Den første varden på Galdhøpiggen

20. august river de den gamle varden og får med mye besvær slått en metallbolt ned i fjellet der den nye varden skal stå. 

Fjellet er så hardt at boret ikke fungerer, så de må varme det på ovnen i Voles hytte og kvesse det mot en stein for å få laget hull til bolten. 

Arbeidslaget gjør en grundig jobb, og etter første dag er varden blitt én meter høy. Neste dag har kaptein Jenssen med seg fire blad Vole i tillegg til assistenten. Steinene må hentes i steinura nedenfor toppen og heises opp på varden med tau. De er vanskelige å få løs og må slås i stykker med feiselen for at det skal bli håndterlige størrelser. 

Utover dagen blir de forstyrret i arbeidet av tåke og snøskurer, men de er fast bestemt på å fullføre, og fortsetter. Det er natt da dagens dont er over og de traver ned til Juvasshytta i måneskinn. 

Den nye varden ble en av de største i Norge. Mens de høyes- te vardene andre steder stoppet på 2,5 meter, ble varden på Galdhøpiggen hele 3,1 meter høy, et landemerke verdig Norges høyeste fjell. Kolossen ble en karakteristisk og velkjent del av toppen. 

Men i begynnelsen av juli i 1932 var det slutt. Fjellfører Per Haugen var en av dem som nesten var vitne til vardens fall. 

Han førte et turfølge over Piggbreen da de plutselig hørte at det romlet i steiner på toppen. Det viste seg at varden hadde rast utfor kanten. Bare den nederste delen av landemerket sto igjen.Det var kraftig vind på toppen da varden falt sammen, men det var neppe det som tok knekken på den. Dimensjonene og utsikten hadde gjort den fristende å klatre på – til tross for signalloven. Kan hende var det en kombinasjon av turistenes mange klatreturer opp på den stolte varden og slitasje fra snø, is, vær og vind som til slutt felte den. De to hytteeierne på toppen av fjellet, Knut «Vetl-Knut» Vole (1884−1964) og Lars E. Sulheim (1891−1972), hadde i flere år bekymret seg over at varden var blitt i stadig dårligere stand. Sulheim hadde lenge advart mannfolk mot å ta seg opp på den, mens kvinner og barn som regel ble regelrett nektet å klatre opp. Da nyheten om vardens endelikt nådde Oppmålingen noen uker senere, vakte det stor oppstandelse. I et brev til de to hytteeierne utba sjefen for geodetiske avdeling, kaptein Karsten Wold (1883–1947), seg en forklaring. Varden var godt bygd og hadde stått der i mange år, fastslo han, og sammenrasingen kunne ikke bare skyldes at turgåere hadde klatret på den. Det måtte også henge sammen med «den yderst forkastelige sport som mange folk utøver på toppene, nemlig å styrte sten utfor stup». 

Lars Sulheim svarte krast tilbake. Kanskje leste han mellom linjene en beskyldning om at hytteeierne på Piggen hadde  hatt en finger med i spillet? 

Det forbauser mig [...] i høi grad at nogen kan få sig til å tro at mennesker skulde ha hjulpet den utfor stupet. Varden har vært dårlig mange år, og stadig blit mer og mer farlig å se til da sne og is som dannet sig oppi varden sprengte den mer og mer ut. 

Det var ikke hytteeierne som først varslet om det som hadde hendt på toppen av Galdhøpiggen. Kaptein Wold og Oppmålingen kunne lese om det i Aftenposten i slutten av juli, og litt senere fikk de en utfyllende redegjørelse i brevs form fra en av turistene som hadde vært der denne sommeren, overbibliotekar Wilhelm Munthe (1883−1965) ved Universi- tetsbiblioteket. Da Munthe først tok kontakt, benyttet han også anledningen til å lufte noen tanker om hva som burde gjøres med den nedraste varden. Dette hadde han diskutert med mange, fortalte han, og folk delte seg i to leirer: Noen mente varden var blitt et så velkjent trekk

ved Norges høyeste fjell at «opinionen likefrem forlanger at den skal gjenopføres». Andre mente den ikke burde gjenoppbygges. Den var ikke bare overflødig, men den hindret også rundskue til alle sider. 

For Oppmålingen var det ikke viktig at varden ble gjenoppbygd. Det var egentlig ikke bruk for den mer. Varder hadde på dette tidspunktet vært en viktig del av kartleggingen av Norge i halvannet hundre år. Nå var de i ferd med å gå ut på dato. Kaptein Wold foreslo å erstatte varden med en støpt betongsøyle på én ganger én meter, og at hytteeierne kunne plassere en orienteringsskive på toppen hvis de ville. Orienteringsskiven, eller retningsskiven, skulle vise retninger og navn på fjell man hadde utsikt til. 

Hytteeierne responderte positivt på søyle-ideen og tok på seg å støpe den for 100 kroner. De var imidlertid skeptiske til retningsskiven. De fryktet at den skulle undergrave fjellførernes virke og føre til at det ble mindre behov for deres kunnskap og tjenester. Dermed ble Den norske turistforening koblet inn, og Turistforeningen og NGO ble enige om å dele kostnadene for skiven. 

Planen var å støpe søylen neste sommer, men retningsskiven ble ikke ferdig i tide. Sommeren etterpå ble arbeidet satt på vent fordi den nøyaktige posisjonen på toppunktet skulle bestemmes med astronomiske observasjoner. Da måtte det uansett støpes en mindre søyle, en observasjonssokkel til støtte for stjernekikkert. Det ble foreslått at denne kunne utformes slik at den etterpå kunne gjøres om til en liten varde. 

Etter hvert ser det ut til at hele ideen om en varde eller søyle med retningsskive på toppen kokte bort. I 1937 kom retningsskiven på plass, men da på et eget metallstativ. Betongsøylen ble det aldri noe av. Norges høyest plasserte varde ble verken gjenoppbygd eller erstattet. 

Varden på Galdhøpiggen var ikke den eneste varden landmålerne kunne klare seg uten. På 1930-tallet ble det bygd stadig færre nye varder, og i årene etter andre verdenskrig tok vardebyggingen nesten slutt. De var rett og slett for tjukke, upraktiske og upresise som siktemål.

Landmålerne foretrakk å sikte mot bardunsignaler som ble satt opp ved siden av vardene, eller trekors som ble plassert oppi dem. Av og til ble det også brukt lykter. Observasjonene skjedde da nattestid.  

Les intervju med forfatter Sveinung Engeland