Han fortalte det selv; hvordan han subbet bortover de endeløse korridorene på Gardermoen med en svart søppelsekk over skuldra.

Hvordan han rett som det var måtte sette seg ned for å puste ut. Han var utskrevet fra sykehuset noen timer tidligere og var avkreftet og svak. Det var hjertet som sviktet.

Annonse

Langt om lenge var han omsider framme ved utgangen, hvor det sto en lang kø med passasjerer. Da det endelig var hans tur, ba politimannen om passet.

«Pass?»

Så spurte han om han var nordmann, og han sverget at det var han.

«Ja ha», sa den uniformerte og så mistenksomt på ham.

«Du svetter!»

«Ja», svarte han, «takke faen for det, eg har gått i over én time for å komme hit.»

Det var sommeren 2017, og legen hadde gitt ham to år igjen å leve. Det kunne bli lenger, og det kunne bli kortere, hadde han sagt.

BOK

Forlag: Vigmostad & Bjørke

Sider: 266

Harald A. Soleim ankom Svalbard en sommerdag i 1977. Det var midt på lyse natta, han kjente ingen og alt var fremmed for ham. Over førti år senere holder Harald fortsatt til som fangstmann innerst i Isfjorden, i en liten hytte på Kapp Wijk. Harald lever det meste av året i fullstendig isolasjon. Denne teksten er et utdrag fra boka Førti år alene på Svalbard, skrevet av Birger Amundsen. Birger Amundsen har 40 år bak seg på Svalbard, de ni siste årene som redaktør av Svalbardposten.

Jeg har slått av påhengsmotoren. Det er en vane når jeg er på vei over fjorden til min gamle venn. En liten stund lar jeg havet bestemme. I dag er det vindstille med tunge dønninger etter nattens sørøstkuling, som varsomt løfter gummibåten og lar den gli like mykt tilbake igjen. En havhest stryker de ytterste fjærspissene i en ørtynn strek bortover havflaten før den legger seg i en fin bue inn over båten mens den titter skrått ned på meg.

Det hviler en stillhet over fjorden. Det er noe som kommer trekkende innover. Jeg ser det nå, stadig mer av landet forsvinner i det blågrå teppet. Innover Billefjorden lyser fjellene i gull.

Jeg drar i startsnoren, som alltid holder det med ett drag for å starte min gamle tretti hesters Evinrude, og fortsetter innover Nordfjorden mot Tschermakfjellet.

Her har han holdt til alene i førti år. Den verden han lever i, er omkranset av majestetiske fjell formet av naturens egen brutale råskap: Sylfjellet og Mediumfjellet, Kolosseum og Kapitol, og det kjegleformete Lykta innerst i Dicksonfjorden. Fjellet han alltid forholder seg til hvor han enn befinner seg i riket. Lykta viser vei og gir en følelse av trygghet.

Landskapet vider seg ut idet jeg nærmer meg Kapp Wijk. Selve kappet er en lav tange, et gammelt morenelandskap fra den gang Dicksonfjorden lå plugget igjen av isbreer. Fangststasjonen ligger ved roten av tangen, med utsyn i alle himmelretninger. Det er Haralds rike.

Han hadde vært på tur med hundespannet nordover på Spitsbergen den første våren som fangstmann, og var innom Kapp Wijk på tilbaketuren. Den ene av de to fangsthyttene var nærmest bare et falleferdig skur, holdt oppe av en voll av torv som en gang hadde vært stablet oppetter veggene som isolasjon. Den andre hytta var i langt bedre forfatning. Han hadde aldri før vært på Kapp Wijk og opplevde det som en velsignelse å komme til et slikt åpent sted med en fin og romslig hytte.

Jeg sitter lutrygget lengst bak i gummibåten med venstre hånd om styrekult og gasshåndtak.

Kjøttstativet er som alltid det første som dukker opp. Uansett kuling og vinterstormer står det der i all sin trass. Deretter den skakke sjøbua og hyttene på rekke og rad lenger unna havet: torv­sjåen, som er den eldste, og gammelhytta, Oxaashytta, hvor han holdt til i ni år. Deretter nyhytta, som han flyttet inn i for tretti år siden, med badstuen kneisende på den andre siden av bekken, den siste tilveksten på fangststasjonen.

Naturen har tatt til seg alt, hver eneste bygning, stokk og plankebit, og iført dem sine valører av grått med slør av brunt. Ingen klare farger overlever på et sted som dette.

Idet jeg svinger inn mot land, kommer Harald ruslende på plankestien over blautmyra ned mot sjøkanten dyttende på den gamle trille­båren. Han løfter armen til hilsen mens jeg fester landingshjulene bakpå hekken og lar motoren surre de få meterne inn mot bredden, jumper over bord og drar gummibåten opp i fjæresteinene. Vi håndhilser som vi alltid gjør, han ønsker velkommen til Kapp Wijk, og jeg finner fram to bokser øl, rekker ham én og åpner den andre. Vi slår oss til der ved sjøkanten, halvt liggende i den tørre grusen.

Alt er ro, selv krykkjene som passerer med raske vingeslag, er tyste.

Vi møttes første gang sommeren 1982. Jeg var innom på besøk sammen med en kamerat. Harald var en høy og spenstig mann, med et rufsete skjegg og en blank isse, med et par massive briller hvilende på den krokete nesen. Det var som om han alltid hadde vært der, som om han hadde grodd rett opp av tundraen. Fem år som fangstmann hadde allerede satt spor i ham. Måten han beveget seg på, klærne, fargene. Han var blitt stedet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vi måtte gjennom noen runder med hverandre før vi fikk slipt ned noen fordommer og fant en slags balanse oss imellom. I løpet av årene hadde han opparbeidet en solid dose skepsis til alt og alle med bakgrunn fra forskningsmiljøet i Ny-Ålesund, lenger nord. Siden jeg hadde tilbrakt noen sesonger der, mente han at jeg som alle andre derfra måtte være hjernevasket.

Harald legger seg til rette i sofaen og knepper de svære nevene rundt ølboksen. Han har inntatt fangstmannsposisjonen på sin ukrenkelige sjefsplass. Den klassiske, grønne bondekjeledressen har omsluttet ham i årevis; fra morgen til kveld, sommer som vinter, innendørs og utendørs.

Jeg kan ikke forstå hvordan han orker det livet han lever. Alene i år etter år. Sant nok hadde fangstfolk til alle tider funnet veien nordover, og holdt det gående i årevis i små, gisne hytter. Men de dro i det minste ned til fastlandet når sommeren meldte seg, og tok gjerne et par sesonger på hjemplassen, før de igjen vendte nordover.

Hva var det han flyktet fra? Hadde det skjedd noe som han ikke ville tilbake til?

LES OGSÅ: Familietur til Svalbard 

Han lar aldri noe forstyrre når han forteller, og han avbryter aldri andre. Et eller annet sted har jeg lest at hvert menneske i snitt lirer av seg 16 000 ord i løpet av en dag. På Kapp Wijk er det for småprat å regne.

«Fem år som fangstmann hadde allerede satt spor i ham. Måten han beveget seg på, klærne, fargene. Han var blitt stedet.»

Siden han tilbringer det meste av tiden i eget selskap, skulle man tro at han gikk der og stullet og pratet med seg selv. Men han benektet det en gang jeg spurte. Nei, han pratet verken høyt eller lavt med seg selv, bedyret han, ei heller gikk han der og trallet og sang. Så hadde han vel et akkumulert prateunderskudd, noen tusen ord som bare lå der og ventet på å slippe ut.

Da hans fire år eldre bror døde for en tid siden, 75 år gammel, sa Harald uten snev av pessimisme, han hadde nettopp fylt 71: «Da har eg antakelig fire år igjen å leve, hvis alt går som normalt.»

For Harald var det et nøkternt regnestykke som også var basert på at faren var 74 år da han døde i 1977, like før Harald var klar til å dra til Svalbard, og det utsatte avreisen med én måned.

Døden ligger i genene, den er programmert inn, mener han.

Vi spiser middag nærmere midnatt. Det er dunkelt i hytta. Himmelen er rosa ut mot munningen av Isfjorden mens vi venter på nyhetene ved midnatt. Det meldes at presidentkandidat Donald Trump er på vei til Mexico, og at han holder fast på at det skal bygges en mur for å holde meksikanere og alle andre i sør unna. Vi humrer over denne underlige kanaljen. Han kan da umulig bli valgt til president i USA.

Natten senker seg over fangststasjonen. Å stille seg i sokkelestene frampå planken utenfor døren skuende utover fjorden, og la det stå til i askehaugen, er som en velsignelse før man kryper til køys og lar natten komme. Det er vindstille og flatt hav. Harald på sovesofaen i oppholdsrommet med ryggen mot havet. Jeg inne på soverommet, i den nederste køyesenga nærmest vinduet, med hodet mot sør.

Ingen lyd bryter stillheten, og jeg kryper ned i min grønne sovepose.

LES OGSÅ: Test av vintersoveposer