– Jeg vil heller dra på en 70 kilos pulk i flere uker enn å gå med en PC gjennom Oslo sentrum

– Hvis du elsker stillheten og friheten ute i naturen, og den følelsen det gir, er det litt merkelig å lage masse støy rundt det? Bare dette intervjuet gir litt panikkfølelse, medgir hun.  

Friluftsgleden har alltid vært der, tror hun. Som 11-åring var hun med i Krokskogen Trekkhundklubb og rekte rundt i skogene i Bærum.

Hun var bare 13 da hun dro på sin første langtur: 10 dager sammen med to kompiser og hundespann over Hardangervidda. Hvordan de fikk lov hjemmefra, har hun også spurt seg selv.

Det hadde neppe gått, hadde det ikke vært for tante Putta som backet: «Nei, dette går bra, vettu. Hva kan skje? Hardangervidda? Det er helt trygt», sa tanten, noe moren tok for god fisk. 

Tante Putta, eller Ruth Wiberg Ekren som hun egentlig het, var damen som gikk Birkebeinerrennet i protest mot de som mente at rennet var for altfor langt for kvinner.

Ruth startet foran, før alle herrene. Så gikk hun ut til siden når de kom og passerte henne, og fortsatte videre i eget tempo over fjellet.

– Så gikk hun tilbake igjen til Rena, for hun hadde jo bilen sin der, forteller Kathinka og smiler.

SVALBARD: Gode muligheter for å lange ut. Foto: Privat

NOE Å FEIRE: Antakelig verdens sydligste lucia-tog, her med Johanna Davidsson. Sydpolen 2019. Foto: Privat

Det skjedde ikke noe alvorlig galt med den unge trioen over Hardangervidda. Sånt blir det gjerne flere turer av.

I en alder av 19 dro hun til Alaska for å dyrke lidenskapen for hundekjøring. Der ble hun i fem år, først som hundekjører, så på kommersiell fiskebåt.

Hun har guidet på Svalbard og bodd i Oslo, nå i fjellbygda Gausdal.

– Jeg har nok hatt det ganske fritt så lenge jeg har vært på tur. Jeg har fått lov til å prøve og feile og det lærer man mye av. Jeg har surra ute i 30 år og jeg synes fortsatt at jeg lærer mye. Det må man aldri slutte med, tror jeg. Jeg merker at det å sende datteren min på tur med sykkel og hengekøye i marka alene bekymrer jeg meg ikke for i det hele tatt. Men tanken på at hun reker rundt i sentrum, eller i store byer, det kan gjøre meg redd. Ikke fordi jeg ikke stoler på henne, det gjør jeg. Det er fremmede folk, de andre jeg kan kjenne at gjør meg skeptisk, sier hun.

Det problematiske med guide-begrepet

I tillegg til å guide for turoperatøren Ousland Expeditions, har hun også turer for ALE (Antarctic Logistics & Expeditions) når Ousland ikke har Sydpolen i turkalenderen. Men det er noe som skurrer med begrepet guide.

– I Ousland har vi en teori om at vi ikke guider, det blir for ovenifra og ned. Vi er på tur sammen. Jeg vil gjerne at alle skal ha en like fin tur. Men jeg er veldig tilgjengelig for å lære bort tips og triks så alle får maks ut av turen.

Hun mener det ligger i bunnen hos polarguidene at de er genuint glad i å være på tur.

Bare tanken på å gå gjennom Oslos gater med en pc-veske gjør henne utilpass.

– Vi gjør det fordi vi synes det er gøy og jeg tror det smitter over på kundene. Dessuten har vi en tradisjon med at vi deler kunnskap. Det tror jeg er ganske unikt i Norge. Du kan ta kontakt med Børge, Erling, Bengt, Liv – for å nevne de store – og få svar på spørsmålene dine. Ikke sånn, fortell meg alt. Du må vite hva du skal spørre om. Det er en veldig hjelpsom gjeng, mener Gyllenhammar. 

Les også

De beste soveposene

Vintersovepose? Tresesongs? Eller kanskje en superlett sovepose som tar minimalt med plass i sekken? Les tester av soveposer for ulike temperaturer, både dun og syntet.

Tett turkalender

Noen turer står ganske høyt i kurs. Det skjer noe i øynene hennes når hun snakker om dem. Høstkryssing av Grønland, for eksempel, den såkalte Nansen-ruta. I 1888 startet Nansen, Sverdrup, Balto, Dietrichson, Ravna og Kristiansen i Umivik på østkysten.

– Akkurat den turen er spesiell, for vi avslutter med å vandre ned Austmannadalen, fiske, brenne bål og gå helt ned til fjorden. Det blir da en full kryssing av Grønland. De fleste krysser «bare» innlandsisen. Vi bikker liksom over en kant og så lukter det igjen. Da har man ikke luktet noe på 35 dager, så det er en helt magisk opplevelse.

– Er det konkurranse dere guidene mellom om hvem som får dra på de gjeveste turene?  

– Det er helt avgjørende at den som gjør det har lyst. Ellers blir det ingen bra tur. Vi har en ønskeliste og så fordeler vi etter hvem som vil og kan. I løpet av pandemien har mange fått seg ordentlige jobber, så jeg har litt førstevalget akkurat nå, forteller hun. 

I slutten av mars har hun med seg et turfølge gjennom Nordvestpassasjen. En 400 kilometer lang skitur over polhavet, fra Cambridge Bay til Gjøa Haven. Der er det kaldt og det «blåser nordavind fra alle kanter». Pakkis, skruis, frosne isformasjoner som lages av strømningene i havet. Dyrelivet består av bjørn, moskus, ryper og rev. For Kathinka innebærer det ca. 20 dager på ski, pluss reisedager og pakking. 

Dagen etter dette intervjuet skal hun til Finse for å trene sammen med de som skal gå den turen. Selv om det er en fysisk anstrengelse, mener hun at det mentale aspektet er det mest slitsomme.

– En tur som varer i mer enn 30 dager er en mye større mental utfordring enn fysisk for mange. Har du oppgaver som ikke er ferdig hjemme, du må rydde opp i slikt før du drar. Ellers blir det ingen fin tur for deg, heller ikke for resten av teamet. 

– Har det hendt at folk har fått sammenbrudd? 

– Ja, det skjer. 

– Hvordan håndterer du slike situasjoner?   

– Jeg er jo ikke utdannet psykolog, så man må bare prøve å håndtere det så godt man kan. Det er ikke alltid så lett, men det må løses. Det må tas med det samme. Hvis ikke kan det gå ut over hele gruppa. Man kan ikke drive og svelge kameler, det går ikke på tur.

– Merker du det fort hvis noe skurrer? 

– Jeg følger med om folk halter litt, om skuldrene har gått litt opp. Folk har en tendens til å ikke si fra tidlig nok. Gnagsår er for eksempel lett å forebygge, men vanskelig å få til å gro på tur. Hvis 1 prosent av kroppen din tar opp 99 prosent av hodet ditt, blir det ikke en hyggelig tur. Det er det samme som slår inn om du irriterer deg over at teltkompisen din promper mens du spiser. Du må si fra med en gang. Sure miner er ikke bra på tur. 

Selv om det kan være mental påkjenning, mener hun det er en form for meditasjon, også.

– Det er 8-10 timer om dagen hvor du stort sett er alene inne i hetta di. Det er ikke så veldig sosialt, egentlig. Men det er jo turfolk som melder seg på, så man har jo noe felles, da, at man liker å være på tur. Jeg vil heller dra på en 70 kilos pulk i flere uker enn å gå og bære på en PC gjennom Oslo sentrum i rushet, sier hun.  

Les også

Gjennom Norvestpassasjen

Polarguide Moa Hundseid om korleis det endeleg er å vere tilbake i Canadas endelause villmark, på langtur med ski og pulk, flokar og tårer som pressar seg fram.

Dragningen mot Antarktis

Prislappen for en Sydpolen-tur ligger for tiden på rundt en million kroner per person, der storparten handler om logistikk og tillatelser for å få komme til iskanten.

Kathinka drømte selv om Sydpolen da hun plutselig fikk tilbudet om å guide en tur i 2019.

– Få betalt for å gå til Sydpolen, selvsagt sa jeg ja. Antarktis er utrolig vakkert. Det er ikke så mye å se på hvis du ikke velger å se det vakre i snøformasjoner, i lyset, skyene, kanskje et fjell i ny og ne. Du kan oppleve snøformasjoner og sastrugi som vokser og ser ut som et opprørt hav som har frosset i løpet av sekunder.

– Det kan virke som om Sydpolen-kappløp har fått et comeback de siste årene?

– Kappløp og kappløp. Det er fort et kappløp med deg selv. Har du nok motivasjon, vilje og evne til å stå på? I Antarktis ser vi en økning på å gå solo unsupported, men det betyr ikke at alle kommer fram. Det er fremdeles unikt, prestisje å gå til Sydpolen. Men hvis drivkraften er å være tøff, kul og få flere følgere, er det ikke sikkert at hodet er på rett plass for en sånn tur. Du må kose deg på en slik tur. Ellers blir det 50 veldig lange dager og du begynner å få demoner i hodet. Jeg er ekstremt opptatt av at tur skal være kos. Det betyr ikke at det er lett. 

På Sydpolen er klima og distansene de samme som da polarpionerene holdt på, men utstyret har blitt lettere. Pulkene, skiene, telt, kokeutstyr, Den frysetørkete maten trumfer pemmikan. Gore-Tex har erstattet bomull. Men elektriske varmesokker er ingen del av den moderne grunnrustningen, ifølge ekspedisjonslederen.

– Det er telt og ull det går i fortsatt, altså. Det som kan ta livet av deg, er om klærne ikke er vindtett. Med en gang du klarer å stoppe vinden, trenger du ikke ha på deg så innmari mye under. Du produserer fryktelig mye varme ved å trekke pulk. Målet er å prøve å svette så lite som overhodet mulig. Da må man starte litt kaldt. Så må man liksom ha en jevn fart og en jevn temperatur i kroppen, slik at man ikke fryser. Hvis du blir for varm, blir du veldig fort for kald.  

– Hva med nivået på ekspedisjonsutstyr for kvinner. Hva mangler – eller er vi i mål?  

– Det er noe som mangler, ja. Jeg merker det særlig for kvinner med litt former, som må gå med altfor lange bukser og for store jakker, og er veldig misfornøyde. 

– Hvorfor har vi ikke kommet lenger på vegne av damene, tror du?

– Jeg tror problemet med de som designer turklær, er at de tenker mest på hvordan det skal se ut. Det er det siste du tenker på som polfarer. Det kommer flere og flere jenter som har tenkt seg nedover og det er viktig at Norge kan produsere klær vi kan gå med. På ull har vi kommet langt. Men det er ikke bra for Norges polare selvbilde at de norske må gå med klær fra utlandet. Det synes jo på alle bildene, sier hun.   

– Ekspedisjonsdressen som Børge laget med Norrøna er helt super, men folk synes den er for dyr. Det du betaler for er alle de detaljene som Børge har klart å finne ut av med erfaring og på sine turer.

Det finnes tekniske selebukser for kvinner med såkalt drop seat fra en god del produsenter. En lang glidelås rundt buksebaken som gjør det mulig å tisse uten å hekte av selene. Detaljer som betyr mye for å slippe varmetap og sløse med krefter. Men én lang glidelås i ene siden er ikke bra nok, synes Kathinka.

Hun reiser seg opp for å demonstrere. 

– Jeg vil helst ha glidelås på begge sider, slik at buksebaken kan trekkes helt foran når man sitter på huk og slik at man slipper vinden oppi alt, sier hun. 

Hun har Norrøna Arktis-dressen selv, men har valgt å flytte litt på selene. Det er vanskelig å bytte klær. Og merke.

– Det er en plage. Egentlig så er det vanskelig å bytte innenfor samme merke, også. Masse lyd og knirk. Det sklir ikke så lett som når det har vært brukt. Jeg sliter så mye utstyr at jeg skal øve meg på å reparere dem tidsnok. Det er så dumt når du omsider leverer inn til reparasjon og du får beskjed om at det er for slitt til at det går an å reparere. Jeg har en tendens til å tenke at det holder, bare litt til.  

Les også

De beste fjellskiene

Se vår test av 50 par fjellski for dame og herre med og uten stålkant. Her finner du alt du trenger å vite om feller, riktig lengde og hvordan velge den perfekte fjellskien tilpasset dine behov.

Det beste verktøyet

Skiparken hennes består av raske ski, fjellski og randoski. Ousland-skiene trives hun med. Lette og med lite innsving for det trenger hun ikke. Hun går stort sett rett fram.

– Når jeg er i Oslo, liker jeg å gå med raske ski i sporet. Ellers er nok utenfor sporet en favoritt. Når vi ser andre spor i Antarktis, velger vi å krysse dem i stedet for å følge, for å få den alene-greia. Samtidig vet man jo av og til at noen spor er riktige.

– Hva liker du så godt med å gå på ski? 

– Det er lyden. Lyden av ski mot snø. Da hører du også hva du går på. Om det er hard snø, myk snø, kram snø. I puddersnø hører du ingenting. Med ski kan du gå over steder som – hvis du tar av seg skiene – så synker du kanskje ned til livet. Det er et redskap for å ta deg fram på steder du eller ikke kunne gått. Du kan gå der hvor det passer deg. Det er ganske magisk.  

 – Er det likhetstrekk mellom Antarktis og Gausdal Vestfjell?
– Haha, det er ikke mange likheter, nei. Det må være stillheten, da. Den kan du finne begge steder. Og at det er lite folk. Man er alene, har den roen som er i det. Og du kan gå langt, sier hun og drar på a-en. 

– Hva MÅ du ha med deg på tur? 

– Melkesjokolade. Det MÅ med. Det går 200 gram om dagen. Sjokoladeplatene må kjøpes i Norge forresten. Den på tax-free er 250 gram og littegrann for tjukk. Det går ikke. 

– Det går ikke?
– Nei, melkesjokolade må du kjøpe i Norge. Frokosten er jeg også veldig glad i. Havregrøt. Jeg blir aldri lei. Jeg gleder meg til frokost hver dag, jeg. 

Muttern og mini på tur

For to år siden ringte datteren hennes, Emma, hjem. Hun var utvekslingsstudent i California og hadde fått Covid. Vil du bli med og gå til Sydpolen med meg, spurte Emma. 

VÆRFAST: Men i godt selskap. Foto: Privat

emma gyllenhammar

– Det er klart jeg vil det. Tenk at hun har lyst til å bruke så mange dager på tur med telt med moren sin. Det hadde ikke jeg villet da jeg var 20.

Det å ta med seg datteren til Antarktis har hun overhodet ingen skrupler med. De har vært værfast i storm på Svalbard før og har utallige teltturer sammen. Men det må trenes, og samles erfaring og pengene – de renner ikke akkurat inn. 

Går alt etter planen blir det tur i 2025. Gjennomfører de, blir de verdens første mor og datter-duoekspedisjon.

Det er noen som har gjort det før, men da som en del av en gruppetur.

– Kommer vi oss til iskanten, kommer vi oss til Sydpolen. Det er jeg helt sikker på. Men det blir ikke noen fartsrekord, altså. Da skal vi bare være på tur og kose oss, sier Kathinka Gyllenhammar.

Les også

De første kvinnene i Antaktis

Caroline Mikkelsen og Ingrid Christensen spiller begge biroller i menns beretninger fra Antarktis. Men de representerer likevel kvinners første små steg i retning av deltakelse i utforskingen av polare strøk, ifølge Anka Ryall, professor og litteraturforsker.