20. mars 1932 startet eldste klasse i det første Birkebeinerrennet, menn over 32 år. Alle hadde sekk på 5,5 kilo og gikk i det enslige skisporet som snirklet seg oppover lia og i retning Lillehammer, nesten seks mil i skogs- og fjellterreng, en ny type kraftprøve med historisk klang. For rennet var til minne om Birkebeinerne i 1206 – soldater som surret bjørkenever på beina – som bar det snaut to år gamle kongsemnet Håkon Håkonsson fra Gudbrandsdalen til Østerdalen. Det var borgerkrig i landet og det gjaldt å få barnet i sikkerhet i Trondheim.
Det klarte de. Håkon ble konge fra 1217 til 1263 i Norges storhetsperiode. 

LES OGSÅ: Tips: I tursekken

Annonse

Skirennet skulle minnes den tapre dåden og lokke flere skiløpere ut på fjellet med startnummer på brystet. Birkebeineren var både det første turrennet og det første fjellrennet, i hvert fall i Sør-Norge. Det nye var at turløpere og eliten gikk i samme spor. Trygve Beisvåg fra øya Elvalandet i Fosnes i Nord-Trøndelag vant det første rennet på 4.51.40. Det var en nasjonal begivenhet med radiosending og et fly som filmet løperne. Det styrtet for øvrig på Lillehammer, men både flyveren og fotografen overlevde. Birkebeinerrennet etablerte seg og inspirerte til lignende turløp rundt om i landet, alle med sekk.

«Det var en nasjonal begivenhet med radiosending og et fly som filmet løperne. Det styrtet for øvrig på Lillehammer, men både flyveren og fotografen overlevde.»

DET TYNGSTE RENNET
I 1934 meldte 420 mann seg på innen fristens utløp. For rennet var kun for menn, selv om kvinner allerede da ønsket å gå, og også de første kvinnene gikk over fjellet året etter, riktignok utenfor konkurranse. I 1934 var det aktuelt å avlyse på grunn av uvær. Det blåste hardt og tung, bløt nysnø la seg i sporene som brøytemannskapet lagde. Først om morgenen på renndagen ga løypesjefene tilsagn
til at rennet kunne starte. Duskregn, slaps og drittføre. Det møtte løperne ved start og gjorde det umulig å få gode ski hele veien med samme smurning, på grunn av rennets høydeforskjell. Klister ut fra start fungerte noenlunde bra, men alle med det måtte skrape og legge på voks, før det ble klisterføre igjen. For å tørke skiene for å legge på ny smurning, brakk løperne av greiner og tente opp bål. De hadde ingen varmelampe og det tok tid å fyre opp og få skiene tørre. Hans G. Rundtom fra Gausdal stoppet hele ni ganger og tente opp bål, og klarte likevel merket i eldste klasse på 8.09.54. Maksimaltida
var nemlig tre minutter dårligere. Blant eliten utkjempet Arne Rustadstuen fra Lillehammer og en student fra Oslo, Knut Møyen, en hard duell. Studenten ledet lenge fordi han hadde nokså gode ski, men ble så sliten på slutten på myrene mot Lillehammer at han såvidt klarte å stå oppreist. Rustadstuen tok ham igjen og vant på 5.41.25, dårligste vinnertid i Birkebeinerrennets historie. Bare seks mann krøp under seks timer og beste maksimaltid var 7.14.14. Rennet ble kåret til den største kraftprøven i norsk langrenn inntil da.

LES OGSÅ: Sigrid Ekran – livet til en verdensmester 

ET POPULÆRT SKIRENN
Fra 1935 ble maksimaltida i Birkebeineren gjennomsnittet av de fem beste i hver klasse, pluss 25 prosent. Merket fikk høy status og det gjorde rennet til en skikkelig manndomsprøve. Etter at 847 mann startet i 1946, ble det en diskusjon om å begrense antall deltakere til 500. Det ble grensen fram mot 1960-åra. Rennet ble ansett for å være krevende, ofte på variert, sugende føre, den tredje helga i mars, på treski og i dårlige løyper. Fjellets luner og vrient føre gjorde rennet ekstra utfordrende. Alle startende måtte ha et legekort som var minimum ei uke gammelt. Deltakerne måtte ha fylt 21 år 1. januar før rennet for å delta. Løperne kom i begynnelsen mest fra Østlandet, men gradvis ble det hele landets turrenn. Den store veksten i antall deltakere skjedde fra 1969, da man passerte tusen startende, til tidlig i 1980-åra, da fire tusen løpere deltok. Senere steg antall deltakere for hvert tiår og nærmet seg ti tusen i 2000.

STERKE DAMER: Det tok mange år før damene fikk lov til å konkurrere i birken. Fra venstre: Berit Mørdre Lammedal, Valborg Østberg og Svanhild Røiri.

TÅLER DAMER Å GÅ BIRKEBEINEREN?
Etter at de første kvinnene gikk midt i 1930-åra, stilte enkelte opp, enten i selve rennet, eller de ruslet over fjellet dagen før eller helga før rennet. I 1961 gikk fire kvinner, hvorav Mosse Piene fra Børsa var best. Hun var også blant landets beste skiløpere og stilte igjen året etter, bare som prøveløper. Leger nektet å gi kvinner tillatelse til å konkurrere så langt på ski, i redsel for at det skadet kroppen. Arrangøren på Rena kunne tenke seg det, men legenes ord veide tyngst. Senere fortsatte flere å gå utenfor konkurranse. I 1975 demonstrerte flere kvinner og menn ved start med plakater, og enkelte kvinner gikk også over fjellet. Det var det internasjonale kvinneåret og dermed en ekstra grunn til å få delta. I 1976 fullførte 69 kvinner Birkebeinerrennet med sekk og startnummer. Vinneren, Berit Mørdre Lammedal, brukte 3.54.44 og var landets skidronning. Noen menn som ble tatt igjen ropte «Helvetes kvinnfolk», men flest tok det med godt humør. Tone Dahle fra Ready tok igjen sjefen sin på jobben: «Han ropte til meg at jeg pent måtte holde meg bak, ellers ville jeg få sparken. Men jeg tok sjansen og gikk forbi likevel.»
Hun fikk beholde jobben.
For hvert tiår økte den kvinnelige andelen, for å nå en topp på litt under 20 prosent de siste åra.

«Det er en hatlignende kjærlighet til rennet. For slike er bare en ting verre enn å gå Birkebeineren, nemlig å ikke gå.»

BIRKEBEINERSJUKEN
Skiløpere har ofte en særegen oppførsel i birkebeineruka, den siste før rennet. Mange, særlig menn, tror at fornuften styrer dem i hverdagen, men ofte kortslutter den i birkebeineruka. Da gjelder andre regler. Da kan også en mann virke premenstruell i atferd og tanker. De mest gærne prater om birkebeinermåneden. Den foregår ikke i så oppskjørtet tilstand, men tanker om rennet ruger i bakhodet på treningsturer og i konkurranser de siste fire-fem ukene. Det kalles birkebeinersjuken. Det er en hatlignende kjærlighet til rennet. For slike er bare en ting verre enn å gå Birkebeineren, nemlig å ikke gå. De må stille opp, hvis ikke går de glipp av noe viktig, årets høydepunkt på ski. Det sies spøkefullt at Birkebeineren er rennet for de sjuke. Aldri klager så mange turløpere på at de er småsjuke eller i dårlig form som den siste uka før rennet. Et nys eller et host tolkes som gryende forkjølelse, ei litt varm panne tyder på feber og mulig influensa. Hvis løperen likevel stiller opp og klarer det høythengende merket, er det jubel og avslapning etterpå. Å klare merket i Birkebeinerrennet er viktig for mange, og viser at man er en habil skiløper. Særlig i det moderne Norge, med et arbeidsliv som for mange er avfysikalisert, er langrenn en perfekt motvekt til stillesitting foran datamaskiner og mobiltelefoner.

LES OGSÅ: Den lille istid

I 2014 ble det satt rekord med over 17.000 påmeldte, men rennet ble avlyst på grunn av sterk vind. I 2015 var det kanskje tidenes beste forhold med solskinn, faste spor og nye løyperekorder av Petter Eliassen, Tverrelvdalen Idrettslag, på 2.19. 28, og Therese Johaug fra Dalsbygda på 2.41.46. Rennets status har økt de siste åra og tiltrekker seg også eliteløpere, slik det gjorde i dets første tiår. Det er en folkefest med tusenvis av mennesker som gjør dugnad, og en konkurranse både for mosjonister og eliteløpere. Siden den foregår i snøsikre strøk på Østlandet, mye på fjellet, vil Birkebeinerrennet fortsette å leve i tiåra framover.

GODT SOVEHJERTE
Flere av turrennene rundt om i Norge var omkring fem mil lange, inspirert av Birkebeineren. Det 54 kilometer lange Målirennet på Hedmarken ble arrangert fem ganger fram til 1950. I 1948 meldte en ukjent kar seg på uten å ha utmerket seg som idrettsmann tidligere. Læreren i bygda spurte om mannen hadde trent mye. «Nei, men jeg gikk da en del på ski som smågutt.» Han startet og sparket tappert fra, slet seg opp bakker og bortover Hedmarksvidda. Det var tyngre å gå renn enn forventet. Etter tre mil passerte han ei halvveis nedsnødd koie. Han var sliten og gikk inn i koia, fyrte opp i ovnen og la seg på brisken. Han sovnet og sov til mandag morgen, til arrangørens engstelse. Det var sjelden en skiløper ble etterlyst etter et renn.

KOLLISJON I LØYPA
I 1970 gikk Leif Nordeng fra Lillehammer som vanlig Birkebeineren. Tempoet var jevnt med merketida i yngste klasse fram til Kvarstaddammen, der løperne krysset veien. Plutselig skjøt en bil fram og kjørte over begge Nordengs ski, uten å brekke dem, heldigvis, men han slo kneet skikkelig. Det var mer et uventet sammenstøt enn en alvorlig skade, så han ristet av seg sjokket og fortsatte i diagonal mot Midtfjellet. Tida i mål, 4.16.27, var 19 sekunder under merkekravet. Leif Nordeng er kanskje den eneste i Birkebeinerrennets historie som har blitt påkjørt av en bil underveis og attpåtil har klart merket.

Les også: Fri Flyt har samlet alle nyheter, reportasjer, produktomtaler og tester om Sweet Protection. Sjekk dem ut her

Birkebeinerrennet

Oppstart: 1932
Lengde: I utgangspunktet ca. 58 kilometer,
i dag ca. 54 kilometer.
• Det første rennet gikk fra Rena til Lillehammer, så motsatt retning året etter.
• Fra 1993 har rennet gått fra Rena til Lillehammer.
• Sekken skulle veie minst 5,5 kilo fra 1932 til 1992.
• Fra 1993 skulle sekken veie minst 3,5 kilo.
• Kvinner kom med fra 1976.
• Maksimaltid er gjennomsnittet av de fem beste i aldersklassa og et tillegg på 25 prosent.

Birken

Skjermbilde 2016-01-04 kl. 11.32.48

I boka «Birken. Historien om det seige slitet» tar forfatter Thor Gotaas deg med gjennom hele historien til Birkebeinerrennet, fra 1932 til 2015. Her får du 593 sider med gode historier og historiske bilder. Boken er gitt ut på Gyldendal forlag. Thor Gotaas (f.1965) er vokst opp i Brumunddal, men bor på Korsvoll i Oslo. Han er utdannet Cand. philol, Folkeminnegransker, og har skrevet 25 bøker, mange om skihistorien. Selv har han gått Birkebeinerrennet 23 ganger.