Trekker polare kvinner ut av skyggen

Hvordan har det vært å dykke inn i polarhistorien fra et kjønnsperspektiv? 

– Hvis vi snakker om Antarktis, ble kvinnene lenge nektet å delta på ekspedisjoner. Kontinentet var rett og slett stengt for dem. Først fra 1980-tallet og framover fikk kvinner delta på overvintringsekspedisjoner. Situasjonen i forhold til Arktis var jo en helt annen.

Hva var utslagsgivende for at de dro? 

– Flere kvinner var med på overvintring på på Svalbard og på Nordøst-Grønland. De fleste deltok som koner og utførte husmorgjerningen sin på små og primitive fangsthytter mange mil fra nærmeste naboer. Det er tydlig at kvinnene brukte husmorrollen for å begrunne – kanskje også rettferdiggjøre – sine ukonvensjonelle valg. De sier i intervjuer at de følte at de som kvinner kunne bidra med noe på disse hyttene. Kvinner på overvintringsfangt er den største av gruppene jeg portretterer. De 17 kvinnene jeg skildrer, representerer likevel et bredt spekter. Flere som var engasjerte i polare spørsmål, hadde aldri være i polarområdene.  

I boka Polare heltinner problematiserer Sigri Sandberg hvorvidt kvinneskikkelsene hun skildrer gjorde noe heltemodig. Hva vil du si om de kvinnene du har blitt kjent med i ditt arbeidet?

– Jeg er ikke opptatt av å utnevne helter. Selv om Sigri Sandberg og jeg skriver om noen av de samme kvinnene, har vi helt ulike synsvinkler. Når hun for eksempel skriver om Hanna Resvold-Holmsen, er hun mest opptatt av kjærlighetsforholdet hennes til Gunnar Holmsen. Jeg synes rollen hennes som botaniker og forsker er mer interessant. 

Har det vært noen høydepunkter i dette arbeidet?

– Mange, men ett var overraskende. Jeg har viet et helt kapittel til de første kvinnene i Antarktis. Det ble mye morsommere å arbeide med enn ventet. Jeg tenkte først at her er det lite eller ingenting å skrive om, for de første kvinnene som gikk land på kontinentet var der bare henholdsvis i noen timer eller minutter, så sent som i 1930-årene. 

Hvorfor så sent?

– Ja, det kan du lure på. Det var kvinner som søkte om å få være med på ekspedisjoner til Antarktis tidligere, men alle ble avvist. De første kvinnene som kom i land, var med menn som drev med hvalfangst utenfor kysten. Ingrid Christensen, kona til hvalfangstrederen Lars Christensen var sannsynligvis den første kvinnen som gikk i land på Antarktis. Hun skrev også en liten skildring av hvordan det opplevdes å se nytt land fra et fly over kontinentet. Hun beskriver det på en måte som traff meg litt ekstra.  

 Sier dette noe om verdien av at disse kvinnene skrev selv? 

– Ja, absolutt. Flere av kvinnene jeg skriver om, har selv skrevet om polare erfaringer. Der er det mye mer å gå på. Ingrid Christensen publiserte ingenting. I hennes tilfelle skrev hun om oppdagelsen fra flyet på en liten lapp som hun ga til ektemannen. Han limte den inn i ekspedisjonsdagboken sin, som jeg fikk lese på Vestfoldarkivet. 

Har det være krevende kildearbeid? 

– Ja, jeg har holdt på veldig lenge. Jeg begynte så smått i 2013. Knappheten på tilgjengelig materiale gjorde det nødvendig med ganske mye detektivarbeid. Siden 2018 har jeg jobbet med dette på full tid. Samtidig vil jeg ikke hevde at jeg forteller hele historien. Biografiarkivet dekker så å si hele 1900-tallet, men det er et arkiv knyttet til én institusjon – Norsk Polarinstitutt – og forløperen, Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Derfor tilhører de fleste kvinnene jeg skriver om nettverkene omkring denne institusjonen. 

Du skriver også at det siden 1990-tallet har skjedd en kjønnsrevolusjon i polarforskningen. Går det an å si noe om hvilken betydning det har i forskningsarbeidet?

 – Jeg avslutter boken med et frampek på situasjonen på 2000-tallet. Nå jobbes det aktivt for å få kjønnsbalanse i polarforskningen ut fra bevisstheten om at større mangfold vil skape bedre forskning. Vi har kommet veldig langt siden Hanna Resvoll-Holmsens tid. I 1907 var hun den eneste kvinnelige deltakernen på en sommerekspedisjon til Svalbard – hun fikk heller ingen kvinnelig arvtaker på over en generasjon. 

Hvilke ønsker har du for denne boken? 

– Jeg håper at denne boken i framtiden vil gjøre det umulig å skrive polarhistorie som om det er en historie om menn, sier Anka Ryall.