Blant papirene etter den britiske polarfareren Ernest Shackleton fins et brev fra tre polarfrelste unge kvinner som i januar 1914 søkte om å komme med på en trans-antarktisk ekspedisjon han planla. «Vi har lest alle bøker og artikler som finnes om tapre menns farlige ekspedisjoner i polarområdene», skriver de, «og vi begriper ikke hvorfor all æren skal forbeholdes menn og nektes kvinner, når kvinner vitterlig kan være akkurat like tapre og dugelige som menn».

Shackleton beklaget at det ikke fantes ledige plasser for «det motsatte kjønn», men tok neppe forespørselen alvorlig. Andre ekspedisjonsledere utdefinerte kvinner av samme grunn. I 1937, det året fire norske kvinner gikk i land på Scullin Monolith, sendte hele 1300 kvinner søknader om å få delta på en planlagt britisk antarktisk ekspedisjon. Lederen avslo alle. 

Annonse

Nærmere det indre av det antarktiske kontinentet enn fjæresteinene kom ikke datidens kvinner. At noen ytterst få kom så langt, var også takket være menn. Da Caroline Mikkelsen, elegant kledd i kåpe og hatt, som første kvinne satte sin fot på en antarktisk strand sammen med ektemannen to år før, vakte det en viss oppsikt. Hovedsakelig var det av territorielle grunner. Formålet med de norske ekspedisjonene til Sørishavet utover i 1930-årene var både å finne nye felt for hvalfangsten og kartlegge og okkupere tidligere uoppdagede områder for Norge. 

I de første beretningene fra 1935 om okkupasjonen av Ingrid Christensen Land står det ikke annet enn at Caroline Mikkelsen deltok og heiste flagget. Men i 1944 ble hun utropt som «den første og hittil eneste kvinne som har satt sin fot på det antarktiske fastland». 

Hvalfangsthistorikeren – og ekteparet Christensens svigersønn – Hans Bogen gjentar i boka Main Events in the History of Antarctic Exploration fra 1957 at hun var den første, men kommer med et korrektiv når han også nevner de fire andre norske kvinnene som gikk i land to år etter. Det som opprinnelig var en ren faktaopplysning, ble omdefinert som en minneverdig historisk begivenhet. Deretter ser det ut til at både selve landingen og Caroline Mikkelsens status som «den første» mer eller mindre gikk i glemmeboka.

Caroline Mikkelsen  tryne island
Caroline Mikkelsen heiser det norske flagget på Tryne Island 20. februar 1935. Foto: Norsk Polarinstitutt

Men stemmer det at det var på selve kontinentet hun gikk i land 20. februar 1935, under den antarktiske sommeren? Eller var hun på en av øyene i gruppa Tryne Islands (som opprinnelig hadde det norske navnet Tryneøyane) noen kilometer utenfor østkysten? I så fall, kan hun virkelig regnes som den første?

Kanskje den første kvinnen på det antarktiske kontinentet i stedet het Ingrid Christensen? Nesten to år senere, 30. januar 1937, sto hun på Klarius Mikkelsen Fjell (nå Scullin Monolith) på fastlandet. Sammen med seg hadde hun datteren Augusta Sofie og to andre kvinner, Ingebjørg Rachlew og Solveig Widerøe. Selv om Ingrid Christensen ledet an, var det en gruppe på fire, et helt ekspedisjonslag, som denne gangen gikk i land.

Ilandstigningen foretatt av danskfødte Caroline Mikkelsen (1906–1998) og norske Ingrid Christensen (1891–1976) – uansett hvem av dem som var først – har lite felles med den antarktiske erobringshistorien vi kjenner, for eksempel fra kappløpet mellom Roald Amundsen og britiske Robert Falcon Scott om å komme først til Sydpolen et kvart århundre tidligere. Begge fulgte med ektemenn som deltok i den norske hvalfangsten i området rundt Antarktis. 

Whaling King

Den styrtrike hvalfangstrederen Lars Christensen (1884–1965) fra Sandefjord utrustet og finansierte ni ekspedisjoner til Antarktis i årene 1927–1937 og var selv med på fire av dem sammen med ektefellen.

Da Klarius Mikkelsen (1887–1941) var kaptein på Lars Christensens hvaloljetanker Thorshavn i sesongen 1934–35, hadde han kona med.

Selv om de to kvinnene hadde tilknytning til det samme rederiet, er det usikkert om de kjente hverandre personlig. Men det er jo ikke usannsynlig at Ingrid visste at Caroline hadde vært i land på Antarktis før henne.

Menn var portvoktere som regulerte kvinners adgang til Antarktis. Jeg kjenner ikke til norske kvinner som i de første tiårene av 1900-tallet aktivt prøvde å få delta på antarktiske ekspedisjoner, men det fins flere internasjonale eksempler på at menn holdt kvinner utenfor.

Hva med Ingrid Christensen? Hun deltok på fire antarktiske ekspedisjoner i 1930-årene sammen med ektemannen – framtredende hvalfangstreder, dansk konsul i Sandefjord og internasjonalt kjent som «whaling king». Oppslaget om det nyoppdagede norske landet i Polarårboken for 1935 er illustrert med et foto av henne – ikke av Caroline Mikkelsen. Som rederens kone sto Ingrid Christensen i en særklasse. Det var ikke alle gitt å få et stort landområde i Antarktis oppkalt etter seg.

Vanlige hvalfangerhustruer i Sandefjord fikk heller ikke reise med mennene sine til Sørishavet, selv om de kunne ha tenkt seg dit. «Mange spurte om jeg hadde vært der nede», uttalte en av dem da hun ble intervjuet i 1980-årene, «men dessverre, det var det visst bare fru Christensen som hadde vært. Kanskje et par til, men ikke flere».

De andre – som aldri hadde vært i Sørishavet, og som det selvfølgelig ikke fins informasjon om i biografiarkivet – er ganske usynlige i norsk polarhistorie. Selv Ingrid Christensen har ingen konvolutt i biografiarkivet. Men i konvolutten med ektefellens navn på ligger et lite håndskrevet brev datert 9. juli 1937:

«Kjære Herr Docent Hoel», åpner det. «Min hjerteligste tak for al Deres deltagende interesse i det foreliggende arbeide, og for at jeg har optatt Deres tid så meget.

Deres forbundne Ingrid Christensen

Hva handler dette brevet om? I hvilken forbindelse hadde Adolf Hoel vært behjelpelig, og hva var hennes egen rolle i «det foreliggende arbeide»? Jeg tror det arbeidet Ingrid Christensen refererer til i brevet, er et foredrag Lars Christensen holdt i Det Norske Geografiske Selskab samme år, med tittelen «Min siste ekspedisjon til Antarktis 1936–1937». Foredraget ble først fram ført 22. september og utgitt året etter som et hefte. At det ble regnet som et vesentlig bidrag, viser utgivelsen av oversettelser til engelsk, tysk og fransk. Siden Ingrid Christensen skrev til Hoel over to måneder før ektemannen framførte foredraget, regner jeg med at brevet er et følgeskriv til et ferdig foredragsmanus Hoel har vært fagkonsulent på. Åpenbart har hun fungert som sekretær for ektemannen. Men kanskje det snarere handlet om et arbeidsfellesskap? Hun har opptatt mye av Hoels tid, minner hun ham på i brevet. Da må hun både ha hatt kompetanse til å stille riktige spørsmål og en sentral rolle i forarbeidet til formidlingen av de vitenskapelige resultatene av ekspedisjonen.

Egentlig ville det ha vært merkelig om ikke Ingrid Christensen og ektemannen var nære medarbeidere. Hun deltok neppe på ekspedisjonene med Thorshavn uten å være aktivt til stede. Sosialt sto hun iallfall ikke tilbake for ham.

Begge tilhørte Sandefjords lille økonomiske elite. Da de giftet seg i 1910, var ekteskapet «også en allianse mellom to familier».24 26-årige Lars deltok allerede i driften av et rederi etablert av faren, den mektige verkseieren Christen Christensen; Ingrid var datter av grosserer Thor Dahl, Sandefjords rikeste skipshandler. Hun var bare 19, og ifølge Hans Bogens hyllest til ektemannen 45 år senere «det man i våre dager kaller en ‘kjekk og fresk jente’. Hun var den selvfølgelige fører i venninneflokken både på grunn av sitt initiativ, sitt humør og sin uforferdethet. Egenskaper hun har bevaret usvekket den dag i dag».

I en panegyrisk ukebladartikkel fra 1939 med tittelen «Han som gav oss sydpollandet» bekrefter arkeologiprofessor og familievenn Anton Wilhelm Brøgger antakelsen om partnerskap: «På alle ekspedisjonene har Lars og Ingrid Christensen stått sammen om opgaven i tykt og tynt, i storm og uvær, i godvær og glede», skriver han.

«Det er vel en nesten enestående ting i all opdagelseshistorien, at to mennesker på denne måten sammen har stridd for opgaven, hatt det lange mål for øie, og aldri gitt op før de hadde nådd det.»

Han understreker også at «Ingrid Christensens del i verket er ikke den minste, ved sin fantastisk djerve uredde personlighet».

Djerv og uforferdet står altså som skussmål fra mannlige bekjente. Men offentlig holdt hun seg i bakgrunnen.

ingrid christensen polarhistorie
NOTAT: 4. februar 1937 skildret Ingrid Christensen oppdagelsen fra luften av et stort fjellområde i Antarktis. Foto: Petra Erdösi / Vestfoldarkivet

På alle ekspedisjonene til Antarktis hadde Ingrid Christensen med seg en venninne. Tre venninner – Mathilde Wegger, Ingebjørg Rachlew og Ingeborg Bryde Dedichen – fikk oppleve sommeren i Sørishavet takket være henne. Følte hun behov for en kvinne å omgås med når alle de andre om bord på hvaloljetankeren var menn?

Ville hun, via sin privilegerte rolle som ekspedisjonslederens hustru, gi andre kvinner muligheten til å oppleve Antarktis? Svaret vet jeg ikke, men det jeg synes særlig noen av bildene viser, er at venninnene hygget seg sammen. Kanskje de også var seg bevisst at de var på et cruise helt utenom det vanlige?

Med på den første ekspedisjonen var Ingrids venninne Mathilde Wegger. De to kvinnene sto nok sammen med Lars på broa på Thorshavn 5. februar 1931 klokka 15.30. Han forteller at han på dette tidspunktet for første gang fikk oppfylt ønsket sitt om å se det isdekte antarktiske kontinentet.28 Den nøyaktige tidsangivelsen viser at det må ha vært et stort øyeblikk – sikkert også for Ingrid og Mathilde. I polarhistorien ble de dermed de to første navngitte kvinnene som så Antarktis med egne øyne.

ingrid christensen
MED: Ingrid Christensen og Mathilde Wegger på dekket av Thorshavn utenfor østkysten av Antarktis. Foto: Jens Eggvin / Norsk Polarinstitutt

To år senere, i januar 1933, dro ekteparet på en ny ekspedisjon med Thorshavn. Like før avreisen ble Lars Christensen intervjuet av Sandefjords Blad. Han gleder seg til turen, forteller han avisen, og tror at alle som har vært i Antarktis, vil lengte tilbake: «Min hustru var ikke særlig lysten på den første tur, men nu er hun kandskje ennu ivrigere enn jeg for å komme dit ned igjen.» 

Lars Christensens dagbok fra denne ekspedisjonen fins på Vestfoldarkivet. Han omtaler den som en kladd i et «forord» innlimt bakerst i boka. Dagboka virker rotete, synes han ved gjennomlesning, men han er fornøyd med at den dermed gir et autentisk inntrykk av en krevende tur i ukjent farvann med mye uvær: «Stormen gjorde et godt Forsøk paa at brække os ned og isen var nær ved at ta os, men alle var like blide og kjække. For dette fortjener alle og særlig begge damene en speciel Anerkjendelse.» 

Denne gangen hadde Ingrid Christensen med seg venninnen Ingebjørg (Lillemor) Rachlew (1902–1983). Lillemor skrev dagbok, som Lars i erindringene inkluderer mange og lange utdrag fra. Ett av dem beskriver et mislykket forsøk på å lande på Proclamation Island utenfor kysten av Enderby Land 8. februar 1933 – «en skikkelig ekspedisjon» kaller hun det. De navigerte mellom isfjell, men måtte til slutt gi opp fem nautiske mil fra land: «Svære isblokker store som kirkespir lå hulter i bulter», skriver hun, «tettpakket, med bare noe få råker som krysset dem. Det var umulig å komme gjennom.»

Sommeren 1933–34 returnerte ekteparet Christensen på en ny lang ekspedisjon, der Thorshavn seilte langs isbarrieren rundt mesteparten av kontinentet. Ingrids venninne Ingeborg Dedichen var gjest. På turen hadde de med fly, både for å kunne observere hvalforekomster og isforholdene og for å kartlegge store områder. Det samme ble gjort på den fjerde og siste ekspedisjonen i sesongen 1936–37, men denne gangen hadde flyet større rekkevidde og bedre kommunikasjonsutstyr. Først og fremst var flyet utstyrt med et avansert automatisk kamera som tok bilder stereografisk. Stereografisk fotografi ga et tredimensjonalt inntrykk av landskapet og gjorde det mulig i etterkant å tegne nøyaktige kart. Metoden ligner den Louise Boyd hadde tatt i bruk noen år tidligere for å kartlegge Nordøst-Grønland.

Den mest interessante kilden, Lars Christensens ekspedisjonsdagbok, fikk jeg lese på Vestfoldarkivet. Med et ørlite unntak har meg bekjent ingen av de fire kvinnene som deltok, etterlatt seg noen skriftlig beretning.

På Thorshavn-ekspedisjonen sommeren 1936–37 var Lillemor Rachlew for andre gang Ingrid Christensens gjest. Også den yngste av de tre Christensen-døtrene, 18-årige Augusta Sofie (Fie), var med. Gjennom årene hadde ekteparets seks barn lagt liten demper på ekspedisjonslysten, enda den yngste sønnen bare var fem da de dro til Antarktis første gang. Jeg regner med at de anså lange fravær som uproblematiske fordi de hadde en stab hjemme som tok seg av barna.

Den tredje kvinnelige gjesten var Solveig Widerøe, 22 år gammel og ganske ny gift med flygeren Viggo. Datteren deres, Turi Widerøe, tror det var eventyrlyst som motiverte moren til å delta, ikke noe ønske om å være polarpioner. Så uvanlig var det tross alt å ha «fire kvinnelige reisekamerater» om bord, at da folkene på Thorshavn oppdaget en ukjent banke mens de loddet havbunnen i Prydz Bay, ble den oppkalt etter damene. Fortsatt heter den Four Ladies Bank.

Den 27. februar var Ingrid Christensen med som passasjer på en flygning i strålende vær innover det området som bar navnet hennes. Hun ble fotografert i cockpiten, der hun sitter med et norsk flagg i hånden og ser oppstemt ut. Forklaringen fins i et telegram Nils Romnæs, radiotelegrafist og fotograf på ekspedisjonen, sendte fra flyet til Lars om bord på Firern: «Nu kastet fru Konsul Christensen flagget ned over sitt land med disse ord: ‘Jeg velsigner mitt land og døper det med mine egne hender.’» Hun visste naturligvis at landet for lengst var lagt inn under australsk administrasjon. Den symbolske handlingen var personlig, ikke politisk.

På vei nordover gjorde de noen dager senere et nytt og vellykket forsøk på ilandstigning. Opplevelsen blir skildret i detalj i Lars Christensens ekspedisjonsdagbok. Mens de seiler langs barrieren i retning av Klarius Mikkelsen Fjell, blir havet så grunt at Thorshavn må stoppe. Firern fortsetter videre. Derfra får Lars på Thorshavn melding om at det er funnet «enslags landingsplass», der fire mann har gått i land for å nedlegge et depot og samle steiner. Han telegraferer «at saasnart Folkene er tilbake, maa Baaten komme og hente os, da jeg vil i land». Da Firern har returnert midt på natten, var det «adskillig Dønning, Tusmørke, lidt Snetykke og 21⁄2 Times vei, saa det hele var igrunden ufyseligt, men iland ville jeg». Kaptein Mikkelsen uttrykker bekymring «da det var stygt derborte», men Lars holder på sitt: «...vi kom 6 Stykker, som alle drømte om at komme iland!»

Sånn gikk det til at Ingrid Christensen sammen med datteren Fie, Lillemor Rachlew og Solveig Widerøe ble de første navngitte kvinnene som satte føttene på det antarktiske kontinentet. I dagboka skriver Lars at Firern kom ganske nær den bratte fjellveggen før livbåten ble satt på vannet: «Dønningen hæver Baaten op og ned og det eneste Sted vi kan lande er paa en glat Avsats i Fjellet. – Mikkelsen hopper iland – glir – og holdt paa at gaa tilsjøs, saa det saa niffst ut. Han faar Linen efter sig og roper, at jeg skal hoppe. Det klarte sig og jeg tok Linen med mig opover, saa de andere fik noget at holde i. – Ingrid kom fint iland, og efterpaa de andere én for én.» Som under landingen to år tidligere, blir et norsk flagg heist over depotet:

«...det var Høitid i Luften, da vi blottet vore Hoder». For å markere at det er første gang nordmenn har vært i land på Klarius Mikkelsen Fjell, døper Lars fjellet i en tale før de ror tilbake til Firern. Besøket på fjellhylla ble tydeligvis kort, men Lars Christensen oppsummerer det i dagboka som «en av Livets store Oplevelser og det var saa hyggeligt, at Ingrid og Fie var med iland. – Hver Tur sydover har jeg drømt om, at Ingrid og jeg skulle komme iland paa selve Sydpol-kontinentet og idag kl 2 Morgen den 30 Januar 1937 lykkes det.»

Mens hvalbåten Firern dagen etter måtte returnere til hvalkokeriet Ole Wegger, fortsatte Thorshavn nordover med alle ekspedisjonsdeltakerne ombord. På veien ble hele kysten fotografert for senere kartlegging. Da de passerte 45° øst, var været dårlig og pakkisen tett. Derfor var det først 4. februar de kom i gang med det Lars Christensen i brevet til Utenriksdepartementet definerer som ekspedisjonens hovedformål: Flykartlegging av det området Norge allerede i 1934 hadde signalisert overfor britene at man ønsket å annektere. På den første turen var Ingrid Christensen passasjer. Til tross for bedre vær gjorde dønningene det vanskelig å ta av. «Widerøe likte seg ikke», skriver Lars i ekspedisjonsdagboka:

«Han ville gjerne fly, men han hadde liten Erfaring i at starte i stor Dønning. Ingrid ville avsted.» Viggo Widerøe forteller at han klarte å starte fordi de hadde vinden på langs av dønningene: «Vi fikk farten opp i samme øyeblikk vi var på toppen av en kjempebølge, og uten større vanskeligheter klarte vi holde oss på ryggen av den. Men det var med en merkelig følelse vi fór bortover, – og det kjentes omtrent som å balansere på en rullende Tømmerstokk.» 

Denne dagen fikk Ingrid Christensen et navn i polarhistorien som den først og eneste kvinnen som har oppdaget nytt land i Antarktis. «Etter en snau times flyging peker hun ivrig forover», skriver Widerøe. «Hun har fått øye på en svart liten såte i det hvite snødekket.»

I forelesningen i Det Norske Geografiske Selskab kaller Lars Christensen ektefellen «en både heldig og god observatør». Han forteller at det ukjente landet hun så, ligger mellom 40° og 34° øst og har fått navnet Prins Harald Land etter Norges arveprins. Senere skulle det bli Prins Harald Kyst i Dronning Maud Land.

Flyturen 4. februar var åpenbart en stor opplevelse. «Ingrid kom overbegeistret tilbake.  – Hun hadde set masser av nyt Land og selv først opdaget den høieste Topp», noterer Lars i ekspedisjonsdagboka. Han har også limt inn et lite ark hun har gitt ham. Der har hun med nesten uleselig blyantskrift registrert synssinntrykk «som hun i Begeistring hadde notert ned under Flyvningen»

«land sees tydelig / forut, vi ser flere / fjeldtopper som / en fjeldkjede / avbrudt av is så / fortsætter fjeldrekken / og store ophøiede / isfjelder sees, bakenfor / og indover indlandsisen / Jeg ser / 14 topper og fjell / tilsammen / forut.»

Ingrid Christensen

Denne impresjonistiske lille teksten er så vidt jeg vet Ingrid Christensens eneste bidrag til ekspedisjonslitteraturen.

Ingrid må ha vært fullt klar over at ingen før dem hadde observert dette mektige fjellområdet. Det innlimte fragmentet formidler ikke bare det hun i farten får med seg av landskapselementer, men også den oppdagelsesrusen hun føler der og da. Når hun på nytt kaster ned et norsk flagg over landet, har det betydning i forhold til de norske planene om annektering. Handlingen er et politisk signal om «den rett en førsteoppdager har», som Lars formulerer det i brevet til Utenriksdepartementet.

Det kan virke underlig at Ingrid Christensen aldri selv sto fram offentlig som oppdageren av Prins Harald Land. Rollen hennes som ektemannens aktive og uredde, men i offentligheten tause samarbeidspartner minner meg om en kommentar av historikeren Inger Elisabeth Haavet. I en artikkel om 1800-tallets borgerlige hustruer understreker hun at man ikke bør undervurdere dem selv om de – iallfall utad – vanligvis var fordringsløse på egne vegne. Vi må i stedet forstå dem i forhold til andre kulturelle koder og et ideal om kvinnelig beskje denhet, skriver Haavet:

«Kvinner ble stilt i skyggen, og de stilte seg selv der.» 

Flykartleggingen av Antarktis på Lars Christensens siste ekspedisjon hadde historisk betydning. Dette blir framhevet i utenriksminister Halvdan Kohts begrunnelse for en kongelig resolusjon om norsk annektering av en del av det antarktiske fastlandet. Da Stortinget 3. mars 1939 enstemmig godkjente regjeringens beslutning, benyttet stortingspresident Carl Joachim Hambro anledningen til å takke hvalfangerne. Gjennom dem har okkupasjon blitt både «naturlig og selvfølgelig», hevdet han. «Og særlig vil han minnes den store innsats som har vært gjort av konsul Lars Christensen og fru Ingrid Christensen, hvis ekspedisjoner og personlige arbeide har vært grunnleggende for utforskningen av de land det her gjelder.» 

For å vende tilbake til spørsmålet: Hvem var den første navngitte kvinnen som satte foten på det antarktiske kontinentet? Svaret er nok Ingrid Christensen. Men er det så viktig? Og var hun selv opptatt av å være først? Vi vet ikke en gang hvor mye det betydde for henne å hoppe i land på en fjellhylle etter flere ekspedisjoner langs kysten. Det kan godt tenkes at hun i likhet med ektemannen regnet det som en av livets store opplevelser. Basert på notatene hennes var oppdagelsen av ukjent land fra luften enda større. Anerkjennelsen fra Stortingets talerstol utgjorde nok selve kronen på verket. 

 

Artikkelen er et redigert sammendrag fra boken Polare kvinner, som er utgitt på Orkana forlag (2022). Les også intervju med forfatter Anka Ryall.