Børge Ousland: – Det er som å være på dag 1 på jorda

Det var sensommer, august 2019, da Børge Ousland og Mike Horn satte kursen mot Alaska. De to ville gjennomføre en polekspedisjon i klassisk stil, ved å krysse hele polhavet fra Nome til Longyearbyen på Svalbard.

De ønsket å seile inn med seilbåt og settes av ved iskanten, for videre å krysse havisen med ski og pulk. De skulle plukkes opp igjen av båt på den andre siden.

I et tidligere intervju har Børge fortalt at det handlet om å gjøre det umulig mulig.

Men var det en umulig tur?   

– Det var få redningsmuligheter. Det var ingen backup. Men du drar ikke på en slik tur hvis du ikke har troen på at det kan gå, da blir risikoen altfor stor. Ingen av oss hadde vært på tur der i oktober, november og desember, men vi hadde sett på distansene, på iskartene. Troen på at vi faktisk kunne få det til gjorde at vi la i vei, forteller Børge.  

Det spesielle med skiføret på Nordpolen er at det kun er drivis. Den beveger seg hele tiden, den er uregjerlig.

Enkelte år, så åpner det seg ei bukt inn i polhavet på russisk side. Børge og Mike trengte denne bukta for å komme langt nok inn for å klare å gjennomføre turen distansemessig.

Det å komme seg inn dit har vært mulig omtrent hvert andre år de ti siste årene. De to besluttet at nå måtte de bare prøve. Egentlig skulle de dratt i 2018. 

«Du drar ikke på en slik tur hvis du ikke har troen på at det kan gå.»

– Vi visste ikke om det ville gå, for forholdene er ikke klare før litt uti september. Vi måtte treffe akkurat i det værvinduet når sommeren er over og vinteren begynner. Da er issmeltingen på sitt høyeste. Så vokser polhavet voldsomt raskt når kuldegradene kommer. Da måtte vi være langt nok inne, samtidig som vi måtte få båten ut igjen. Det var en liten skummel periode der. Mellom 10. og 15. september var siste mulighet, forteller Børge.  

I mange år har han studert disse iskartene.

– Det ble en realitet da Mike ringte og lurte på om vi skulle krysse Nordpolen sammen. Jeg visste umiddelbart hvordan det kunne gjøres. Han syntes opplegget hørtes fornuftig ut og jeg fikk oppgaven med å sette sammen ruta, logistikken og utstyret. Mike tok seg av båten. Vi skulle bruke hans egen seilbåt, Pangaea, som har vært på 10-13 ganger rundt jorda. Det er en vanvittig farkost, sier Børge.

De fikk et værvindu, og den 12. september 2019 forlot de Pangaea og ble overlatt til seg selv.

Med båten kom de seg helt opp til 85 grader og 30 minutter nord, et godt stykke lengre inn enn hva de hadde håpet på. Det er 110 kilometer mellom breddegradene.

– Det var med nød og neppe det gikk, sier han.

Følelsen av å bli forlatt et sted der ingen mennesker har satt sine ben siden 1895, beskriver han som en magisk opplevelse.

– Det er som å være på dag 1 på jorda. 

«Det er ganske demotiverende. Men det er som det er, da.»

Realitetene slår fort inn for de to karene.

Tynn, sjøsalt is under pulken, kombinert med løssnø.

De føler seg tidvis som limt fast i isen.

– Det overrasket oss at det var så mye løs snø. Det var tynn is i starten. Senere ble løssnøen veldig tung. Sånn snø som man synker gjennom. Jeg skulle gjerne hatt bredere ski. Vi måtte bytte på å gå først hvert kvarter. 

– Hva ville det normale vært? 

– Litt over en time, halvannen, kanskje. 

– Kan du beskrive hvordan det er å gå på ski der underlaget driver deg tilbake?  

– Det er ganske demotiverende. Men det er som det er, da. Mike ble nok mer deprimert når han så på GPS-en om morgenen at vi hadde drevet tilbake så og så mange kilometer. Man er sliten og beveger seg framover, mens GPS-en viser at vi har drevet 24 kilometer tilbake.

– Enn du? 

– Jeg ble litt irritert. Det er ikke noe vi får gjort noe med. Vi må bare stå opp og gjøre jobben vår. Det var litt slitsomt at han ble negativ, sier Børge. 

De to kjenner hverandre godt. Blant annet fra da de krysset Nordpolen sammen i 2006.

Mike kommer fra Sør-Afrika, sønn av en proff rugbyspiller, bosatt i Sveits og en heltidseventyrer: Seiler, kjører rally, klatrer.

Hans motivasjon for turen var å fullføre sitt Pole2Pole-prosjekt, å seile og krysse jorda via polene.

– En utrolig sterk og en visjonær fyr, beskriver Børge. 

Den 23. september forsvant sola, slik sola forsvinner i nord.

Det ble mørkt. Kaldt. Nådeløst, kan du si. Den allerede tynne isen gjør dem mer eksponert for uvær. De sover om dagen og går om natta, det er tryggest slik.

Foran og bak seg har de store områder med tynn is.

Som en slags en hinne over 4807 meter dypt hav.

Noe særlig lyd er det ikke her, utover lydene de selv lager.

– Isen blir som en omvendt havbunn, med alger og annet. Du ser ikke stort. Et og annet skummelt selhode som kikket opp, for så å forsvinne. De tenkte sikkert det samme om meg. Tenk for et liv, bo nedi det kalde ishavet der, sier Børge.

– Det som er spesielt med å gå slik, er hvor grått alt blir når lyset blander seg med mørket. Det er en utrolig kjedelig, monoton verden du går i. Det blir du litt lei av. Du må gå rett på, for du aner ikke noe annet, framholder han.

Han husker ennå synet av den blå båten og det gule trekket til Mike.

Det var noe å hvile blikket på. 

– Bortsett fra det, når det er fullmåne og du padler der ute, så finnes det ingen andre steder på jorda som polhavet. Det er som et eget eventyrland. Vi følte egentlig at vi frarøvet verden den siste hemmeligheten. Vi visste ikke hvordan det ville være. Det var å utforske et ukjent territorium.

Så langt nord og under disse forholdene er det ingen som kan hente dem ut på noen fornuftig måte, hvis noe skulle skje. Skulle de bli drevet ut på havet av en kraftig storm, eller stå midt i det om isen begynner å krølle seg sammen, da ville de vært ille ute. Som den orkanen som herjet i området i 2012 og som forandret hele landskapet på veldig kort tid.

Du ser ikke stort. Et og annet skummelt selhode som kikket opp, for så å forsvinne. Tenk for et liv, bo nedi det kalde ishavet der. De tenkte sikkert det samme om meg.

– Redd..

Børge må kjenne litt etter.

Vi har nettopp stilt spørsmål om han var det noen gang var redd i løpet av turen. 

– Når vi er utpå der er vi kanskje ikke så redde, da er vi mer fokusert på å gjøre gode valg og håndtere det som skjer der og da. Men når vi krysser svære råker med tynne gummibåter, så er vi hele tiden eksponert. Daglig hadde vi nestenulykker hvor vi så på hverandre og sa, fader.. Det var close. Det er jo bare å gange opp, det går jo gærent til slutt, så vi bare ventet på at det skulle skje noe ordentlig galt. Uansett hva vi holdt på med, var det små feller. Gummibåten som holdt på å hvelve utpå en stor råk... Vi var slitne og plutselig sprakk isen opp. Vi ble stresset av det. Det var så hardt, og så mye kamp, forteller Børge.

Denne turen var ikke planlagt å vare i mer enn 75 dager, helst skulle den bli litt kortere. 

– Vi var veldig uheldig med sørlige og østlige vinder, som gjorde at vi drev bakover. Vi hadde mat for 85 dager fordi jeg kjøpte med litt ekstra i Alaska. Det var jeg glad for. Det gjorde at vi hadde en pulkvekt på 185 kilo. Det var tre uker med blodslit før vi kom ned til 150 kilo, som egentlig er grensa for hva man orker å dra på.    

Dra på, ja. Alle spør Børge Ousland om hvorfor han drar. Børges drivkraft handler mer om hvordan. Han merket det allerede da han tok marinejegerkurset i Forsvaret at han var utholden. Mer enn de andre.  

– Jeg skjønte at jeg hadde noe som ikke alle hadde. Jeg liker å være sliten. Da forsvinner hinnen mellom virkeligheten og resten av verden. Jeg kommer tettere på, synes jeg.

– Men når du bare ser fram til neste pause sånn som på denne turen, at dagen skal bli ferdig... Denne turen var det veldig mye kamp, helt til siste dag. Men man kan ikke gi seg heller, man må bare kjøre på.

Nestenulykkene på pol-isen tærer på kreftene. Hjemme på fastlandet begynner flere å bry seg om det som skjer på Nordpolen. Men ikke på den måten vi kanskje tenker seg at samfunnet ville brydd seg.

Debatten går om hvorvidt det er en redningsaksjon som er i ferd med å mobiliseres for å få de to trygt hjem. Noen synes turen til Børge og Mike får altfor mye oppmerksomhet i mediene.

Er de i livsfare? Eller de ikke det likevel? Er det et konstruert medieoppplegg om at det kanskje må iverksettes en redningsaksjon? Ja, hvorfor kommer ikke NRK og VG til Finnmark og dekker «det ekte livet» med beredskapsavbrudd i flyambulansetjenesten, i stedet for å fokusere på godt voksne elitesoldater i Nordishavet?

Børge og Mike er uvitende om diskusjonene som foregår på fastlandet. Det holder på å gå skikkelig gærent når Mike trår rett ut i en 200 meter bred råk. Børge fanger det gjennom kameraet, men legger det kjapt fra seg og får dratt vennen opp av vannet.

Han tror aldri at han satt opp et Helsport-telt så kjapt. Han får av Mike de våte klærne og tenker at nå – nå er turen over.

Men Mike forbauser nordmannen og kommer seg til hektene. Børge innser at han er på et godt lag. Det er ikke mange han kunne gjort dette her med.

Turen fortsetter.

«Vi går som to fulle menn», meddeler Børge på Instagram.

De to makkerne erkjenner overfor hverandre at det de er ute på akkurat nå er «extreme living conditions».

Jeg liker å være sliten. Da forsvinner hinnen mellom virkeligheten og resten av verden. Jeg kommer tettere på, synes jeg.

For de fleste mennesker er det krefter å hente ved å få seg litt søvn, når man er utmattet og sliten.

Men faren for isbjørn-angrep gjør at Børge alltid sover litt på alerten når han er på slike trakter. For Børge gir snorkingen til Mike en ekstra dimensjon, «så intens at det durer i isen».

Den manglende muligheten for å få tørket det som blir vått er en ytterligere faktor som påvirker nettene og telt-tilværelsen for de to.

Løsningen ble planlagt lenge før avreise: Nemlig å legge seg inni en pose av landbruksplast inni soveposen, som en dampsperre for å holde selve soveposen tørr og varm.

Men plasten blir våt av fukt fra kroppen gjennom natta. Overgangen fra å komme seg ut av posen med våte klær er anstrengende.

Det var Rune Gjeldnes som kom opp med den ideen, forteller Ousland. Slik unngår de å fryse i hjel i disse omgivelsene.

– Det er for spesielt interesserte, sier Børge.

Det nærmer seg julehøytid når karene beslutter å erstatte Mike Horn sin båt «Pangaea» med plan B: «Lance» – som vil kunne hente dem ved iskanten. Det er tryggest med et skip som kan gå inn i isen hvis det skulle bli behov for det.

Eventyrerne og kameratene Aleksander Gamme og Bengt Rotmo, blir også mobilisert for å bistå og blir med Lance. Norges største avis, VG, blir også med ombord.

Aleksander og Bengt går dem i møte. Når de treffes, har ikke Børge og Mike sett andre mennesker på tre måneder.

Gamme har med seg både godt humør og 20 kilo godsaker, som han har fått forsikringer hjemmefra om at karene liker. Det er Toblerone i pulken, Nansen-konjakk og masse annen godis. Men noe fråtsende etegilde blir det ikke, til Aleksanders store overraskelse. 

–  Vi får vel klare oss med det vi har, sier Børge nøkternt.

Han vil fullføre turen slik som den er planlagt. I god, klassisk stil.

Aleksander Gamme forteller at han måtte holde igjen på tempoet til Børge og Mike mot slutten om de skulle klare komme i samlet lag fram til Lance. Børge og Mike har fått en egen fart i kroppen. Børge forklarer:

– Vi frøys jo som bikkjer.

Turen er ennå ikke over når de kommer fram til skipet. I to uker blir Lance liggende fastfrosset i isen. Først den 2. juledag kan de starte på siste etappe og den 28. desember er de tilbake i Longyearbyen.

Etter 87 dager, gjenstår en rasjon. Børge noterer 350 gram i lunsjpakka.

– Det var en drøm som gikk i oppfyllelse, Det er nok også det vanskeligste jeg har gjort, sier han.

Alt av utstyr fra polferden er helt intakt og tatt vare på. Kanskje havner den på museum en gang. Han viser oss pulken som røk en uke før turen var over. Børge reparerte den ved å sy noen sting med fallskjermline. Det er forbløffende pent sydd. På begge sider.

– Er det antiklimaks å komme tilbake til sivilisasjonen etter en slik tur?  

– Nei. Jeg synes ikke det. Jeg liker det lille livet. 

– Det lille livet? 

– Gå tom for strøm på mobilen. Komme for sent til bussen, sånne type ting, sier Børge.

Børge Ousland om..

.. Trening før turen

– Det er den gode, gammeldagse dekktreningen, og randoneeløypa i Wyller. Der får du fort tusen høydemeter på en dag. Så er det alle turene man har gjort forut, som kroppen husker. Det er litt rart. Jeg var litt imponert over at den funka så bra. Kroppen kjentes ikke annerledes ut enn for ti år siden. Jeg har krysset en bre nesten i året, det hjelper også. Jeg merker fremdeles turen i kroppen. Det var jo en så lang tur.

.. Grunnutrustningen

Min filosofi er at hvis du fryser underveis, ta på mer klær på utsiden av skallbekledningen. Da slipper du å ta noe av for å ta på mer. Det fungerte veldig bra, med godt undertøy av ull som isolasjon og gamasjer. Jeg hadde med en tynn dunshorts som Norrøna har begynt å produsere, som gjorde nytten. En ting jeg var spent på var hvordan det ville gå med beina, for de har en tendens til å bli fort kalde. Fjellskiskoene jeg bruker er Alfa Polar Mørdre. De funker med 75 mm. og er varme såframt man bruker kartanker og såler (jeg går alltid opp to størrelser). De er lette å tørke om man har plumpet, (forutsatt at man har med reserve-kartanker).

.. Maten  

– Det går mye i havregryn. Maten er spesiallaget på forhånd, dagsrasjoner med frokost, lunsj og middag, i tillegg til 150 gram melkerull på hver.

Ved start: Omtrent 100 kilo mat. Rasjoner for 85 dager.  

Ved slutt: 350 gram (lunsjpakke) og en halv flaske fuel.

.. Utstyret

– Ideelt skulle jeg hatt litt bredere ski, for det var en del løssnø som gjorde at det ble veldig tungt. Vi visste at isen var tynn. Jeg liker å lære av de beste og isbjørnen kan svømme. Tidligere har jeg brukt en tørrdrakt for å svømme over råker. Denne gangen tenkte jeg at en packraft kunne være en god løsning. Det fungerte veldig bra. Den ble testet på forhånd på fryselageret til Diplom-Is på Skytta for å forsikre at den ville tåle kulden. Mike hadde samme oppsett som meg og han var godt fornøyd med det.

Startvekt på pulk: 185 kg (Av disse er 140 kg mat og brennstoff) 

Sluttvekt: 50-60 kg

.. Oppmerksomheten 

– Vi fikk ikke med oss noe av medieoppmerksomheten underveis. Jeg pleier ikke å kommentere noe med mindre noe er direkte feil og det var noen misforståelser om hvorvidt det var snakk om en redningsaksjon og PR-jippo.

– Påstanden om stor medieoppmerksomhet ble skapt av media selv. Vi fortalte nesten ikke til noen at vi dro. Mediebildet er ganske annerledes i dag enn på 1990-tallet. Den yngre generasjonen vet ikke hvem jeg er. De gjorde i hvert fall ikke det før jeg dro. Jeg synes nesten det er bedre å fortelle om en suksess i etterkant, enn å hausse det opp på forhånd. Men det er fint at det blir litt interesse for turen.

.. Sosiale medier underveis

– Jeg har en del sponsorer som jeg må gi noe tilbake til og jeg sendte talemeldinger annenhver dag til en person som hjalp meg med det. Jeg prøver å være realitetsorientert. Men det er slitsomt å ha kontortid i teltet når du bare har lyst til å legge deg i soveposen. 

Mike holder til midt i Europa, tett på millioner av mennesker, og har 300.000 følgere på Instagram. Vi som er i Norge er litt mer i utkanten av begivenhetene.

Jeg gikk fra å ha 9000 til 50.000 følgere på Instagram. Jeg tenker at jeg nå må holde det litt vedlike. Men jeg glemmer det hele tida, glemmer at det eksisterer. Sponsorene min ser vel litt mellom fingrene fordi jeg gjør annet bra. 

.. Polare kappløp

– Konkurransedimensjonen var viktig del av det da Erling Kagge og jeg holdt på for 20 år siden. Da var det en del av spenningen med turen og en mer internasjonal polfarer-arena. Den gangen slåss vi mot blant annet Ranulph Fiennes. Vi slo han heldigvis hver gang. På denne turen var vi ikke ute etter å slå noen, for det var ingen som hadde gjort noe lignende siden Hjalmar Johansen og Fridtjof Nansen i 1895.

... Det politiske bildet i Arktis

– Jeg har registrert at nordområdene blir viktigere og viktigere og at Arktis er aktuelt. Men jeg føler meg ikke som noen brikke i det spillet. Det har blitt merkbart vanskeligere med tillatelse til å gjøre ting i Russland. Jeg tror for eksempel ikke at vi kunne gjort ekspedisjonen på Frans Josef Land i dag på grunn av politiske spenninger, og at Arktis er blitt militarisert.

Det begynte å stramme seg til rundt 2007. Da hjalp Jonas Gahr Støre (daværende utenriksminister red.anm.) til for å få tillatelse.

.. Friluftsliv 

– Jeg tror på gjenbruk og nøysomhet. Det å reparere ting i stedet for at det går i stykker. Jeg tror på viljen til at plagg skal vare lengst mulig, solide produkter som faktisk står seg. Det finnes sinnsykt mye friluftslivsutstyr man ikke trenger. En annen dimensjon ved friluftslivet er det en verdi i seg selv å komme tett på naturen. Når du ser folk som lever inne i de store byene og hvor mange milliarder mennesker som lever på denne måten, som er frakoblet naturen, som ikke forstår konsekvensene av bruk og kast. Det bekymrer meg. Og når man hører om barn og unge som sliter med psykiske problemer og sosialt press, ungdom som føler at de ikke hører hjemme noe sted. 

.. Dragningen mot is og kulde

– Ja.. Jeg har hatt det i hvert fall. Nå tror jeg kanskje at jeg vil utforske Norge og Norden mer. Polhavet er ganske dødt og monotont. Jeg elsker alt livet i skogen. Urørt villmark har en enorm verdi som vi må hegne om for fremtiden. Jeg synes det er herlig å snike seg rundt i skogen, få være litt indianer og se hva dyra holder på med. Jakte der hvor har vært kontinuerlig jakt i tusenvis av år. Det å være overgitt til naturkreftene liker jeg å kjenne på.

.. Klimaendringene

– Det er sinnsykt store endringer. På 1990-tallet var det flerårsis på Nordpolen, nesten som å gå på Hardangervidda. Da hadde vi med øks for å hogge is til å smelte vann. På denne turen smakte den salt fordi isen var så nær havet. Havisen er mye tynnere, maks to meter tykk, flatere og mindre skrudd fordi den er yngre. Det er mer åpent, mer råker, isen flytter fortere for den har mindre feste i sjøen, og vinden får større påvirkning.

De store banebrytende turene mine på polhavet har ingen klimaalibi, jeg gjorde ingen målinger på denne turen. Det har blitt en misforståelse at enkelte tror det. Jeg er genuint opptatt av det, blant annet gjennom arbeidet med Ice Legacy og Vincent Colliard, hvor vi krysser og dokumenterer verdens isbreer.

Vi har snakket om få isbreene inn på Unescos verdensarv. De er vår arv til fremtiden. Problemet med klimaendringer er at folk blir overveldet av dem. De har hørt det så mange ganger at det går ikke inn lenger. Det er som å kjempe mot et mangehodet troll. Det er vanskelig å skjønne hvordan man skal vinne den kampen.