Erik Enitch er, for den som ikke kjenner han, en slags edderkopp innen norsk fjellsport. Det er mange som gjennom årene har lent seg på hans kunnskap og erfaringer ved valg av ekspedisjons- og turutstyr.
Nylig ga han ut boka boka Alene i fjellet. Gjennom sentrale posisjoner over flere titalls år i Skandinavisk Høyfjellsutsyr og Vertikal i Hemsedal, har han opparbeidet et kontaktnett og en omgangskrets som omfatter mange av dem som har bidratt til å forme dagens friluftskultur.
Parallelt med salg og import for å dekke andres utflukter har Erik selv vært høyt og lavt i fjellet. Erik er en ihuga og genuin fjellmann, i et bredt utvalg av begrepets betydninger. Nå har han altså samlet et knippe av disse turene, til sammen 35, mellom to stive permer.
«Alene i fjellet» er et dristig prosjekt. Nå er en bok om fjellturer for så vidt ikke så unikt, men Erik har ikke brydd seg om å skrape på dørstokken til de store forlagene.
Han har gitt ut boka på eget forlag, som det heter. Da bør man være trygg på at man har noe å tilføre denne litteraturen. La det være sagt med en gang: Det har Erik Enitch.
ILLUSTRASJONER: Knut-Anders Løken har tegnet de flotte illustrasjonene i boka. Foto: Knut-Anders Løken
Jeg må innrømme at jeg brukte litt tid på å forstå hva det er med «Alene i fjellet» som fascinerte og grep tak i meg. For dette er en lavmælt bok. Selv om flere av turene er dramatiske nok, og selv om han skriver om selvopplevde døden-nær-opplevelser, så er det en bok som går stille i dørene.
Og etter hvert i lesingen slår det meg, at det er nettopp fraværet av spektakulære adjektiver som er noe av bokas kvalitet.
Kanskje noen vil savne nettopp det, litt bredere pensel og litt mer instagram. Men for den som er mettet på #liveterbestute, #hektapåtur, #denfølelsen, #freedominthemountains, #dreamchaser osv, så er historiene til Erik en nytelse å lene seg tilbake på.
Jeg har selv en smule erfaring med å forfatte historier om egne turer og naturopplevelser, og jeg vet hvor vanskelig det er. Og jo sterkere opplevelsen er, uansett i hvilken ende av skalaen det måtte være, om det er vakkert eller redselsfullt, jo lettere er det å drukne beretningen i floskel- og klisjépregete adjektiver.
«Ord blir fattige», heter det om sterke emosjonelle opplevelser – nettopp. For ikke å snakke om den forfatteren som har ambisjoner om å heve historien sin utover et rent refererende skolestil-nivå. Det er bare å bla gjennom DNTs mange årbøker, så ser man hvor vanskelig det er.
Jeg sier ikke at jeg opplever alt Erik skriver som glitrende prosa, i blant lurer jeg på hva han egentlig vil med teksten, men dette er gjenkjennelige down-to-earth-beretninger. Nåja, Trollryggen, førstebestigninger av diverse fosser og ny rute i sørveggen på Store Skagastølstind er spenstig så det holder.
Men selv de mest dramatiske situasjonene – førstemannsfall, steinsprang, beinbrudd - blir gjengitt uten å heve stemmen. Det gjør ikke historiene kjedelige. Det gjør dem troverdige.
ALENE I FJELLET: Teksten i boka akkompagneres av uttrykksfulle illustrasjoner. Foto: Knut-Anders Løken
Og det er mange nok av artiklene som har en uventet vri eller et budskap som gjør meg nysgjerrig på hva som kommer i neste fortelling. Slik drives jeg gjennom boka – og fjellene til Erik Enitch ...
Erik Enitch har også en annen kompetanse som hashtag-floraen av naturopplevelser er nær blottet for. Han har kunnskap og refleksjoner. Og dette sprer han ut i passelige porsjoner.
De underligste digresjonene flettes inn som de mest naturlige sidesprang. Banesåret til Torbjørn Kolbrunarskald på Stiklestad har for eksempel helt naturlig havnet på sørsiden av Jostedalsbreen. Og han drar veksler på både Arne Næss, Zapffe og Nietzshe, for å nevne noen av de mer kjente, uten at det føles påklistret.
For den som har tusket rundt i denne bransjen i noen år er det mye nostalgi spredt gjennom bokas 150 sider – vi kjenner oss igjen i beskrivelser både av utstyr, steder og personer.
FORFATTER: Erik Enitch har bodd i fjellet i 40 år, og skrevet bok om sine erfaringer. Foto: Privat
For den som har kommet inn på arenaen i nyere tid, kan de samme passasjene være fargerike fortellinger om norsk fjellsportshistorie. Erik beskriver friske bestigninger og bratte taulengder med legender som Dag Kolsrud, Øyvind Vadla og den amerikanske Everest-veteranen David Breashears.
Han gir også et innblikk i isklatringens barndom, da DNTs brekurs på Svartisen utstyrte deltagerne med smidde stegjern og isøkser tatt som krigsbytte fra tyskerne i 1945. Noen av historiene vitner om at han drev med ultra-distanser i vinterfjellet lenge før begrepet ble oppfunnet.
Ikke visste vi som har truffet på Erik gjennom mange år at han også er en poet. Små dikt er spredt gjennom boka og innbyr til et annet blikk enn prosatekstene. Størst inntrykk gjør likevel kapitlet om Olav H. Hauge og Eriks begrunnelser for det utvalget han har foretatt av Hauges strofer og vers.
Ryktet sier at en tredjedel av førsteopplaget er blitt solgt i løpet av noen få sommeruker. Min umiddelbare tanke når jeg hører det er at kanskje det er håp likevel, om at det er mulig å inspirere med ord og tanker, og ikke bare selfier og splitthopp.
Og så må vi ikke glemme illustrasjonene. Tegningene til Knut-Anders Løken kler historiene.
BOKANMELDELSE
Alene i fjellet
Forfatter: Erik Enitch
Forlag: Erik Enitch (eget forlag)
Antall sider: 147
Pris: 228 - kan bestilles her.
