Lars Monsen har skrevet en rekke bøker om friluftsliv og villmarka, og han har fått sin egen plass i litteraturen. – Det at han ikke teller topper men har like stor sans for dalfører, gir Lars Monsen en egen plass i litteraturen, mener litteraturkritiker Guri Fjeldberg.
VILLMARKINGEN: Lars Monsen ved bålet, en av hovedingrediensene i hans friluftsliv.
Lesetid: 3 minutter
Noen av bøkene har Lars Monsen ført i pennen, andre ganger med medforfattere. Men naturopplevelsene er ubestridt gjennomgående i de 19 bøkene han har vært involvert i.
– I polarlitteratur skildres ofte det store intet og en selv, mens med Lars Monsen blir det annerledes. Det store møtet med seg selv er ikke hans greie. Han er mer opptatt av hvilken hakkespett han hører og ferdes i områder der han kan vende oppmerksomheten utenfor seg selv, sier Guri Fjeldberg.
– Lars Monsen markedsfører det ikke som mindfullness. Dette suget etter å bare være, som han svarer på uten at han kanskje vet det selv, sier hun.
Fjeldberg synes forholdet hans til dyr er verdt å trekke fram i litterær sammenheng.
– På tv har vi sett hvordan den sterke mannen bruker et dullespråk med hundene. I bøkene gir han dyrene personlighet. Han har et moderne syn på hundehold i en tradisjon preget av nyttekultur og han er følelsesmessig engasjert. Som jeger vil han at dyrene skal lide minst mulig, men han er også opptatt av dyrets rett til å eksistere for sin egen skyld. Det merkes i forfatterskapet hans. I villmarkslitteraturen er han tidlig ute med den moderne måten å forholde seg til dyr på, sier hun.
De såkalte «Slik gjøres det»-bøkene er en videreføring av speidertradisjonen.
Også her mener hun Monsen går ett skritt lenger.
guri fjeldberg
– Han tar det videre, basert på erfaring som er bredere enn det de fleste kan vise til Han ser det rent praktiske. Mange bøker kan fortelle meg hvordan jeg skal slå opp et telt, men bare Monsen går inn for at damene må få lov til å brenne bind på bålet, påpeker hun.
Selv har hun lest tre av bøkene hans grundig: Kappløp gjennom Alaska – Robert Sørlies gullferd til Nome (2003). «Villmarksboka» (2005) brukte hun aktivt da hun var fersk og gikk fra Bergen til Oslo.
Barneboka «Hva villmarka lærte meg» skuffet henne imidlertid.
— Der blir det mye telling, der mestringsopplevelser og antall fisk kommer foran naturopplevelsen. Kanskje har det med medforfatteren å gjøre, spør hun.
Hun mener at en dyktig forteller gjerne forteller noe ingen andre har hørt før.
— De som reiste til hvite flekker på kartet, var garantert å komme hjem med en slik historie. Nå som det knapt fins hvite flekker igjen, skapes de gode historiene av dem som reiser grundigere. De som er ute i måneder. Klart det blir mer spennende enn barnebøkene som forteller hva du kan gjøre rett utenfor døra di, sier Fjeldberg.
«Monsen markedsfører det ikke som mindfullness. Dette suget etter å bare være, som han svarer på uten at han kanskje vet det selv.»
UTE takker for turen
I løpet av året legges utemagasinet.no ned. Vemodig, ja, men satsingen vår fortsetter med enda mer fokus på bratt friluftsliv på friflyt.no. De viktigste testene og reportasjene blir med videre til Fri Flyt, så kikk innom framover.
