Dødssonen på K2

Den amerikanske journalisten Peter Zuckerman og Amanda Padoan har intervjuet over 200 personer tilknyttet ulykken på K2, blant dem Psang og Chhiring.

Forfatterne har fulgt sherpaenes vei fra fattige kår i landsbyene høyt oppe i Himalaya, til slummen i Katmandu, over Pakistans isbreer og til baseleiren på K2.

Når katastrofen rammer, er Chhiring Pasang overlatt til seg selv på en isvegg, uten isøks, mens han venter på å dø. Redningen som følger, er blitt en legende innen fjellsport.

Gravlagt i himmelen (originaltittel: Buried in the sky) vant «The Banff Mountain Book Award» og «The NCTE George Orwell Award» i 2014 og boka er oversatt til norsk. Utemagasinet.no har fått tillatelse til å gjengi bilder og utdrag fra boken.

Flaskehalsen på K2, Pakistan

Dødssonen: Cirka 8200 meter over havet. 

Sherpaen Chhiring Dorje svingte seg mot venstre der han hang utfor et stup med kun en isøks mellom seg og døden.

En enorm isblokk hadde revet seg løs over ham og styrtet nå nedover. Den var på størrelse med et kjøleskap. 

Det sårbare underlaget sank sammen mens isblokken rullet nedover fjellsiden. Så sneiet den Chhirings skulder, og forsvant.

Det buldret voldsomt. Isblokken dundret inn i noe der nede og gikk i stykker. Fjellet ristet av kollisjonen. Puddersnøen føyk opp i en søyle.

Det var rundt midnatt 1. august 2008, og Chhiring hadde bare en uklar fornemmelse av hvor han var: På eller i nærheten av Flaskehalsen på K2, det aller farligste partiet opp det aller farligste fjellet i verden.

Flaskehalsen befinner seg i omtrent samme høyde som en Boeing 737, og strakte seg nå bort fra Chhiring og ned i mørket.

I skinnet fra stjernene lot kanalen til å være bunnløs, mens tåkedottene gled ned i avgrunnen. Over ham buktet en iskant seg som ytterranden på en kjempebølge.

Oksygenmangel hadde forvandlet Chhirings hode til en grøt, mens sult og utmattelse hadde ødelagt kroppen hans. Når han åpnet munnen, stivnet tunga; når han snappet etter luft, rev den tørre luften i halsen og pisket i øynene.

Les også

Kristin Harila om dødsdrama på K2

Debatten raser etter en film som viser klatrere som passerer en døende klatrer på K2. Kristin Harila havnet midt i dramatikken, og har måttet tåle antydninger om at hun gikk over den døende pakistaneren i jakten på verdensrekord.

Chhiring følte seg som en robot, og var kald og altfor sliten til å tenke på hva han hadde ofret for å komme seg til K2.

Sherpaen hadde besteget Mount Everest til sammen ti ganger, og hadde vært oppslukt av fjellet i flere tiår.

K2 er en mye vanskeligere topp å bestige enn Mount Everest og er et av de mest prestisjefylte målene innenfor alpinklatring.

Chhiring hadde dratt til K2 selv om kona gråt, selv om klatringen ville koste mer enn faren hans hadde tjent på 40 år, selv om buddhist-lamaen hadde advart ham mot at K2s gudinne aldri ville godkjenne klatringen.

Chhiring hadde kommet seg til toppen av K2 den kvelden uten å bruke kunstig oksygen, noe som plasserte ham i eliten av høydealpinister.

Men nedstigningen hadde ikke gått som planlagt. Han hadde drømt om denne dåden, drømt om en heroisk mottakelse, til og med drømt om berømmelse.

Nå betydde ikke dette noen ting. Chhiring hadde kone, to døtre, en fremgangsrik jobb og en bråte med slektninger som var avhengige av ham. Det eneste han ønsket, var å komme seg hjem. I live.

Som oftest er nedstigningen tryggere enn oppstigningen. Klatrere kommer seg vanligvis ned fra fjell tidlig på ettermiddagen når det er varmere og fremdeles er dagslys.

De rappellerer kontrollert ned fra isen ved hjelp av taubremser festet til et fast tau. I områder med skredfare, som rundt Flaskehalsen, gjelder det for klatrerne å komme seg ned så fort som mulig.

På denne måten blir eksponeringstiden kortere, og sjansen for å bli levende begravd, mindre. Det var akkurat dette Chhiring hadde planlagt og satset på: å komme seg fort ned.

K2

K2 (8611 moh.) er verdens nest høyeste fjell, og regnes som vanskeligere å bestige enn Mount Everest. Sterke stormer kommer ofte brått på. I nærmere to uker i mai blir relativt vindstille vær forært Mount Everest. K2s værutsikter er imidlertid svært usikre. Klatrere vet aldri når værvinduet åpner – eller lukker – seg. Per august 2008 hadde bare 205 mennesker stått på toppen av K2, mens 75 personer har mistet livet i forsøket.

Himmelen var svart og uten måne. De faste tauene var forsvunnet, for isen som styrtet nedover, hadde kappet dem av. Å snu var ikke noe alternativ. Uten tau å henge seg fast i, var det bare isøksen som kunne hindre Chhiring i å falle. Og det var mer enn ett liv som sto på spill: Én klatrer til var nemlig festet til klatreselen hans.

Mannen som hang under ham, var Pasang Lama. Tre timer tidligere hadde Pasang gitt fra seg isøksen for å hjelpe mer sårbare klatrere. Han hadde trodd han ville greie seg fint uten. Pasang hadde også planlagt å rappellere ned fjellet ved å bruke de faste tauene.

Da tauene gjennom Flaskehalsen forsvant, tenkte Pasang at det nå var hans tur til å dø.

Han kom ingen vei; han kunne hverken klatre opp eller ned uten hjelp. Og hvorfor skulle nå noen redde ham? En klatrer som var festet til Pasang, ville også falle. Det er nesten umulig å bruke en isøks for å stoppe én fjellklatrer fra å gli ned Flaskehalsen. Å stoppe to er dobbelt så vanskelig og mye mer risikofylt.

En redningsaksjon ville være livsfarlig, tenkte Pasang. Det er meningen at fjellklatrere skal være selvforsynte. Enhver fornuftig person ville la ham dø der.

Det hadde én sherpa allerede gjort. Pasang antok at Chhiring også kom til å dø. Chhiring og Pasang tilhørte forskjellige team, så Chhiring hadde ingen plikt til å hjelpe ham, men nå hang Pasang tre meter under ham. Han hang fast i Chhirings sele ved hjelp av en slynge.

Etter at de to mennene hadde sluppet unna isblokken, bøyde de hodet og forhandlet i taushet med fjellets gudinne. Hun svarte noen sekunder senere. Lyden var elektronisk og gnagende. Den vedvarte, ble høyere, lenger, raskere, lavere, kom først fra venstre, så fra høyre. Klatrerne visste hva den lyden betydde: At isen rundt dem revnet. Med hvert skingrende hvin ble det laget en sikksakkformet sprekk over isbreen, klar til å rive løs betongplater av is.

Hvis mennene merket at det var en isblokk på vei, måtte de skyve seg til siden og vri seg unna. Hvis de ikke klarte det, kunne de bli truffet. Men til slutt ville en blokk på størrelse med en buss rive seg løs. Da ville det ikke være mye de kunne gjøre, bortsett fra å be. Chhi­ring og Pasang var nødt til å komme seg ned før de ble knust av isen.

Chhiring hugget øksen inn i fjellsiden. Så sparket han stegjernene inn og klatret ned et par meter, samtidig som han prøvde å holde seg nær fjellsiden slik at mannen som hang fast i ham, kunne bevege seg i samme rytme.

Pasang slo knyttneven inn i den harde isen og prøvde å lage en kompakt uthuling for å få et bedre grep. Men gropen var for grunn og glatt til å klare vekten av ham. Idet Pasang strakte beinet nedover, støttet han seg til slyngen som bandt ham og Chhiring sammen, og sparket deretter inn stegjernene for å dempe vekten mot slyngen.

«Etter at de to mennene hadde sluppet unna isblokken, bøyde de hodet og forhandlet i taushet med fjellets gudinne. Hun svarte noen sekunder senere. Lyden var elektronisk og gnagende.»

Vekten mot tauet truet med å skyve Chhiring ned fra fjellet, men han greide å klamre seg fast mens de begge to manøvrerte seg rundt fremspringene, sprekkene, stupene og utstikkerne.

Av og til beveget han og Pasang seg side om side, mens de holdt hverandre i hånden og samordnet bevegelsene.

Andre ganger var det Pasang som klatret først, mens Chhiring holdt seg fast med isøksen og kontrollerte at festet mellom dem var sikkert.

Steiner og isklumper fløy rundt dem og smalt mot hjelmene deres, men de var halvveis nede og trodde de ville overleve.

Det var vindstille, minus 20 grader, nesten varmt til K2 å være. Lysene fra leir 4 glødet under dem. Chhiring og Pasang var ikke forberedt på det som nå skulle skje.

En isklump eller stein traff Pasang i hodet. Slaget slo ham bort fra fjellsiden slik at han svingte som en piñata.

«Tyngden av Pasang som nå hang i tauet, rev Chhiring ned fra fjellsiden.»

Mennene veltet nedover.

Chhiring grep rundt øksen med begge hender og dundret den inn i fjellet, men bladet fikk ikke feste. Det skar bare kirurgisk gjennom snøen.

Chhiring gled fortere, klarte å løfte brystet mot tverrbladet på øksen og kjørte det inn i hellingen. Men det var det ingen vits i, Chhiring falt bare fortere, sju meter til, ti til.

Pasang dundret knyttnevene inn i fjellsiden og prøvde å få tak, men fingrene gled bare langs isen.

Mennene falt lenger og lenger ned i mørket.

Skrikene deres ble dempet av snøen og må ha passert oppover Flaskehalsen og til den sørøstlige siden. Men de overlevende der hørte ingenting.

De var døve for dunkene fra kropper som falt. De var alle fortapt. Noen vandret sløve og hvileløst utenfor ruta.

Andre klarte å tenke klart nok til å skjønne at de var nødt til å velge mellom to uhyggelige alternativer: å friklatre ned Flaskehalsen og inn i mørket, eller lage en bivuakk i Dødssonen.

Gerard McDonnell, som hadde vært den første iren til å bestige K2 bare noen timer før, skar til en grunn hylle som han kunne sitte på og en til å hvile beina på.

Tålmodighet ville ikke stanse et skred, men nå hadde han i hvert fall et sted å vente gjennom natten.
En annen klatrer, italieneren Marco Confortola, presset seg ned ved siden av ham. De begynte å synge for å holde seg våkne.

Med hese stemmer nynnet mennene sanger de fremdeles kunne huske; de gjorde hva som helst for å unngå å dø i søvne.
Før dette hadde en fransk fjellklatrer avgitt et løfte til kjæresten. «Jeg skal aldri forlate deg igjen,» sa Hugues d’Aubarède over satellitttelefonen. «Nå er jeg ferdig. Neste år på denne tiden skal vi alle ligge på stranda.»

Den natten gled han ned Flaskehalsen og i døden. Den pakistanske bæreren hans, Karim Meherban, kom bort fra ruta og havnet oppå breen som henger over Flaskehalsen. Han falt ned og lå nå og ventet på å fryse i hjel.

Lenger nede hadde den nygifte, unge Cecilie Skog akkurat mistet mannen sin, som hadde fått flere tonn med is over seg. Denne klatreturen var bryllupsreisen deres. Nå karet hun seg ned fjellet uten ham.

 Cecilie Skog om K2-tragedien

Mange av fjellklatrerne anså seg selv som blant de beste i verden.

De kom fra Frankrike, Italia, Irland, Nederland, Nepal, Norge, Pakistan, Serbia, Spania, Sverige, Sør-Korea og USA. Noen av dem hadde satset alt for å nå K2. Turen var blitt en katastrofe.

Det siste klokkeslaget gjallet dystert: I løpet av 27 timer var elleve klatrere døde i den verste enkeltstående katastrofen i K2s historie.

«Hva var det som hadde gått galt? Hvorfor hadde klatrerne fortsatt å klatre når de visste at de ikke ville klare å komme seg ned før det ble mørkt? Hvorfor hadde de gjort så mange enkle feil, som ikke å ta med seg nok tau, for eksempel?»

Hva var det som hadde gått galt? Hvorfor hadde klatrerne fortsatt å klatre når de visste at de ikke ville klare å komme seg ned før det ble mørkt? Hvorfor hadde de gjort så mange enkle feil, som ikke å ta med seg nok tau, for eksempel?

Historien ble en internasjonal mediesensasjon og havnet på forsidene i New York Times, National Geographic Adventure, Outside og tusener av andre trykksaker.

Den spratt rundt bloggosfæren og førte til spekulasjoner, dokumentarfilmer, et teaterstykke, selvbiografier og talkshows.
 Enkelte mente at klatringen var et tegn på overmot, at klatrerne lekte med livet, var oppildnet av overdreven maskulinitet eller galskap; spenningssøkere som prøver å få sponsorers oppmerksomhet; galninger som klatrer for å flykte unna; ukyndige folk fra Vesten som utnytter fattige nepalere og pakistanere for å oppnå berømmelse; mediene som livnærer seg på døden for å selge aviser og produkter; duster som ser på for underholdningens skyld.

«Historien ble en internasjonal mediesensasjon og havnet på forsidene i New York Times, National Geographic Adventure, Outside og tusener av andre trykksaker. Den spratt rundt bloggosfæren og førte til spekulasjoner, dokumentarfilmer, et teaterstykke, selvbiografier og talkshows.»

«Vil du risikere livet?» ble det spurt i New York Times. «Da kan du gjøre det i tjeneste for ditt land, eller familie, eller nabolag.»
 «Helter og helter, fru Blom», var det en annen som snøftet, «... disse egoistene burde holde seg unna fjellene.»

Andre så nettopp heltemot: Oppdagelsesreisende som utfordrer naturen; fortapte sjeler som tar sjanser for å finne mening i en tom tilværelse.

 «Klatring kan utvide synet på menneskets potensial for oss alle,» skrev Phil Powers, leder i den amerikanske alpinklatreklubben, i et brev til mediene.

I et annet brev sto det en omskrivning av Theodore «Det er mye bedre å våge seg utpå store ting, å begå strålende triumfer, selv om man kan mislykkes, enn å menge seg med de stakkars sjelene som hverken er glade eller triste, fordi de lever i et grått lys som kjenner hverken seier eller nederlag.»

Les også

«Verdens farligste fjell»

Hvorfor er ikke «verdens farligste fjell» verdens farligste lenger? Her er historien om K2 - den siste toppen Kristin Harila klatret da hun satte sin suverene verdensrekord.

Andre stilte grunnleggende spørsmål: Hva er det menn og kvinner gjør når de står på toppen av et fjell, og dør? Og hvorfor blir enkelte tiltrukket av å ta slike sjanser?

Før de ble fanget der på toppen; før døden og begravelsene; før redningene og gjenforeningene; før nevekampene og vennskapene; før anklagene og forsoningene – lot alt til å være perfekt. Utstyret ble sjekket og sjekket igjen; rutene var lagt; været var medgjørlig; teamene var fulltallige. I det øyeblikket de hadde brukt nok tid og trent nok, og skaffet nok penger, var selve dagen der. De skulle bestige K2, stå på toppen av det farligste fjellet i verden, skrike i triumf, vifte med flagg og ringe sine kjære.

Hvordan kunne dette skje? Det må Chhiring og Pasang ha tenkt mens de falt ned i mørket. 

Oversatt til norsk av Nina Aspen (Wigestrand forlag)

CHHIRING DORJE SHERPA

Chhiring var rampete som barn. Han vokste opp i Beding, en avsidesliggende landsby i Nepal, før han begynte å klatre i fjell. 12 år gammel måtte han overta som familiens overhode. Han solgte buskap for å gi søsknene mat, men gikk snart tom for ting å selge. Onkelen var fjellklatrer, og han mente løsningen var å bli bærer. Chhiring var usikker. Hvorfor brukte noen så mye penger på å klatre, uten å ha noen praktisk grunn? Hvorfor var de ikke sterke nok til å bære sin egen mat og sitt eget utstyr? Nysgjerrigheten og nøden fikk overtaket. Chhiring begynte å organisere klatreekspedisjoner sammen med et dusin ansatte. Han hadde høy status i Mount Everests klatreklubb. Chhiring har guidet rundt 40 ekspedisjoner i Himalaya og vært på toppen av Everest 11 ganger. På K2 var han representant for det amerikanske laget. Etter ulykken tok han imot sitt diplom, men unngikk ellers alle mottakelser.

PASANG LAMA

Pasang vokste opp i fjellandsbyen Hunung på grensen til Tibet. Faren uttaler at han var fjellklatrer for at barna skulle få slippe. Men den 17 år gamle potetbonden ble bærer likevel. Da Pasang var 24, så han ut som han var 15, han godtok kallenavnet han hadde fått: Lille Pasang. Klienter var ikke alltid sikre på at han var voksen og spurte om å få «en annen sherpa med mer erfaring enn denne guttungen». Om K2 sa alle at han burde dra, husker Pasang. Selv faren sa at han måtte ikke la sjansen gå fra seg og at han kom til å tjene gode penger. Pasang tenkte at så snart han hadde erobret The Savage Mountain, kom ingen til å betrakte ham som en dum landsbyboer lenger. Etter K2-tragedien slet Pasang med sterk skyldfølelse for å ha overlevd.