Stein i glasshus

– Det skulle ha vært mer av sånn dere gjorde i går kveld, bare finne ut av det sjæl.

Det småregner utenfor det lille lyseblå huset i Isfjorden som han har leid i en årrekke. Utsikten fra kjøkkenvinduet er til fjellet som har fått sin egen emneknagg, #dagenshornet.  

– Det er sånn fjellklatring er, fortsetter han og veiver med armene og unngår akkurat å sende vinflasken i gulvet.  

– Det hjelper ikke å gå 7 og 8 på plastikk inne, for fjellet er så mye mer. Det kan regne, du blir frustrert, du finner ikke ruta, det kommer steinsprang. Det er så mange faktorer som påvirker totalen, som du ikke har innendørs. Det å måtte snu er en veldig bra erfaring, sier han.

Aasheim henviser til undertegnes bail halvveis opp Romsdalshorn kvelden i forveien. Med rustne klatreferdigheter, litt sen avmarsj, og en upresis værmelding, så endte vi opp med å snu. Det er flaut å få passet sitt påskrevet av en som har lagt sine egne tau opp Mount Everest, men jeg tolker det han sier om pågangsmot som positivt. Det kunne jo ha vært verre. Jeg kunne ha tatt gondolen. 

TRE GLADE GUTTER: De var fargerike i gamledager også.. Jo Toftdal (fra venstre), Odd Eliassen og Stein P. Aasheim på grønlandsisen i 1989. (For den som måtte lure: Spesialsolbriller innkjøpt på Statoil på Dombås. Foto: Privat

ØRKEN-SAFARI: – CV’en min består av bratte fjell, lange skiturer og ørkenkryssinger. Men det er bare ting jeg har gjort. Den forteller ikke noe om det som er viktig.

AKSIMILE: Førstsideoppslag i Norges største avis, etter å ha nådd toppen av Mount Everest i 1985 som de første norske noensinne.

I september kommer Aasheim med boka Fjellene har meg nå på Kagge forlag.

Det er åtte år siden hans siste utgivelse, og generelt har bøkene til den 71 år gamle eventyreren stått høyt i kurs. Boka Trango: triumf og tragedie, om bestigningen av norskeruta på Great Trango Tower, er innimellom å finne i antikvariater eller på finn.no til en pris som får en desemberstrømregning til å blekne. 

Men, dette er en annerledes bok. Den forteller ikke om en ekspedisjon fra A til Å, det er ingen pakkelister eller ville anekdoter fra skiturer over Grønland, padleturer i Canada eller rideturer i Mongolia. 

Når Aasheim forsøker å sammenstille et langt uteliv mellom to permer gir han ingen rutebeskrivelse. Han har diktet opp terrenget, for han tror ikke løsningen nødvendigvis ligger i å gjennomføre de samme eventyrene som han.

– Det handler ikke om turer i det eller det fjellområdet. Du kan ikke gå opp igjen de turene jeg beskriver.

Eller, faktisk, så kan du det – i et hvilket som helst fjellområde. For det handler om naturen og fjellene i generelle trekk som vesen, og hvordan det påvirker oss som mennesker.

– Denne boka er mer tanker og refleksjoner og skråblikk på livet og naturen og fjellene. Jeg tenker at når jeg har passert 70 så kan jeg tillate meg å ha litt andre type tanker enn det som er naturlig når man er 30.

Han innrømmer ydmykt at det er litt skummelt å mene noe om de store spørsmålene i livet. Det blir lett å gå i floskelfella. Hvem tror Aasheim at han er, spør han retorisk i tredjeperson.

Samtidig er det ikke til å komme unna med at mannen innimellom har et poeng eller fire.

Tidlig i pandemien fikk han en forespørsel fra Fjell og Vidde (DNTs medlemsblad red.anm) om han hadde noen tips til leserne, da hytteturer ble avlyst og reisemulighetene var begrenset.

På Facebook-veggen hans stusset han over oppgaven med å skulle opptre som en spesialist på nærturer. Han formulerte noen setninger om å verdsette tiden da barna var små, om barkebåter og brente pinnebrød. Det ga håp til fortvilte småbarnsforeldre som forsøkte å kombinere hjemmekontor og barnehage. Innlegget ble delt i hopetall. 

For Aasheim har faktisk mer erfaring med isolasjon enn de fleste. Sommeren 2002 dro familien med kone og døtrene på 6 og 13 år, på overvintringsfangst på Svalbard. I et år bodde de i en 16 kvadratmeter stor hytte. Livet på de få kvadratmeterne skulle bli et veiskille for dem.

– Veldig mye av det jeg har skrevet har rot i Svalbardåret. Det var virkelig en grunnvollsristende opplevelse.

Hvis du har hørt Aasheim holde foredrag, så vil du kanskje erindre at han deler livet sitt i to. Overvintringen med familien gjorde et sånt inntrykk, satte sånne spor at det ble vanskelig å forholde seg til noe annet enn før og etter Svalbard.

– Naturen er en rød tråd eller akse i boka. Og så er det alt dette som er viktig i livet, hva vi bruker livet til, og det å greie å distansere seg fra det materielle jaget og higen etter..

Han avbryter seg selv. Han skulle til å si noe om anerkjennelse og det kapitalistiske samfunnet, men lar være.

– Jo høyere du sikter, jo større er fallhøyden. Det er enklere å skrive om en tur på fjellet. Når man skal mene noe om livet og døden, sånn som denne boka i noen grad handler om, så er det fullt mulig å bomme. Men, nå er jeg en gammel mann og jeg drister meg til å ha noen litt mer fundamentale tanker, ler han. 

– Den sjansen må jeg ta. 

Litt som da familien satte kurs mot Austfjordneset. De hadde ingen garanti for å lykkes, og gjorde det ikke på grunn av pengene. Men de visste iallfall at de hadde prøvd.

Å preike for menigheten

Til tross for at eventyreren innimellom går i diskusjon med influensere som har mange titalls tusen flere følgere enn ham, så kommer ikke Aasheim unna at han også er en friluftspåvirker. Om så av et litt annet kaliber. 

– Jeg holder en del foredrag på skoler, og der er det ingen som vet hvem jeg er.

Han setter seg til rette i stolen. På den andre siden av Isfjorden går Romsdalsgondolen inn og ut av tåkeheimen på vei til Nesaksla.

– Men om foredraget har vært annonsert på forhånd, fortsetter han og smiler bredt, så kan elever komme bort og si sånn «faren min synes det er kult at du kommer og holder foredrag.» Det er artig å snakke for et publikum som ikke har noe forhold til meg, og særlig de unge.

I disse situasjonene må han prestere fra første sekund for å fange oppmerksomheten til en generasjon som fikk sosiale medier inn med morsmelka.

– Når jeg snakker til godt voksne så prater jeg til menigheten. Jeg får mye gratis fordi jeg har et navn og flyter litt på det. Og det er hyggelig det, men jeg synes det er innmari spennende og givende å møte femtenåringer og tjueåringer.

– Ja, kanskje trettiåringer til og med, legger han til, usikker på hvor langt opp i aldersrekken man må før folk ser verdien i å bruke tre tusen kroner på en gammel bok om en klatretur i Pakistan.

«Djerv er min mest fortrolige venn. Jeg har fortalt han alt. Det er neppe gjensidig. Jeg er innforstått med det. Djerv har nettopp begynt på sitt femtende år. De sier at ett hundeår tilsvarer sju menneskeår. Resten er et ganske enkelt regnestykke. Vi satt på trappa. Han hadde den kalde snuten inntil halsen min, så jeg kunne ikke se øynene hans. Men jeg visste hvordan de så ut nå. Han pleide å gå opp på bakbeina og legge labbene over skuldrene mine, men det greier han ikke lenger. Det er mye jeg ikke greier lenger og.

«Det har vært fint», sa jeg.

«Det har vært veldig fint», svarte Djerv.

«Jeg kommer til å savne deg», hvisket jeg.

«Jeg vet det. Jeg kommer til å savne deg og», svarte Djerv.

Jeg er ikke så sikker på det siste. Det får jeg nok ikke vite før senere. Djerv er utrolig klok. Han kunne holde en stø kompasskurs i time etter time gjennom snøføyka. Og han kan 7-ganger’n like bra som meg. Jeg vet at det ikke er riktig å utsette han for en vinter til.»

Aasheim brenner for å verne om fjellene og unngå rasering. Som ung gikk han under parolene om natur og miljø i 1.mai-togene, og han deltok i demonstrasjonene mot Mardøla-utbyggingen.

Eller, det vil si, han kom et døgn for sent, demonstrantene hadde pakket sammen dagen i forveien. Men lidenskapen for naturvern var vekket.  Samtidig ble Mardøla-aksjonen et vendepunkt.  

– Vi ble oppmerksomme på at naturen ikke bare kunne betraktes som en kostnadsfri råvare. Det har en pris å ødelegge fjellene. 

Han ber meg likevel om å ikke trykke på gondolknappen. Da har vi det gående, sier han.

I boken Fjellene har meg nå reflekterer Aasheim over hvor avhengige vi er av fjellene. Vi trenger dem for å lade batteriene. Naturopplevelser gir energi. Men likevel vender folk tilbake til hverdagen, og peiser på til vi igjen er utladet.

– På et tidspunkt gikk altså fjellene over fra å være et sted hvor livet ble levd, til å bli et hjelpemiddel til å komme seg gjennom livet som leves i byene, det livet som egentlig gjelder.

I boka er hytta til Aasheim, som er akkurat passe langt hjemmefra, en basecamp som går igjen i mange av fortellingene. Overfor venner betegner han hytta som en pelsjegersimulator, fordi den gir assosiasjoner til Helge Ingstad og hans liv i villmarken.

HYTTA: Han kaller det en «pelsjegersimulator». Men den er til forveksling lik «the real thing».

Helge Ingstad var fangstmann og overvintret på Grønland og i Canada, og hadde også en periode som sysselmann på Svalbard. Han skrev: «Og tror du det var ensomt å ferdes slik der skog og tundra sprer seg krevende? Da feiler du, min kjære, for det er blant mennesker at ensomhet blir til.»

– Jeg kjenner meg igjen i det sitatet. Folk er forskjellige, men ensomhet er noe jeg kan føle på sammen med andre mennesker. I fjellet vil jeg aldri føle det på den måten, selv om jeg er alene. Jeg er enslig, men jeg er ikke ensom. I byen så er du aldri enslig, men du kan ofte være ensom.

– I 2070, vil folk se på deg på nåtidens Helge Ingstad?

– Nei, nei, det vil de ikke. Det hadde vært interessant å ha visst hva Helge Ingstad trodde om seg selv da han kom tilbake fra Canada. I hvilken grad jeg har preget noen det vet jeg ikke. og jeg har ikke tenkt å tenke på det heller. Men jeg ser i et større bilde at jeg representerte noe i en overgang da jeg reiste rundt med foredrag på 80- og 90-tallet og fylte aulaer og kulturhus, sier han.

Helge Ingstad fikk begravelse på statens regning og tale av statsministeren ved båren. 

– Jeg er ikke helt der, altså. 

Betraktningens tidsalder

Det er lett å forstå hvorfor Aasheim valgte å bosette seg i Isfjorden. Naboene deler oppskrifter på eplecider, klatretauene henger i boden, ramsløken står i grøfta og det er hvitt på fjelltoppene. Området er barnevennlig og det er kort vei til naturen og aktivitetene som står så sentralt i det hele.  

Selv om Aasheim beskriver seg selv som en gammel mann flere ganger i løpet av intervjuet, er det ingen ting med aktivitetsnivået til 71-åringen som assosieres med en pensjonist. Han jakter om høsten, klatrer om sommeren, går på ski om vinteren, og så er det alle disse turene til hytta i det oppdiktede terrenget, som han får tid til innimellom å være forfatter, foredragsholder og kanskje viktigst av alt, bestefar.  

– På mikroplan tenker jeg at det viktigste er å sitte igjen med gode minner og fine opplevelser sammen med mennesker som har betydd noe for deg. Det trumfer alt.

Hvis du ikke har det bra med familien eller de du er glad i, mener han at det er en fattig trøst å bli rik eller kjent for andre ting. 

– Det å være bestefar er en sånn light-variant av å være far. Det er givende og utfordrende å inspirere en ny generasjon.

 Når han tenker på sine egne besteforeldre, kjenner han en stor trygghet. Det å vite at de var der betyr noe for tilhørigheten hans og de store linjene i livet.

– Den posisjonen vil jeg gjerne ha hos mine barnebarn, og.

VI: Barnebarnets første hyttetur med bestefar, den første ørreten, markerer et tidsskille for begge. Én generasjon i startblokka. Den andre på oppløpet. Men milepæler for begge.

DER: – Det er klart disse fjellene har mye å lære fra seg. Bare tenk på hvor lenge de har vært her. Og det er et språk i fjellene, jeg har sagt det før. Og det er et språk jeg kan. Jeg forstår iallfall det viktigste, og jeg kan gjøre meg forstått her inne. Og jeg tenker at det er nå jeg må lære videre alt dette. Det er ikke noe å vente med lenger. Du kan si det sånn at jeg underviser i språk. Jeg er språklærer.

Å balansere på eggen

Et lite skår i Rauma-idyllen er cruiseskipene som hele sommeren klapper til kai i Åndalsnes. 

– Romsdalseggen er frem til gondolen en skikkelig lang dagstur, det er en fysisk utfordring, og det synes jeg er kult. Men masseturisme og motorisert ferdsel, altså gondoler og cruisebåter, det er en helt annen greie.  

Aasheim prøver å balansere mellom ironien og det positive i at folk står to timer i kø for å late som de er alene på Rampestreken. 

– På mange måter er det en variant av Everest, sånn det har blitt. Folk står i kø. Sosiale medier har bidratt til å rekruttere fra miljøer som kanskje ikke har noe der å gjøre. Men, så lenge de går på beina skal jeg være forsiktig med å kaste stein i glasshus.

Samtidig synes han at noe av spenningen har gått tapt siden Trollveggen ble førstebesteget i 1965.

– De gutta eide ikke hemninger. Det var nok litt mer «exploring» og «adventure» før tror jeg.

Det var ingen annen drivkraft enn det å være på tur. Målet lå i aktiviteten i seg selv. Du gjorde det ikke for å få kred på sosiale medier eller med tanke på publikum. Du gjorde det fordi du syntes det var spennende.

«Jeg har også gjort alt jeg kunne for å få sponsorer. På Trango så begynte vi å røyke!»

I første kapittel i boka om fangstfamilien på Svalbard skriver han rett ut at han angrer på at de hadde laget en hjemmeside: «Den ødelegger hele poenget med dette året. Websida blir som et øye hvor hele resten av verden kan kikke inn til oss. Det er knapt mulig å reise lenger bort, og likevel har vårt privatliv aldri vært mer blottlagt enn dette.»

Han skulle bare visst. Tjue år senere er det helt normalt å legge ut det vi opplever i sanntid. Videoer av teltfrokoster, solnedganger og ventetiden på standplass er enkelt å finne på en telefon nær deg.

Aasheim mener at det har gjort noe med drivkraften og motivasjonen for friluftslivet. Samtidig har han vært der selv.

– Jeg har også gjort alt jeg kunne for å få sponsorer. På Trango så begynte vi å røyke! Vi hadde Tiedemanns tobakk som sponsor. De ga oss 50.000 kroner. Det er helt ufattelig, og vi slapp unna med det. Så jeg vil ikke si at jeg nødvendigvis var noe bedre, det blir litt feil. Jeg tror heller vi skal se på hva som har endret seg, og hva som skurrer i dag.

Et sentralt mål i Aasheims turkarriere har vært å kunne leve av å skrive bøker og holde foredrag. Samtidig er han veldig klar over at tingene han har gjort har vært en døråpner til andre mennesker, kulturer og språk.

Nylig snakket han med en guide som hadde sluttet å ta med turister til Everest Base Camp. Der folk tidligere pratet med hverandre og utvekslet historier hver kveld, var det nå blitt en uniform masse av Gore-Tex-klær som så ned i hver sin lysende skjerm. Det gadd hun ikke mer.

– Jeg synes det er litt trist når det kun gjelder å telle antall likes og følgere. Da er friluftslivet på feil spor, etter min oppfatning. Noen vil kanskje si «det sier du», jeg som har levd av oppmerksomhet rundt turene mine gjennom et helt liv.

Men Aasheim understreker at det er forskjell på om verden skal se oss, og å formidle de opplevelsene du har til verden. Han vil gjerne at verden skal lytte til ham, men mener også at han har noe viktig å fortelle om andre kulturer og folk. 

– Det aspektet forsvinner helt på Instagram. Du ser det i kommentarfeltene hos noen av de største influenserne som bruker naturen. Det er kun «fine, vakre deg» «hvor har du fått den kjolen»? Det er ingen som spør hvilket fjell, hvor lang tid det tok å gå, eller om de traff noen hyggelige mennesker.

I konkurransen med andre friluftsbøker som lanseres hver høst har Aasheim forsøkt seg på en original innfallsvinkel, i det som han også omtaler som et slags testamente.

Boka er livsvisdom fra et levd liv i pakt med naturen som vi bør ta lærdom av. Du som leser dette, har neppe tid til å oppleve det Aasheim har gjort. Det krever dedikasjon gjennom et halvt århundre, og en utømmelig søken etter de hvite flekkene på kartet.

Der Amundsens menn ikke kimset av å skulle til Sydpolen istedenfor Nordpolen, og dermed forlenge reisen med et år eller to, har generasjon x, y, z så mye på den digitale to-do-lista at vi ikke har tid til å ta inn over oss naturen vi livestrømmer gjennom sosiale medier.

I verste fall er det ukvalifisert synsing fra en innbilt pelsjeger. Merittlisten hans tilsier at det ikke er det.