Henrik Wergeland og Storen

Digtet lyder saaledes:

«Paa Skakastølstindenhid steg kun under Fanens Volden Ørn, en Storm og jeg.

Fra Verden hist saa stiv og koldkrøb isen hid paa bræens Skjoldsin sekellange vej. 

Her aldrig sorgen aandet har– Ak! Før fra dette Bryst.

Hvis nogen aanded her, da varen Engel det, hvem skjæbnen bar til fremmed verdens kyst.

Hid steg ej sky, men ren og blaa –er denne æthrens Ø.

Dernede lyn som snekker gaamed gylne dragesnabler paaen Tordens rullesjø. 

En Snehvirvl rundt den svarte spids,lig splintret sejl om mast!Det var en Verdens Skibbrud, hvisden mast av sten, den Fløj af Isi Skyers havgang brast. 

Den staar. De gamle stjerner, somvor klodes fødsel saa, de dø;

men da i himlen tom, skal jorden i sin alderdomved denne stav gjenstaa.» 

Det er nok første, og antagelig siste, gang i norsk klatrehistorie at et dikt anføres som bevis på bestigningen av et fjell.

Ifølge innsenderen skulle det særlig være første og andre vers som ga «bevis» for bestigningen.

I første vers sidestiller diktets jeg-person seg med ørnen og stormen, som er de eneste ved siden av jeg-personen, som har besøkt toppen.

Wergeland skrev diktet etter en fjellreise fra øst til vest over Sognefjellet i 1832.

«I nordost Kongsoxletinderne, efterhermende Horungernes Alpeformer; disse i Syd tre Taarnkolonner; midt imellem Fanaraaken, langt fra lignen- de en uhyre, en verdens kulsorte Ligkiste med et nedrullende Lagen (...) Der under Fanaraaken sad jeg; under et skrøbeligt, rødmalet Kors, hvorpaa der stod malet den venlige, men ofte forgjæves fulgte Advarsel: «Skynd dig! Skynd dig» fly som en hind! Se hvor det griner bag Fanaraaktind».Henrik Wergeland i forordet til diktet «Spaniolen» i 1832. 

Det sies hos forskjellige jotunologer, blant andre Helge Giverholt og O.A. Øverland, at Wergeland muligens var en tur på Nordre Skagastølstind eller Nordre Dyrhaugstind på veien over Sognefjellet, men sikre bevis for det er vel aldri funnet.

Diktet «Paa Skakastølstinden», slik det opprinnelig ble skrevet av Henrik Wergeland var på 24 vers.

Rekkefølgen på versene, slik de er gjengitt i artikkelen i Dagbladet, er ikke riktig: vers 1 kommer som vers 3 i artikkelen, vers 11 og 12 er de to innledende, mens vers 6 og 7 kommer til slutt. Men det var kanskje nødvendig med en omrokering for å få frem poenget?

Hva som var Dagbladets hensikt med artikkelen og påstanden om Wergelands tidlige bestigning av Storen, er ikke godt å si, men det kan vel neppe ha vært oppriktig ment. De ville muligens nøre opp under striden mellom Heftye og Slingsby?

Kanskje de håpet Johannes Thomassen Heftye ville benytte anledningen og forsøke å rykke Slingsby ned av tronen som Norges fremste tindebestiger?

Heftye gjør det motsatte.

Han forsvarer Slingsbys førstebestigning og tar et nokså skarpt oppgjør med påstandene i en artikkel i Aftenbladet 5. september 1881.

Heftye innrømmer at han også gjerne skulle sett det var en nordmann som først satte bena på toppen av Store Skagastølstind, men denne hypotesen strander ifølge Heftye «paa uovervindelige hindringer av nøgne kjendsgjerninger».

Muligheten for at Wergeland skulle ha besteget fjellet, er svært liten:

«Det bør altsaa nu efter dette ikke være mer Tvivl underkastet, at ikke Henrik Wergeland, men denne engelskmann er Store Skagastølstinds første bestiger».

Emanuel Mohn kommer til den samme konklusjonen i en artikkel i Dagbladet 8. september samme år. Mohn mener Wergeland sannsynligvis besteg Nordre Skagastølstind som er lett å nå fra kløvveien over Sognefjellet, men at han skulle ha besteget Storen, er svært lite sannsynlig:

«Det er den tind som ligger længst borte fra den alfare vej» og «selve Bestigningen hvad enten den foretages fra Skagastølsbræen eller fra Midt-Maradalsbræen, er saa eventyrlig, at hvis Henrik Wergeland virkelig havde besteget denne Tind, er det aldeles utvilsomt, at der i Fortun i al fald havde levet et dunkelt Sagn om en slig Bragd».

Senere på høsten får Heftye laget et opptrykk av sin artikkel og utgir den som et liten 8-siders bok med tittelen Henrik Wergeland og Store Skagastølstind.

Heftet trykkes i 50 eksemplarer. 

«Selve Bestigningen hvad enten den foretages fra Skagastølsbræen eller fra Midt-Maradalsbræen, er saa eventyrlig, at hvis Henrik Wergeland virkelig havde besteget denne Tind, er det aldeles utvilsomt, at der i Fortun i al fald havde levet et dunkelt Sagn om en slig Bragd»Emanuel Mohn

Historien om Wergeland og Storen er spennende.

Hva var det som motiverte innsenderen av artikkelen?

Var det noe han virkelig trodde, eller var det bare et uhøytidelig sleivspark som skulle skape høy temperatur og krangel i det norske fjellmiljøet?

Da Aage Lammers møtte på patentføreren Ole Øiene i Fortun sommeren 1905, så påsto Øiene at Storen skulle ha blitt besteget av en ..........Berge for 70–80 år siden.

Var denne ..... Berge kanskje fører for Henrik Wergeland i 1832?

Det virker for utrolig til å være sant. Hvis Wergeland virkelig besteg Store Skagastølstind, så var bestigningen, for å låne Mohns ord, «saa eventyrlig», at det er vanskelig å tro at Wergeland ville vært tilfreds med noen dulgte antydninger i et dikt om den til da klart vanskeligste bestigning av noe norsk fjell.

Man kan si mye om Wergeland, men han var ikke en person som satte «sitt lys under en skjeppe». 

• Slingsby har ikke 160 førstebestigninger