Tur til Mount Carstenz – det høyeste fjellet i Oseania

LES OGSÅ: Portrettintervju med Michelle Amundsen

Suangama er det siste tettstedet før jungeltrekket begynner, og består av fem hytter som deles av tre familier fra Dani-stammen. Alle ungene i landsbyen flokker seg rundt meg, er nysgjerrige, men så snart jeg ser på en av dem, blir de sjenerte og trekker seg tilbake. Jeg henter tegnesakene mine og tegner et øye, gir pennen videre til de som tør, og snart myldrer det av paradisfugler og palmetrær i tegneboken min.

På kvelden blir jeg invitert til kvinnehuset. Vi sitter rundt bålet, sammen med noen småunger og to griser. En av konene til høvdingen graver noen søtpoteter ned i asken, og etter en stund kjenner jeg for første gang smaken, en smakfull blanding av kastanjer og poteter. Under en himmel spekket med millioner stjerner tusler jeg tilbake til vår hytte, og jeg føler meg langt, langt vekk, både i distanse og tid...

«Vi har leid 14 bærere for den fem dager lange marsjen til Carstensz Base Camp. Men gruppen vår er mye, mye større. Det skyldes at det er skikk hos daniene at man tar med seg unger og koner på jobb innover i jungelen.»

Hvem lar seg skremme av litt jungel? Vi har leid 14 bærere for den fem dager lange marsjen til Carstensz Base Camp. Men gruppen vår er mye, mye større. Det skyldes at det er skikk hos daniene at man tar med seg unger og koner på jobb innover i jungelen. De fleste har med seg søtpoteter i sin nettingbag som blir båret ved hjelp av en rem over pannen. Kun de mest proffe bærerne har gummistøvler, de fleste går barfot. Jeg er i godt humør og tråkker løs, intetanende hva en ekte regnskog har å by på. Men for et terreng!

Ganske snart sklir jeg ned en latterlig bratt, gjørmete skråning, river opp buksa, og slår lårmuskelen så hardt på en stein at det blir vanskelig å løfte benet. Men her er det ingen som hjelper meg, og jeg bare må gå videre. Ved første rast blir jeg stukket av en veps, noe som Dani-barna synes er gøy, men jeg begynner å gråte… alt går galt i dag! Adriana, den første av de fire konene til høvdingen, kommer til meg og trøster meg med noen spesielle, merkelige håndbevegelser.

«For en vidunderlig plass! Jeg ser ut av teltet på en knallturkis innsjø, omkranset av høye, taggete fjell, gigantiske granittvegger og over alt troner en isbre.»

CARSTENSZ PYRAMID

• Carstensz Pyramid, eller Puncak Jaya, er Oseanias høyeste fjell, 4884 meter over havet. Fjellet ligger på den indonesiske delen av Ny-Guinea, og er en del av fjellkjeden  Sudirman Range i Papua-provinsen.

• Fjellet er oppkalt etter John Carstensz, en nederlandsk sjømann og oppdager, som var den første europeerne som fikk øye på fjellet. Da han returnerte til Nederland i 1623 trodde ikke folk på beskrivelsen av et snøkledd fjell så nær ekvator.

• Første bestigning: 1962. 

Alle har advart oss om dag to av trekkingen. Over tusen høydemetere i et terreng hvor det sjelden finnes en antydning til sti. Bratte bakker, røtter, gjørme, trestammer som ligger på kryss og tvers, og farlige elvekrysninger. Denne gangen er det pappa det går utover. Først var han ganske flink da vi måtte krysse en vill elv, hvor broen bare bestod av en sleip trestamme som man måtte balansere over. Men ved neste anledning skled han ned i et gjørmehull, og det tok litt tid å få han opp igjen. Så rotet vi oss bort i et område som var det mest ufremkommelige terrenget jeg noensinne har sett.

Tøffe Adriana måtte hjelpe oss ut, men pappa mistet en kontaktlinse, og var blitt bitt av en blodigle. Til slutt begynte det også å regne, og vi ble gjennomvåte av både svette og nedbør. Etter ti superanstrengende timer var det endelig slutt på regnskogen, og dødstrøtte slår vi leir i et savannelignende landskap.

Den neste to dagene går alt så mye lettere. Vi er oppe på høyplatået nå, riktignok må vi passere store områder med gjørme og sump, men terrenget er flatere, eksotiske palmer og busker pryder landskapet, og i det fjerne kan vi ane konturen til Sudirman fjellkjeden med sine taggete spisser. Luften blir tynnere, og på kvelden er det godt med en dunjakke.

Den femte og siste etappen til Base Camp fører oss over det sagnomsuste New Zealand passet (4650m). Bærerne har blitt stille og ser alvorlige ut, tåke siger inn mens vi klatrer oppover og oppover, vi bruker hendene og må virkelig konsentrere oss slik at vi ikke sklir – et fall her ville være fatalt.

– Too many spirits, hvisker en av bærerne idet han passerer oss, fremdeles barføtt. Idet vi når passhøyden, forsvinner skyene og for første gang ser vi målet vårt, den imponerende nordveggen til Carstensz-pyramiden.

For en vidunderlig plass! Jeg ser ut av teltet på en knallturkis innsjø, omkranset av høye, taggete fjell, gigantiske granittvegger og over alt troner en isbre. Det er nesten ikke til å tro at vi befinner oss så nær ekvator. Vi har en hviledag på basecamp, men Tobias Freiberger, som er vår fjellguide for anledningen, har tatt seg en liten rekognoseringstur – trodde vi. Klokken 10 kommer han tilbake, ikledd kun joggesko, tynn fjellbukse og langermet t-skjorte, gjennomsvett og full av begeistring:

– I was on the summit!

Våre indonesiske guider viser tydelig at de ikke tror på han, i og med at han forlot campen litt før 08:00, og vanligvis tar turen ca 10 timer. Men jeg vet at han har noen rekorder i Alpene, og sjekker Go-Pro-kameraet hans. Utrolig nok har han rett – hele turen hans tok akkurat to timer og fire minutter. Han er den raskeste, noensinne! Litt gær'n, men verdensklasse!

Utover ettermiddagen forsvinner solen og det begynner å snø og hagle.

Vi blir vekket klokken 01:00, tar en rask frokost, skrur på hodelampene og går ut i den mørke natten. Det er kaldt, men i hvertfall har det sluttet å snø. Snart når vi nordveggen, og kobler oss til de faste tauene. Monotont går det oppover, av og til ganske bratt, av og til i litt lettere terreng. Rundt klokken 05:00 hilser de første solstrålene oss velkommen idet vi kommer opp på eggen. Fjellet er trukket av is, og vi må være ekstra forsiktige.

Snart venter Carstensz sin hovedattraksjon som kalles «Tyrolean Traverse» på oss. Den består av et tau som er spent over en 15 meter bred og uendelig dyp kløft i eggen, og man må selv trekke seg over til den andre siden. Jeg blir hengende i midten som et annet klesplagg på grunn av en rull som kiler seg fast. Men etter noe fikling løsner ting, og jeg står trygt på den andre siden.

Resten er en fantastisk tur over en vill og utsatt egg, med full konsentrasjon og stor glede. Og så går det ikke lenger opp, jeg ser det indonesiske flagget og bronseskiltet. Mitt fjerde fjell av Seven Summits! Og det tredje Seven Summit som yngste jente!

«Mitt fjerde fjell av Seven Summits! Og det tredje Seven Summit som yngste jente!»

Fem minutter etter at vi kom tilbake til Base Camp brøt helvetet løs i form av en snøstorm. Kjøkkenteltet blir revet i filler, og vi flykter inn i våre himalayatelt. Stormen varer hele natten, gudskjelov fant pappa en termos med varmt vann, så vi kunne dele en pose Real turmat. Så sultne som vi var, smakte det riktig godt. Beinet mitt, som i går ble truffet av en stor stein da vi var på vei oppover, har hovnet opp over natten og jeg kan nesten ikke bevege kneet. Jeg har ikke sjanse til  å klare de fem dagene tilbake gjennom jungelen. Ekspedisjonslederen ringer etter helikoptertransport via satelittelefon, men dessverre får Bell-helikopteret (samme type som amerikanerne brukte i Vietnam-krigen) motorhavari på vei til basecampen. Dårlig nytt, men på den annen side – han kunne jo også fått motorhavari med oss ombord.Bærerne som tror at vi har fått skyss, hadde begynt tilbaketuren allerede om morgenen, og dermed har vi ikke noen telt eller mat igjen. Vi er alene nå! Hvordan i all verden skal vi komme oss tilbake til sivilisasjonen?

«Bærerne som tror at vi har fått skyss, hadde begynt tilbaketuren allerede om morgenen, og dermed har vi ikke noen telt eller mat igjen. Vi er alene nå! Hvordan i all verden skal vi komme oss tilbake til sivilisasjonen?»

Ikke langt fra Carstensz finnes Freeport-gruvene, en av verdens største gullgruver. Det vi vet er at det er strengt forbudt å gå inn i gruveområdet, og at de har egne sikkerhetsvakter som skyter på folk som nærmer seg. Men har vi noe valg? Langsomt sleper jeg meg nedover stien, og etter noen timer ser vi et gigantisk månelandskap, her har menneskene gravd vekk hele fjellsider. I tett tåke sniker vi oss langs superbrede veier, av og til passerer en gigastor lastebil oss med stein på lasteplanet. Vi må springe fort ut av veien, de har vanskelig for å se oss. Det blir flere og flere tegn på menneskelig sivilisasjon, og til slutt kommer vi frem til noen brakker. På den lokale helsestasjonen ber vi om assistanse. Den kommer noe senere i form av noen indonesiske sikkerhetsvakter, som frakter oss tilbake der vi kom fra. Vi gir oss ikke og går samme vei tilbake, og sier at vi ikke rører oss fra flekken før vi har snakket med sjefen for sikkerhetstjenesten. Etter en time dukker en tøff og kul amerikaner opp, og lover å hente oss i morgen klokken 10:00. Men i natt må vi sove i «Containeren» ved inngangen til gruven.

«Containeren hadde store åpninger i gulvet, på sidene, og taket var heller ikke tett. Vi kunne like godt ha sovet under åpen himmel.»

Denne natten var forferdelig. Containeren hadde store åpninger i gulvet, på sidene, og taket var heller ikke tett. Vi kunne like godt ha sovet under åpen himmel. Hele tiden lusket noen medlemmer av Dani-stammen rundt, vi visste ikke om de skulle stjele fra oss, drepe oss, eller om de bare var nysgjerrige. Tobias lyste med hodelykten sin ut i natten hver gang han hørte en mistenkelig lyd. Nå er klokken elleve  på formiddagen, og Vincent, sikkerhetssjefen, er ikke her enda. Vi har ingen satelittelefon, ingen mobildekning, kun massevis av Danier som er rundt oss. Plutselig kommer det en bil, ut spretter en litt overivrig Papua-dame og tar bilder av oss. Pappa synes hun er sympatisk, og de prater mye. Hun introduserer seg som Channy og  sier hun skal gjøre alt for å hjelpe oss, og som første tiltak sørger hun for at vi får matpakker. Så forsvinner hun, og før det blir mørkt, bestemmer vi oss for å gå atter en gang den lange veien tilbake til helsestasjonen. Men denne gangen går ting veldig fort. Sikkerhetsvakter kommer, kjører oss (mot all forventning) til hovedkontoret, og der venter Channy, vår engel! Hun eskorterer oss ned til Tembagapura, hvor Freeport-administrasjonen har sitt hovedkvarter. Vi får lov til å tilbringe natten på konferanserommet på politistasjonen. Vi blir intervjuet av militærpolitiet, men alle sammen er veldig vennlige og gir oss mat og drikke. Jeg sier ingenting om de gullglitrende stenene jeg har samlet inn på vei gjennom gruven.

Vincent dukker opp neste morgen, og sier at vi skal bli med han til det lokale sykehuset. Vi betaler for behandlingen min og for transporten, og blir kjørt til bussen som skal frakte oss til Timika på sørkysten av Papua. Bussene er egentlig ombygde lastebiler, istedenfor vinduer har de 3 centimeter tykke skuddsikre plater foran vinduene. Passasjerene ser engstelige ut, men Vince sier bare: «People are driving here all the time, relax». Etter tre ubehagelige timer er vi endelig fremme på Rimba Papua-hotellet i Timika. Her finnes det Internett, og når jeg googler om sikkerhetssituasjonen i Freeport-gruvene, oppdager jeg at det finnes snikskyttere i jungelen som sikter på bussene – flere dødsfall har skjedd.

Jeg er så glad at jeg er tilbake i sikkerhet, her på terrassen av Rimba Papua- hotellet, selv om det striregner ute, og tordenskrallene kommer nærmere og nærmere. I disse to ukene har jeg opplevd så mye, så mange intense opplevelser, jeg har truffet så mange spennende mennesker, alt fra steinalder-Danier til supermoderne amerikanere. Og jeg har klart min fjerde av 7 Summits. Nå har jeg tid og ro til å bearbeide minnene, minner om opplevelser som vil prege meg for alltid.