORANKRET: Seilbåten heter FRAMdrift (det ble for pretensiøst å kalle den Fram). En 42 fots isforsterket Ovni i aluminium og med peis. Foto: Privat

HVALER, SOMMEREN 2020: – Noen dager før jeg ble lagt inn med kreft. Kort fra glede til sorg. Foto: Privat

Noen kompiser fra forsvarstiden ville han med på å hoppe fallskjerm over Normandie igjen. Men å skulle brekke et bein er en risiko han ikke lenger er villig til å ta.

Han hadde med seg sønnene Styrk og Vinjar over Hardangervidda på ski i vinter. Nå sier de at de vil på lengre turer. Faren har lurt på om det har blitt litt for mye maritimt og litt for lite fjell. Men han stiller gjerne opp. Vinter er noe han kan.

– Nå skal jeg trekke meg litt tilbake og heller gå bak. Få ferdigtråkka spor, det er fint da.  

Han smiler.

– Er det en type natur du dras mot? 

Vi spør på vei opp, men det er ikke før vi er på returen han nærmer seg svaret.

Da har vi vært innom fjellene, Nordmarka med alle sine stier, utsiktspunkter, sol-spotter og varmestuer, for ikke å glemme stedene som seilbåten kan ta en. Han nærmer seg et svar nå, som iallfall ikke blir feil. 

– Det er noe med Antarktis. Det er noe med lufta, stillheten, det urørte, nådeløsheten og kulden som slår i mot deg. Det er et sted som ikke ligner noe annet.

De lange linjene 

Han er opptatt av dem. Helt siden han som liten gutt slukte historiene om Thor Heyerdahl, Nansen og Amundsen.

– Ubunden tid. Å være underveis lenge. Jeg drømmer om å seile rundt Nordaustlandet igjen. Tre måneder, det hadde vært fint. En av de flotteste, vakreste og viktigste turene mine er Norge på langs i 2002, da var jeg 27. Den turen tenker jeg på nesten daglig. Da var jeg på tur i fire måneder.

Han minner om at det er mye bra i verden, til tross for «alt det negative surret» som omgir oss. Det er mye krig, elendighet og bekymringer i monitor.

– Statistisk sett har aldri vært så lite krig mellom mennesker i verden. Antall mennesker som lever i fred har aldri vært større enn nå. Det betyr ikke at vi skal akseptere det som det er. Men mer enn 80 prosent av verden sanksjonerer ikke Russland for Ukraina. Det kan man tenke litt på. Vi ser verden fra vår verden. Vi har et fordelingsproblem, og vi er problemet. Vi er den øverste prosenten i verden som kan hive en kubbe i peisen fordi det er hyggelig.

Enda grunn for å reise til Nepal? 

– Helt riktig. Jeg er veldig glad i Nepal og folket der. Jeg tok med mamma på 74 og ungene til Namche i fjor. Vi besøkte folk som ikke hadde noe. For mange barn var det første gang de så barn med lyst hår. Min ene sønn spurte «pappa, har de noen gang spist is?» Ikke hadde de Ipad, heller. Jeg har aldri vært en som strør om meg med penger, jeg bor i en 68 kvadrats blokkleilighet og bruker alle pengene på tur og klokker (kort latter). Men vi kan gi av tiden vår. Vi kan skape nysgjerrighet. Lære språket. Det beste vi kan gjøre, mener jeg, er å gi utdanning. Ved å utdanne jenter, fødes færre barn. I løpet av kun fire-fem generasjoner har vi gått fra én til åtte milliarder mennesker i verden, sier Inge. 

Det er ennå noen dager til jul når han møter oss.

I går var han på Rikshospitalet hele dagen. I kveld skal han tilbake, i morgen, også. 

Snart får han vite hvordan de tre neste månedene blir, om palliativ (lindrende) behandling videre blir lav, moderat eller tøff.

I jula er han uten sønnene for gang nummer to i livet, og gjest hos bror og mor. Det blir pinnekjøtt, ribbe, kveite. Så håper han på nok snø, for snødekket er litt vel tynt.

Han lovpriser felleski-revolusjonen som gjør at han slipper smøringa. Tenker at han burde skaffet seg det tidligere.

– Det er fint å gå til fots, men jeg trenger skiføre. Da kan jeg frese opp og ned her. 

Explorers Grand Slam

Det finnes to Explorers Grand Slam-lister, etter Richard Bass og Reinhold Messner, som var de første til å nå de tre polene, det høyeste fjellet på verdens kontinenter.

Messner-lista er den mest krevende og inkluderer Australias høyeste, Kosciuszko (2228 moh.). 

Inge fullførte begge, når han først.. var i nærheten.

– Jeg stuntet den Australia-turen. Jeg var den eneste idioten som gikk opp slalåmbakken, det var mulig å ta heisen. Fjellet er ikke krevende, det er bare å sette av tiden. Jeg dro rett fra Bali og rett ned til Sydney. Akkurat det er litt snobbete, men jeg liker å gjøre det skikkelig.

Har du fått noen restriksjoner fra legen? 

– Jeg er mest opptatt av hva som er mulig. Så pusher jeg litt på de grensene, da.  

De to siste årene har han vært innlagt to ganger med tarmslyng.

– Det er klart at en reise til Indonesia er ikke sånt som legene velsigner. Amundsen gjorde ikke alt etter boka han, heller. Lurte regjeringen, Kongen, Stortinget og Nansen, men så har han blitt genierklært etterpå. Det er jo en tynn linje. Man kan lære av han. Kanskje ikke av lederskapet hans, men den ekstreme målrettetheten har vært inspirerende.

DENALI 2022: Med to gode venninner som giftet seg nylig. En forskuttert «honey moon». Damene tok seg av spadearbeidet. Inge ordnet kaffe og pannekakefrokost. – En av de bedre, ifølge Meløy. Foto: Privat

EVEREST BASE CAMP: Her sammen med Styrk, Pasang og Vinjar. Foto: Privat

Det kom en kjapp god tur-telefon fra Erling Kagge da han stod med boarding-kortet i hånda, på vei mot Carstensz.  

– Det betydde mye.

Han har vokst opp med sterke forbilder. I det siste har han innsett at han kanskje er ett selv.

Etter utallige foredrag kommer folk tilbake til han og husker ting han har sagt. I kåringen Årets Eventyrer 2024 er Inge blant finalistene, for Explorers Grand Slam-prosjektet som egentlig bare har «ballet på seg».

– Jeg har tenkt litt på det. At nå må jeg nesten stille opp. 

***

Noen dager etter intervjuet kommer en melding:

«Glade nyheter i dag. Riksen legger seg på en rolig linje de neste månedene inn i 2025, og jeg slipper unna de drøyeste medikamentene/medisinene en periode. Så jeg smiler stort og digger som vanlig å leve!»

LES OGSÅ

Overlevde jordskjelv: – Vi føler oss heldige

– Vi feirer livet. Vi er i randsonen av en ekstrem katastrofe, vi føler oss fantastisk heldige, sier Inge Meløy. Utemagasinet fikk snakke med lederen av Hvitserks Everest-ekspedisjonen tirsdag ettermiddag.

Mer om ekspedisjoner

Planlegger, eller drømmer du om en lengre ekspedisjon, men vet ikke helt hvor du skal starte? På utemagasinet.no finner du en rekke gode tips og råd til deg som vil ta drømmen om langtur et steg videre!