Licence to Kilian

«Over skyene» er, som både tittel og forfatter tilsier, en svært svimlende affære, der leseren drives videre fra røys til røys, rekord til rekord i tynne luftlag jorda rundt. Ispedd brå støttesteg tilbake til Kilian sin barndom og oppvekst. Både strukturen og språket i boka bærer preg av at Jornet neppe sitter lengre ved tastaturet enn han til nød må, men boka har definitivt kvaliteter nok til å være lesverdig med utropstegn bak.

Drivet i Jornet sine tur beskrivelser er herlig hektisk, korthugd og medrivende i et språk som både er effektivt og tidvis temmelig svevende. Innsikten og refleksjonene fascinerende beslektet med tankegodset til nestorer som Reinhold Messner. Mest forbløffende er det muligens å lese hvor (sinn)sykt små marginer Jornet opererer med.

I selskap med verdens fremste tobeinte fjellgeit er én millimeter definitivt mer enn nok til å skille mellom risikabelt liv og den sikre død. Overraskelsen? Hvor ellevilt travle dager Killian kjører for å nå over maksimalt i løpet av sitt tilmålte fjelliv. Vi snakker løpende anmarsj til frokost, første bestigning av nordveggen på Eiger før lunsj, ny løpetur hjem til middag og så alpin klatring til kvelds. Noe å reflektere over der du ligger og leser utemagasinet.no sin bokanmeldelse på sofaen. 

Har så Jornet noe å melde ut over historier og innsikter fra sitt eget tindejag? Javisst.

Jetsetteren med kloden som lekeplass er åpenbart i ferd meg å gjennomføre et grønt skifte, og reflekterer ektefølt over at høyere luftlag og stortoppene som har vært så viktig for ham slett ikke har godt av at Jornet og de tusener som følger i hans fotspor bestiger dem – og booker inn på fossile jetfly som koker kloden for å oppfylle drømmene.

Innsikt vel verdt å gjøre til sin egen, friluftsinteresserte leser, for er det én person som åpenbart vet nøyaktig for grensen mellom galopperende galskap og garantert katastrofe går, så er det Kilian Jornet.