Rebecca N. Strand: – En bomtur er en tur som tar deg til opplevelsen bak en bom

Her pleier vi å si at bomturer er turer, det òg.   

– Haha! Jeg pleier å si at en bomveg ikke trenger å være en nedtur. Det kan også være en opptur.

Hvordan oppstod interessen for nettopp bomveiene?

– Jeg tror jeg har hatt den fra jeg var liten. Ofte kalles familien min for bilturfamilien. Faren min er glad i å kjøre bil, for eksempel på helligdager, det en aktivitet som familien gjør i lag. Jeg har gode minner knyttet til det. Det varierer hvor interessant det er å være på vei. Vi kjørte fra Bergen til Wales i forfjor. Da må man kunne si at veiene i Belgia ikke var et høydepunkt. Ofte er det forbi bommen at de store opplevelsene er. De tar deg opp og inn i flotte landskap hvor du kan padle kano, eller gå på ski. Jeg brenner for kortreiste opplevelser og at det må ikke være så voldsomt for å gi opplevelser. Jeg håper at boka kan inspirere til egne turer nært der en bor.

Bomveiene er også et stykke samferdselshistorie. Hva vil du si om utviklingen her?

– Jeg tør ikke å anslå hvor mange bomveier vi har, men det må være over tusen. Bare i Alvdal kommune er flere titalls, og i enkelte områder er det større tetthet. Bomveiene har blitt til som følge av utbygging av kraftanlegg, at man skal kommer seg til setre, noen har blitt til for å korte ned avstander mellom bygder. Jeg skriver med ambivalens om veger som bygges i forbindelse med kraftutbygging, for det er noe paradoksalt ved at de skal lette tilgangen til fjell, samtidig som de setter igjen store spor i naturen.  

Hvilken veg går det, blir det flere eller færre bomveier? 

– De som forvalter nasjonalparkene ser en negativ utvikling i form at det blir mer og mer veger i naturen, særlig i forbindelse med utbygging av hyttefelt. Da bygges en masse veger, veger som ikke alle har tilgang til, kun de som har hytter i området. Det er mange tilfeller av det.  

Ferdsel på eget ansvar – hvilket forhold har du til det skiltet?
– Jeg har erfart at jeg har vært overoptimist. Et konkret tilfelle var en bomveg rett ved der jeg vokste opp, men som jeg aldri hadde kjørt vinterstid. I jula ville jeg opp for å ta litt bilder, det var så fint lys. Jeg kjørte opp og oppdaget at oj, vegen er stengt. Selv om det er lite snø på ytre Sunnmøre, så ble det en lengre gåtur enn planlagt. De fleste bomveier er jo vinterstengt. Men noe av det beste med bomveier er nettopp skiltjungelen du møter. Det er ikke profesjonalisert gjennom Statens vegvesen, så man må ta seg god tid til å nyte slike ting, med reklame for alt fra himmelsenger til lokale gravemaskinentreprenører.

Det hender man kommer til bomveier talonger – papir og mynt. Eller tar alle Vipps nå?

– Det er fremdeles overraskende mange plasser der du kan betale med penger. Jeg skriver ingenting om det, for det er en utvikling som skjer veldig fort. Man må skynde å komme seg ut før talongen forsvinner, de er en opplevelse i seg selv. Så har vi også eksempler på det helt motsatte. Mellom Skåbu og Randsverk, på en veg som nesten ingen kjører, er det en moderne bom med tale: «Velkommen – stikk inn kortet». Det er veldig gøy.

Sniking, vi må snakke om det også..  

– Ja. Jeg har veldig dårlig samvittighet for sniketuren, jeg kan våkne og svette om natta når jeg kommer på den. Det skjedde i Vanylven. Det kostet 30 kroner, mens jeg hadde bare en tohundrelapp. Bommen stod på vidt gap. Jeg tenkte, slik man gjør, nja, tja, jeg legger da ikke igjen en 200-lapp? Jeg fikk straff som fortjent, for veien var kort før den gikk over i en turveg. Men det jeg tror ofte skjer, er at en bom koster 30 kroner, at man kanskje har 15 kroner, et et pund, en euro, kanskje en tyggis og tenker at det er greit.

Har du bare kjørt disse veiene, eller har du gått videre? 

– Jeg går mye og er ute i fjella, men jeg er også en person som kan finne glede til å kjøre til Sota Sæter og kjøpe en rømmevaffel, late som jeg er en sånn DNT-turist som har gått langt og ta inn atmosfæren. Jeg er kompleks slik. Underveis har jeg vært med folk som bruker landskapet rundt veiene i sitt arbeid og fritid og jeg har lært så mye. Utvalget av veier er et resultat av bevisste valg og tilfeldigheter. Jeg har vært opptatt av mange turer med folk som har et forhold til stedet, arkeologer, reingjetere, barnefamilier, fjelloppsyn, som er med og former opplevelsen. Om noen blir lei seg for at jeg ikke har vært hos dem, så skyldes det tilfeldigheter. Jeg kjørte 40-50 bomveier, da jeg gikk på en smell og begynte å tvile på mitt eget prosjekt.  

Noen favorittbomveg?

– De fleste vegene jeg har besøkt er favoritter på hver sin måte. På grunn av menneskene jeg har møtt, opplevelser undervegs og det stadig skiftende landskapet. En bomtur jeg vil anbefale spesielt er vegen gjennom Grimsdalen i Dovre og Folldal kommuner. Et fantastisk utgangspunkt for turer i Rondane og Dovre nasjonalparker, nydelige vafler på Grimsdalshytta, beitedyr som forvalter kulturlandskapet og et enorm botanisk artsmangfold.

Hender det at man er på en bomveg og håper at ingen andre oppdager den?

– Jeg er nostalgisk anlagt og kan forstå det. Jeg kan tenke det samme som en ferge. At det er trist at de gamle, små fergene med hjemmelaget svelerøre og penger på syltetøyglass blir erstattet med en stor, elektrisk ferge eller undersjøisk tunnel. Det er med en ambivalens fordi man vil ikke at det skal bli veldig populært. Jeg var på Trolltunga i 2010 og ser utviklingen etter at den blir en verdenskjent. Men jeg har ikke så stor tro på at jeg har samme gjennomslagskraft.

Noe du gjerne vil skyte inn, på tampen?

– Hvis du drar på en bomtur, må du legge inn rom for å oppleve den. Du skal ikke bare fra A til Å. Da må du ha blodsukkeret på jevnt nivå, ellers blir det dårlig stemning. Ha med proviant, godt selskap og love meg at du spiser maten ute, for da smaker den best.

«Jeg går mye og er ute i fjella, men jeg er også en person som kan finne glede til å kjøre til Sota Sæter og kjøpe en rømmevaffel, late som jeg er en sånn DNT-turist som har gått langt og ta inn atmosfæren.» 
Rebecca Nedregotten Strand, forfatter av boka Bomtur

• BOKANMELDELSE: En bokbombe