– Jeg har én enkel regel: Du må ikke havne mellom geværet og moskusen.
Guide Steffen Biersack peker først på rifla han bærer på ryggen, deretter på de brune hårdottene vi skimter i fjellsiden over oss.
– Dessuten er moskusen det minste av to onder her. Det er mye isbjørn i området også, og vi vil ikke at noen av dere skal bli spist.
Den tidligere politimannen fra Berlin smiler mildt, men tuller ikke. Han har jobbet som arktisk guide siden 2007 og vet hva han snakker om.
Da Hurtigrutens ekspedisjonsskip MS Fram bestemte seg for å tilby fotturer på Grønland, fikk Biersack i oppdrag å sondere terrenget, bokstavelig talt. Utstyrt med GPS, kamera og rifle gikk han i land både på den bebodde vestkysten og den øde østkysten. Da han kom tilbake, hadde han med forslag til 23 turruter med ulik lengde og vanskelighetsgrad.
– Jeg har gått mye i fjellet både i Sverige og Skottland, men det spesielle her er størrelsen og de enorme avstandene. Herfra til fjellene dere ser på den andre siden av dalen er det 40 kilometer, sier Biersack.
Les også: Et stille, storslått eventyr
(Artikkelen fortsetter under bildet)
STØRST I VERDEN: Med sine 972 000 kvadratkilometer er Nordøst-Grønland nasjonalpark verdens største. Foto: Paal Audestad
Myggbukta, 73 grader nord. Vi er på østkysten av verdens største øy, i verdens største nasjonalpark, på et av verdens mest øde steder. Bukta ligger midt i det som kalles Eirik Raudes Land, og det var her en gruppe nordmenn plantet det norske flagget i 1931, da de krevde suverenitet over denne delen av Grønland. Den internasjonale domstolen i Haag avgjorde det hele i 1933; nordmennene tapte, danskene vant. I dag blir området voktet av den danske sledepatruljen Sirius. I tillegg kommer det av og til forskere hit, pluss rundt 15 turistskip i året.
– Bortsett fra de gamle fangsthyttene og hyttene som benyttes av Sirius, er det ingenting her, sier Biersack.
Nordøst-Grønland nasjonalpark er på størrelse med Storbritannia – ganger tre. Havisen hindrer all båttrafikk inn hit i ni av årets måneder, og i underkant av 40 sjeler bor her permanent, fordelt på danske soldater og ansatte ved et par værstasjoner. Området består av tundra og arktisk ørken, og legger du ut på tur her, må du være forberedt på å møte blant annet isbjørn, hvalross, sel, moskus, arktisk ulv, polarrev, røyskatt og polarhare. Biersack har sett dem alle, minus ulven.
Les også: Slik tar du vare på teltet ditt
– På en av turene møtte vi en utmagret og veldig sulten isbjørn. Han reagerte ikke på signalpistolen, og fulgte etter oss. Jeg sto klar til å skyte, men vi kom oss unna med gummibåten. Jeg pleier å si det sånn, at kikkerten er det mest nødvendige utstyret her ute, i tillegg til rifla, da.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
DE UTVALGTE: Kasper Pedersen er en av 12 utvalgte i sledepatruljen Sirius. Soldatene vokter nasjonalparken og er ute med makkeren og hundespannet i inntil fire måneder av gangen, i ned mot 50 minusgrader. – Man må ta en dag av gangen og stille seg spørsmålet: Hva trenger jeg for å overleve? sier Pedersen. Her er han på spesialstyrkens hovedkvarter Daneborg. Foto: Paal Audestad
Mestersvig, 72 grader nord. På vei opp mot fjelltoppen har vi har listet oss forbi en hvit polarhare som studerte oss med spisse ører og stivt blikk. Herfra ser vi ned på flystripen som brukes av det danske forsvaret. Ved vannkanten ligger noen få brakker, og for litt siden sto vi der sammen med Bjarki Friis. I dag er han her som guide på Fram, men dette var hjemmet hans fra han var 15 måneder til fem år, da faren jobbet for et dansk gruveselskap. Hver vår og sommer hadde familien selskap av en gruppe geologer, resten av året var det bare Bjarki, moren, faren og etter hvert lillebroren. Huset står mer eller mindre slik de forlot det for mer enn 30 år siden. Han kjenner igjen sengen, lampen og kartene som ligger på bordet.
– Det er rart å være her igjen. Dette er jo hjemme for meg, sier han og smiler.
40-åringen har islandsk mamma og dansk pappa, og etter årene på Grønland flyttet familien til Blommenholm i Bærum. Da Friis hadde fullført grunnskole, videregående og universitetsstudier i Norge, ønsket han seg tilbake til Grønland. I 2005 gikk en av drømmene hans i oppfyllelse da han ble tatt opp i den danske spesialstyrken Sirius som vokter nasjonalparken. Tjenesten varer i overkant av to år, og på det lengste var han ute med makkeren og hundespannet i fire måneder i strekk, i ned mot 50 minusgrader.
– Naturen her er stor, brutal og vakker. Du er helt på egenhånd, det er ikke bare å stikke i butikken hvis det er noe du trenger, og det er langt til hjelp hvis noe skjer. Du er virkelig i ødemarken, sier han.
Friis er utdannet geolog og jobber i dag på Svalbard. I tillegg til at han har hatt sommerjobb som guide på Grønland i fem sesonger, har han og faren flere ganger vært tilbake på østkysten på ferie. I Mestersvig har de en båt liggende, og i tre-fire uker har de fartet rundt i fjordene, overnattet i de gamle fangsthyttene og levd på hermetikk og selvfanget fisk.
– Å være her gir en energiboost for kropp og sjel, kanskje først og fremst for sjelen. Landskapet er storslått, og vissheten om at få eller ingen har vært her før deg, gir en følelse av mestring. At det er vanskelig og dyrt å komme seg hit, gjør og opplevelsen spesiell, sier Friis.
Se også: Grønlandssommer
«Du er helt på egenhånd, det er ikke bare å stikke i butikken hvis det er noe du trenger, og det er langt til hjelp hvis noe skjer.»
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Grla12_nett
ISENS RIKE: Havet er frosset til is ni måneder i året, så turistsesongen er kort. Rundt 15 cruiseskip kommer til nasjonalparken årlig. Foto: Paal Audestad
Danmarkshavn, 76 grader nord. Da MS Fram ankrer opp utenfor værstasjonen Danmarkshavn, ønsker de åtte ansatte varmt velkommen. Det er ikke så ofte det kommer folk forbi, for dette er så langt nord på østkysten du kommer uten isbryter – selv da gjelder det kun noen få, isfrie sommeruker.
Christina Dybbøl Nielsen (33) er stasjonens yngste, og den eneste kvinnen. Skiftene hennes varer i tre måneder i slengen, litt lenger når det er mørketid og umulig for fly å lande.
– Dette er på mange måter et enkelt liv, og jeg tror at enten kan man leve sånn, eller så kan man det ikke. Det jeg liker best er at det er høyt under taket her; de store åpne viddene og roen.
Stasjonen er eid av Danmarks Meteorologiske Institut og blir drevet av Tele Greenland. En av de viktigste bygningene på stasjonen er ballonghuset. To ganger i døgnet går en av de ansatte ned til det lille bygget ved vannet for å sende opp en værballong med måleinstrumenter. En kollega følger alltid med fra hovedhuset, i tilfelle isbjørnen skal komme overraskende på.
Les også: Turekspertene i UTE sine testvinnere
– Jeg er veldig fascinert av isbjørnen og elsker at den kommer forbi – hvis jeg er på et sikkert sted. Jeg er litt redd for å møte den ute i naturen, for det hender at den er vanskelig å skremme vekk. Skal jeg lengre bort fra stasjonen, liker jeg best å dra sammen med noen. Det gir trygghet hvis jeg skulle møte en litt for nysgjerrig bjørn, sier Nielsen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
ØDE VÆRSTASJON: – Landskapet er så stort og åpent. Jeg har aldri vært et sted hvor naturen i seg selv kan være så stille, sier Christina Dybbøl Nielsen fra Næstvedt utenfor København. Foto: Paal Audestad
Om vinteren er det mørketid, men nå om sommeren sørger midnattssola for at lyset står på 24 timer i døgnet. Så ofte hun kan, tar 33-åringen med seg riflen og et par grønlandshunder og trasker avgårde.
– Noen kvelder går jeg bare til utkikkshuset eller det nærmeste fjellet for å nyte freden og den fine utsikten. På fridager går jeg lengre turer, og er jeg sammen med kolleger, tar vi ofte kaffen ute før vi går hjem.
Det hender hun møter rev, hare eller moskus, men aldri folk.
– Turene er en fin måte å koble av på. Det er deilig å være ute uten å forholde seg til andre mennesker, men på den andre siden er det rart å tenke på at jeg faktisk er den eneste der ute.
Myggbukta, 72 grader nord. - Shhh, stopp!
Steffen Biersack løfter armen og ber turfølget vente. I kikkerten har han oppdaget en klynge moskusokser. Via walkie talkie kommuniserer han med kollegene i ekspedisjonsteamet som har tatt oppstilling på fjelltoppene rundt oss.
– Moskusene vandrer midt i ruten vår, så vi legger om kursen. Her er det dyrene som bestemmer, sier han.
Når vi når toppen er det tid for en pause – og mulighet for å nyte det Biersack kaller kaller The Arctic Silence, den arktiske stillheten.
«Det handler om virkelig å ta innover deg hvor du er, i verdens største nasjonalpark uten folk.»
Steffen Biersack, guide
(Artikkelen fortsetter under bildet)
STILLE, STILLE: Hvalrossodden i Mørkefjorden fikk navnet sitt 1906 av en dansk ekspedisjon som slaktet 11 hvalrosser her. Foruten hytta som i dag brukes av det danske militæret, er det ingenting her. Foto: Paal Audestad
– Det handler om virkelig å ta innover deg hvor du er, i verdens største nasjonalpark uten folk. For meg er det sånn at jeg blir mer oppmerksom, hører og ser mer og kjenner meg så levende. Det minner mye om zen. Du glemmer hverdagen og forsvinner helt inn i det.
Av og til gjør guiden en enkel øvelse med gruppene han har med på tur: Vær helt stille i tre minutter.
– Jeg pleier å stå slik at jeg ser alle, og det er alltid en og annen som begynner å fikle med glidelåsen i jakken sin. Tre minutter er lang tid, sier Biersack og smiler.
Det har hendt flere ganger at han har fått e-poster fra turfolket etter at de har kommet hjem til hverdagen.
– De skriver gjerne at de ikke trodde at det kunne blir SÅ stille som det er her. Og at den beste opplevelsen på hele reisen var de minuttene vi satt helt stille.
Verdt å vite om Grønland
• Grønland er verdens største øy, og 80 prosent av landet er dekket med is.
• Nasjonalparken er også verdens største med sine 972 000 kvadratkilometer.
• Strekker seg fra byen Ittooqqtoormiit/Scoresbysund og nordover.
• Det såkalte biosfærereservatet består først og fremst av tundra og arktisk ørken.
• Dyrelivet er rikt, med isbjørn, hvalross, sel, moskus, arktisk ulv, polarrev, røyskatt, polarhare, lemming, arktisk røye, laks og mange fuglearter.
• Kun jegere fra byen Ittoqqortoormiit kan ferdes fritt i nasjonalparken. Andre besøkende må søke tillatelse.
• Ulike inuittkulturer har tidligere levd i dette området, men i dag bor det rundt 40 mennesker permanent i nasjonalparken; sivilt ansatte på en værstasjon, militært ansatte på to stasjoner pluss soldatene i Sirius-patruljen.
Kilde: Wikipedia/Greenland.com
