Inge Meløy fra Everest: – Vi føler oss heldige

– Nå har vi gått nedover, vi har passert døde folk og ødelagte bygninger. Det synges, det klenges, nepaleserne begraver sine døde lange den ruta vi går. Vi er en del av en stor katastrofe, vi skulle ønske det var mer vi kunne gjøre. Legen vår har jobbet hardt for de som var i basecamp. Vi yter den bistand vi kan, som er mindre enn det vi skulle ønske, sier tobarnsfaren, politimannen og ekspedisjonslederen.  

Søndag ble Hvitserk-ekspedisjonen fraktet ned til basecamp og et syn som gjorde voldsomt inntrykk.

– Vår leir var midt i basecamp, som er én kilometer lang. Den delen der vi var er helt borte. Erased, sier han.

RUTA: Hvitserks klatrere var Camp 2 da jordskjelvet inntraff. Retur via Khumbu-breen var umulig. Foto: Alanarnette.com

Hva ville dere ha gjort om dere var i leiren da skredet kom?

– Vi ville ligget og lest, slumret i teltene. Alle våre syv telt var borte. Utstyret lå overalt. Jeg fant Mac-en min 200 meter unna leiren. Hadde vi vært der..., da tør jeg ikke tenke på hvordan det hadde gått.

I basecamp på 5300 meter var ekspedisjonslege Erling Rosenstrøm. Da han merket jordskjelvet skjønte han at det var fare for skred og klarte å få tak i de fem av ekspedisjonens sherpaer som hadde hviledag i leiren. Alle kom i sikkerhet i en dump, men den ene sherpaen mistet tre fortenner da han ble truffet av is og stein.  20 mennesker døde i skredet, men 73 skadde ble fløyet til sykehus.

– Vi er 19 uskadde, minus tre fortenner, sier Meløy, som legger til at de norske ekspedisjonsdeltakerne har bestemt seg for å spleise på tannlegeregningen. 

Utemagasinet snakker med Meløy på en ustabil telefonlinje. Onsdag morgen oppdaterte han sin Facebook-profil for første gang etter jordskjelvet.

« I dag feirer vi livet!», slår han fast der. Men fortsatt er de fem norske klatrerne, legen Erling Rosenstrøm og Meløy i en svært ustabil og uoversiktlig situasjon oppe i fjellene i det katastroferammede Nepal. De bor ute på en fotballplass og vet ikke når og hvordan de kommer seg hjem. Det er vanskelig å få tak i mat. 

«Det raser hver dag. Vi kan ikke senke skuldrene.»
Inge Meløy, leder for Hvitserks Everest-ekspedisjon 2015

– Det er etterskjelv hver eneste dag. Det går jord og steinras. Det er vanskelig å få tak i noe å spise. Alt er stengt, ingen tør å være inne og lage mat. Det er steiner store som hus som som ruller over stien. Men vi er ikke i konstant i livsfare. Mye er trygt, men det er usikkerhet rundt hvordan vi kommer oss hjem. Det raser hver dag. Vi kan ikke senke skuldrene. Som politi er jeg vant til å tenke «situation awareness». Du må være disiplinert, senke skuldrene på riktig tidspunkt, ta vurderingen kontinuerlig.

• LES OGSÅ: – Vi så et voldsomt snøskred på vei

• LES OGSÅ: The Black Day og medaljens bakside

Er dere redde?

– Det er ubehagelig. Jordskjelv-teoretisk vet vi at det største skjelvet er over, men vi senker ikke skuldrene. Inne i Namche Bazaar er det ingen som har lyst til å være. Steinene kan løsne fra fjellsiden. Hver dag og hver kveld er det etterskjelv. Det er ubehagelig.

Han blir avbrutt av lyder i bakgrunnen.

– Nå ringer klokkene, nepaleserne begraver sine døde. Vi er på besøk her. Vi står midt i en katastrofe og føler oss heldige fordi vi har overlevd, gjentar Meløy.

Da et jordskjelv målt til 7,9 på Richters skala rammet fjellandet Nepal på lørdag, var den norske Everest-ekspedisjonen på vei oppover på fjellet.

– Vi var i ferd med å komme opp til Camp 2 på 6500 meter da skjelvet kom. Vi stod på en morenerygg og så at det kom det skred fra alle kanter. Jeg skjønte først ikke hva som skjedde. Det var sånn «Oj, det var nærme, oj, her er det masse.» Terrenget er som en hestesko med Everest, Lhotse og Nuptse og det var skred i alle fjellsider. Det smalt og ristet. Noen ropte «run» og jeg tenkte «hvor skal jeg løpe?». Det er ikke mange skritt du klarer å løpe med 15 kilo på ryggen i 6500 meters høyde. Så var det et inferno av snø og luft, forteller Meløy.

Så ble det stille. 

– Heldigvis skjedde det ikke noe mer, ingenting traff oss. Det er flaks, det er ingen beregning, akkurat der, innrømmer han.

«Det var fire-fem timer der jeg ikke visste hvordan det gikk med gutta våre. Da hadde jeg vondt i magen.»

Hva gjorde dere videre?

– Vi var i en utsatt posisjon. Det var store isklumper over oss. Så vi konsa på å komme oss inn i leir. Våre fire telt lå bak en morenehaug. Jeg ringte Hvitserk og sa at det hadde vært jordskjelv og skred, men at vi var i god behold

Når forstod dere at det var et jordskjelv?

– Vi skjønte det ganske kjapt. Sirdaren (sjefssherpaen, red. anm.) vår sa det kjapt da vi gikk ned i knestående, vi klarte ikke å holde oss på beina. Jeg hadde nylig vært i en middag med noen britiske geologer som fortalte at et stort jordskjelv i Nepal var 50 år på overtid, så jeg tenkte på det jeg hadde hørt.

Hva visste dere om situasjonen i basecamp? 

– Det var fire-fem timer der jeg ikke visste hvordan det gikk med gutta våre. Da hadde jeg vondt i magen. Det er ikke gøy å være leder og ikke vite hvordan gutta har det. Etter noen timer fikk vi beskjed om at det hadde gått bra med våre folk. Legen, Erling, hadde mistet alt i selve skredet, men hadde fått låne en satellittelefon og ringt hjem. Jeg måtte ha første førstehåndsinformasjon, ellers så er det rykter. Det var tungt de første fire-fem timene.

Hva tenkte dere om fortsettelsen?

– Vi visste at vi hadde begrenset med mat og ressurser. Da er det bra med dyktige folk i backoffice, Lars Oma Erichsrud har vært gjennom brefallet og vet hvordan det er der. Han visste at der ville det ikke bli farbart på lenge. Hvitserk ordnet rett og slett transport, slik at vi var de første som ble fløyet ut, sier han.  

Alle de ansatte på Hvitserk-kontoret var i Nepal tidligere vår. For å forberede ekspedisjonen hadde de møter med ambassade, sykehus, redningstjeneste og helikopterselskap. Målet var å ha det beste støtteapparatet, selv om den norske turoperatøren ikke hadde hatt folk på toppen av verdens høyeste fjell tidligere. 

KHUMBU ICEFALLS: De norske klatrerne visste at det ville være umulig å returnere via Khumbu-breen. Slik så det ut før jordskjelvet, som førte til at systemet av stiger og tau ble feid ned av skred. Foto: Hvitserk 

Meløy visste at det var uaktuelt å forsøke å gå ned til basecamp. Det ville bety kryssing av Khumbu-brefallene. Ruta er sikret med et intrikat system av stiger og faste tau, som etter alt å dømme var feid bort av skredene. 107 personer var fanget på 6500 meters høyde. Meløy, som har ledet over 100 redningsaksjoner i jobben hos Sysselmannen på Svalbard, tok ledelsen. 

«Det var to i Camp 2 som var kritisk syke, en sherpa og en vestlig. De ble fløyet ut som de første. De reddet antakelig livet på det.»
Inge Meløy, leder for Hvitserks Everest-ekspedisjon

– Jeg bestemte at ruta til Camp 1 ikke var åpen. Jeg stoppet en britisk klatrer, som takket meg etterpå for å ha reddet livet hans, forteller han. 

Da to helikoptere kom i lufta søndag, ble de først brukt til å evakuere skadde fra basecamp. Så var de til disposisjon for å frakte den norske ekspedisjonen ned.

Meløy understreker at de var svært nøye med at deres evakuering ikke skulle ta helikopter-kapasitet som kunne vært brukt til å frakte skadde til sykehus. En annen forutsetning var at sherpaer og vestlige klatrere skulle behandles likt. 

– Det var to i Camp 2 som var kritisk syke, en sherpa og en vestlig. De ble fløyet ut som de første. De reddet antakelig livet på det. Så var det oss. Vi ble fløyet ut på søndag, takket være en god plan. Jeg tok rollen som innsatslederen. Pasientene skulle ut først, så oss.

Var det noen konflikt rundt hvem som fikk fly først?

– Det var ingen konflikt, annet enn at sherpaene ikke helt skjønte at de også skulle være med. Vi ble fløyet ned med åtte løft til basecamp etter at alle pasientene i basecamp ble reddet ut derfra.  

Det ene helikopteret kunne ta én passasjer, det andre kunne ta to. Hvert løft har en prislapp på 10.000 dollar.  

– Det er ekstremt å bli henta på 6400 meter. Dagen etter hentet de de 100 andre. Takket være backofficen til Hvitserk var vi først, gjentar Meløy.

Det viste seg at evakuering med helikopter var eneste trygge måte å komme seg ned for de som over Khumbu-breen da jordskjelvet. Flere er savnet etter å ha forsøkt å ta seg ned fra fjellet til fots. 

«Det har ikke vært mange setninger om skuffelse de to siste dagene. Folk har investert et år og en halv million, men er først og fremst glade for at teamet er samlet. Jeg undrer meg og gleder meg over det. 
Inge Meløy, ekspedisjonsleder på Everest 2015 

Det er første gang en norsk turoperatør har Everest på programmet. Inge Meløy leder en gruppe der hver av deltakerne har betalt 500.000 for å oppleve drømmen om å klatre på verdens høyeste fjell. 

– Det er mest glede over å leve, men også skuffelse over å ikke har fått prøvd seg. Alle kan dra hjem til familien, det er grunnfølelsen. Jeg mener det er plass til to tanker i hodet på en gang. Men det har ikke vært mange setninger om skuffelse de to siste dagene. Folk har investert et år og en halv million, men er først og fremst glade for at teamet er samlet. Jeg undrer meg og gleder meg over det, sier han.

Ekspedisjonslederen fikk oppdraget for to år siden.

– Jeg har visst det mange år at jeg en gang skal klatre Everest. Drømmen er der ennå. Men 2015 er ikke året, konstaterer han.

Når blir det klatret igjen på Everest?

– Denne sesongen her er helt ute, nå går det ikke. Men nepaleserne er et ekstremt arbeidssomt folk, så jeg regner med at det kan være business as usual neste år. Da får fjellet et år på å sette seg, sier han.

Meløy håper intenst at fjellfolk fortsetter å besøke det fattige og katastroferammede landet i Himalaya.

– Den beste måten å støtte Nepal på er å dra dit. Behold ferieplanen. Gå til Everest basecamp! Det beste for folka her er at folk kommer. Det siste du må gjøre nå er å avbestille en planlagt tur til Nepal! oppfordrer han. 

Når drar du selv til Nepal neste gang?

– Jeg vet ikke. Jeg har vært i Nepal 12-13 ganger. Jeg har hatt med barna på fem og sju år hit. Jeg har ikke neste tur planlagt, men det blir forhåpentligvis ikke så lenge til. Det som er planlagt nå er at to av sherpaene skal til Norge i min 40-årsdag senere i år. Da skal de få seg en god fest – uten noen arbeidsoppgaver.

Har du snakket med barna dine?

– Jeg har vært veldig gnien på satellittelefonen, men i dag fikk jeg endelig snakket med den eldste sønnen min, som er sju år. Jeg tok med gutta mine hit i tre uker og de har vært oppe til 4000 meter, så de kjenner omgivelsene og flere av folkene. Styrk er veldig opptatt av tennene til Mayla, han som ble truffet av skredet. Barn ser det på sin måte. «Pappa, kan han bare spise grøt nå», spurte han.

Hva slags kontakt har dere hatt med de andre norske?

– Vi har hatt en koordinerende rolle, vi har varslet pårørende til noen av de andre. Vi har hatt fine dialoger med de andre norske. Det er varierende hva slags støtte de har hatt hjemmefra. Vi har hatt en ekstrem oppfølging, noe de andre har manglet. Alt har vært koordinert gjennom Hvitserk-kontoret.

Da gruppen kom til basecamp søndag, begynte de å lete etter tingene sine. Ekspedisjonslederen er glad han fant joggeskoene sine og lommeboka. Ellers har han på seg de samme klærne som da skredet kom. De vet ennå ikke om de får helikoptertransport, fly eller må gå hele veien til Katmandu, som er 100 kilometer unna. 

– Dette teamet er gode på usikkerhet, vi var forberedt på at vi kunne ende opp i et katastrofeområde. Vi takler usikkerheten om at vi ikke vet når vi kommer oss ned. Vi vet ikke om vi får fly, ting fungerer ikke der vi bor, strømmen har gått. Vi kan ikke senke skuldrene, men må hele tida være fokusert på å ta de riktige valgene.

Meløy gjentar at gruppen gjerne skulle gjort mer for å hjelpe lokalbefolkningen i den enorme katastrofen som nå har rammet Nepal. Mens de som er igjen skal bygge opp igjen landet sitt, er laget hans etter alt å dømme snart hjemme i trygge Norge. I dag fortsetter de til fots mot Lukla, og håpet er å kunne fly derfra til Katmandu. Hvitserk har bestilt flybilletter til Norge 2. mai.   

– Vi har hatt flaks, men også tatt kjappe grep og gjort gode valg. Når det skjer et jordskjelv på 7, 9 må du være veldig glad for å være i live. Dessverre er det fryktelig mange det ikke har gått bra for, sier Meløy.

Han kjente flere av de som er omkommet og savnet. Og det er tilfeldigheter som gjør at hans gruppe ikke er blant de som ble truffet av skredet i basecamp – eller var på vei over Khumbu-breen da jordskjelvet inntraff.

 – Det er blandede følelser, sier han.  

I tillegg til Hvitserks ekspedisjon med sju norske medlemmer, har en rekke andre norske klatrere vært i området for å klatre Everest eller gå andre turer i området denne sesongen. Utenriksdepartementet opplyser at det er tre nordmenn som de vet har vært i  Nepal, men som de ennå ikke har fått livstegn fra. De vet ikke om noen av disse har vært på klatretur.   

LES OGSÅ: Everest - en farlig arbeidsplass

LES OGSÅ:Auksjon for jordskjelvofrene