Sigurd Rønningen reduserer «UT» til en bok om bolig, biff og bil og om at vi redder verden ved å ta bussen til fjells.
Joda, det er fiffige bokstavrim på «b», men favner i liten grad de mer saftige og kontroversielle delene av boka.
La oss hoppe rett ut i det. Skam har de siste par årene sneket seg inn i miljødebatten, men skam er i virkeligheten bare manifestasjonen av noe større, dypere.
Det handler om urgamle instinkter fra den tiden da vi ikke gikk rundt i allværsjakker med sofistikert membranteknologi, men skinnfeller, og om at mange av valgene vi tar ofte ubevisst er styrt av jakten på en make. Sex, om du vil.
Og det gjelder uansett om valget dreier seg om å bestige høye fjell eller hva vi putter i handlekurven.
En gang var det å samle redskaper og raske til oss ressurser viktig for både overlevelse og utsikten til å kapre gunsten til en eventuell make.
For å få oss til å strebe etter mer, belønner hjernen oss med lykkerus så snart vi anskaffer oss noe nytt. Du kjenner antakelig følelsen godt. Da har du sikkert også merket at lykkerusen gir seg raskt.
Det er kroppens måte å lure oss til å fortsette å strebe etter mer.
Dermed er vi fanget et nullsumspill ute av kontroll med et konstant sug etter å skaffe oss større hus og hytter, biler og båter og ting og tang, godt hjulpet av reklamer og vår trang til å sammenlikne oss med andre.
Der vi før levde tett i små samfunn, og sto til ansvar for hverandre, drukner vi i dag i mengden. Vi innkasserer gevinsten hver for oss, mens miljøbelastningen fordeles på alle i samfunnet.
På toppen av det hele kommer eie-effekten. Vi har en tendens til å overvurdere verdien av å eie gjenstander når vi har anskaffet oss dem, også selv om vi utmerket godt klarte oss uten tidligere.
En biologisk arv som en gang var hensiktsmessig, er i dag vår egen verste fiende. Det er altså formidable krefter vi er oppe imot. Mange av oss vet likevel innerst inne at livene vi lever i dag ikke er bærekraftige og slåss med effekten av kognitiv dissonans 24/7, fenomenet som handler om at det er lettere å endre holdning enn handling i møte med ubehagelige fakta.
Alt er likevel ikke nattsvart. Vi kan bryte den onde sirkelen, attpåtil med hjelp av en annen biologisk arv – mekanismer beskrevet i Darwins teori om seksuell seleksjon. En arv som handler mindre om hva vi har og mer om hvem vi er og hva vi gjør i kampen om å framstå som attraktive. Og der kommer altruisme helt opp på toppen av lista: Det å stille opp for fellesskapet, å være selvoppofrende og uselvisk, alt sammen trekk som var helt avgjørende da vi levde i små stammesamfunn.
Det er her skam kommer inn i bildet. Skamfølelsen kommer når vi er i utakt med vårt indre moralske kompass, designet i tidenes morgen for å navigere i de tette sosiale strukturene steinaldermennesket levde i. Skamfølelsen vi kjenner på når vi tar dårlige miljøvalg er nettopp et resultat av at vi føler vi er i utakt med fellesskapets forventninger til vår atferd og frykten for å falle på den sosiale rangstigen.
«Skamfølelsen kommer når vi er i utakt med vårt indre moralske kompass, designet i tidenes morgen for å navigere i de tette sosiale strukturene steinaldermennesket levde i.»
Mikkel Soya Bølstad, forfatter og biolog
mikkel soya bølstad
Joda, noen av oss velger å fjerne ubehaget ved å bygge egne fortellinger, som en slags alternative fakta. «Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt», sier vi. Så kildesorterer vi søpla vår og lukker øynene for de «tre store» som virkelig betyr noe, fly, kjøtt og bil, på tross av at de fleste eksperter på området er enige om at vi nettopp er nødt til å ta tak i disse tre utfordringene, ja, og det generelle overforbruket vårt. Men det er håp. Å ta gode miljøvalg ser ut til å være på vei til å bli oppfattet som attraktivt.
Rønningen mener jeg tilhører en ørliten minoritet som tar miljøtrusselen så på alvor at jeg faktisk tar grep. Javel.
En undersøkelse fra Opinion fra vårhalvåret indikerte at halvparten av unge under 30 mente at myndighetene bør innføre like kraftfulle reguleringer for å stoppe klimaendringene som det som har blitt tatt i bruk for å stoppe spredningen av COVID-19.
Vi må ta en for laget, både når det gjelder korona og klima, og minske vår påvirkning på naturgrunnlaget. Jeg påstår at det å leve bærekraftig ikke nødvendigvis trenger å være kjedelig og kjipt. Tvert imot. Her er det mye støtte å hente i lykkeforskningen.
Du trenger ikke nødvendigvis å gå Norge på tvers for å leve et godt liv (selv om jeg kan anbefale det). Hva som er et godt, bærekraftig liv er selvsagt høyst individuelt. Men hvis ikke vi som lever og ånder for natur og friluftsliv går foran og forsøker å inspirere og vise at det går an å leve et enkelt og eventyrlig liv uten å ta knekken på kloden, hvem i all verden skal da gjøre det?
