Familietur til Svalbard

Hun er åtte år og får ikke mobiltelefon før hun blir ti. Hennes bekymring var frykten for å bli spist av isbjørn. Da ville hun aldri få oppleve å eie sin egen mobil.

Til tross for lang planlegging oppdaget vi klokken to natta før avreise at sluttstykket til mammas rifle ikke passet. På vei til flyplassen stoppet vi hos våpensmeden i Tromsø.

Her fikk vi bekreftet at vi hadde tatt med oss feil sluttstykke. Dette var ikke noe å gjøre med, og vi rakk bare akkurat flyet til Longyearbyen. 

I Longyearbyen var vi så heldige å få låne bil av noen venner. De bor på Svalbard og driver hundekjøring- og turistbedriften Arctic Husky Travellers. Utenfor ankomsthallen sto bilen og ventet på oss med nøklene i Det første vi måtte få på plass i Longyearbyen, var ammunisjon og sluttstykke til mammas rifle. Ammunisjon fikk vi tak i, men etter mye leting måtte vi oppgi sluttstykket.

Siden jeg er 15 år, kan jeg ikke bære våpen, men alle som ferdes utenfor bebyggelsen på øyene, skal bære våpen på grunn av isbjørnfaren. Spesielt om sommeren kan isbjørnen være utmagret og sulten når den ikke kan fange sel på iskanten. Unge bjørner som er forlatt av moren, kan være desperate på jakt etter mat. Mamma hadde sagt at dersom det skulle komme en isbjørn mens vi lå i leir, ble min og mine søstre sin oppgave å lage så mye bråk som mulig ved å slå på kjeler og med lokk for å skremme den vekk. Uten sluttstykke, men med magen full av pizza, kjørte vi til slutt til kennelen til Tommy og Janne i Bolterdalen. Vi leverte den lånte bilen, og måtte igjen utnytte gjestfriheten fra gamle naboer. Vi fikk låne både et våpen og hunden Nokas. Den skulle gå med oss på turen sammen med de to huskyene fra hundegården hjemme. Vi hadde plukket ut de to av våre seks hunder som sov lettest og bjeffet høyest på det som rørte seg i omgivelsene.

Å bære kløv var nytt for Nokas, så de første meterne var nokså ustabile. Men kløvferdighetene gikk seg til etter hvert. Første etappe ble kort etter en lang dag med reising. Vi slo leir og satte hundene i kjetting i en ring rundt teltet. Uansett hvilken kant isbjørnen skulle komme fra, ville hundene varsle før den kom nær leiren. Vår nye turkamerat var ikke var helt tilfreds med dette, noe som han ga klar beskjed om. Hele natten holdt oss våkne med uling. Nokas var vant til å ligge på line med mange hunder rundt seg, så han følte seg nok litt ensom.

Nattens jammer fra Nokas hadde ikke vært særlig populær inne i teltet. Pappa hadde vært ute flere ganger, og mamma mente han fortjente en kule i skallen. Dette nekter hun for i ettertid. Selv sov jeg som en stein gjennom det hele. Dagens frokost-diskusjon gikk ut på om vi skulle ta Nokas med oss videre, eller gå tilbake til kennelen i Bolterdalen med han. Selma syntes dette med kulen ikke var noen særlig god idé, så vi senket skuldrene og tok Nokas med videre. Endelig kunne vi nyte det å være på tur på Svalbard.

Elvene vi krysset, var melkehvite av sandpartikler, noe som gjorde det vanskelig å se hvor beina landet. Verken Ragnhild eller Selma hadde høye nok fjellsko og måtte bæres over av pappa. Da jeg og Nokas var kommet litt over midtveis, hørte vi et forferdelig rabalder bak oss. Mamma lå på alle fire i elva med fossende vann på alle kanter. Steinene var ustødige og bare forsvant under beina dersom man ikke så seg for. Ankelen hadde fått seg et god trykk, men de tykke skinnskoene hadde dempet skaden.

Etter dagens etappe var alle utenom de to minste rimelig våte etter elvekryssingene, men vi hadde også fått med oss andre små og store opplevelser. Under lunsjen oppdaget vi at vi hadde fått selskap av en liten fjæreplytt. Den hadde reir like ved oss. I reiret lå olivengrønne egg med brune flekker i ulike nyanser. Disse måtte enda ruges på i noen uker før de skulle klekkes. I løpet av lunsjen fikk vi også selskap av en nysgjerrig reinsdyrflokk som hadde oppdaget oss. Mens vi spiste, kom reinsdyrene bare nærmere og nærmere. Hundene, som ikke helt skjønte hvorfor maten var på tur rett mot dem, satt bare helt stille og ventet. På noen meters avstand syntes visst ikke reinen vi var interessante nok, så de bare snudde og luntet tilbake hvor de var kommet fra. Resten av dagen passerte et jevnt sig av reinsdyr oss, men ingen så ut til å være særlig redd for fem mennesker og tre hunder. Denne natta var det helt stille fra Nokas utenfor teltet, så jeg tror han hadde skjønt alvoret.

Neste dag våknet vi til regnet som trommet på teltduken. Dette var ikke det været vi hadde forventet i den arktiske ørkenen som Svalbard er. Ragnhild og Selma hadde ikke regntrekk på sekkene sine, så løsningen ble plastposer fra Svalbard-butikken. Fjellene på Svalbard består av utrolige mengder løsmasser som for det meste holdes på plass av permafrosten. Nå som det er klimaendringer på gang, tiner denne permafrosten. Med større mengder nedbør kan de ustabile løsmassene i fjellene derfor rase ut i større grad enn det de har gjort tidligere. Vi måtte gå ekstra oppmerksomt i det bratte og steinete terrenget.

Første delen av dagen gikk oppover en ur langs elva som renner ned i Todalen. Vi var kommet til turens høyeste punkt på ca. 400 moh, og ei tjukk tåke kom sigende. Vegetasjonen her kan sammenliknes med den på Galdhøpiggen: Veldig lite vokser her. Gjennom tåka kunne vi skimte tre hytter, eller rettere sagt noen værslitte brakker. På vei ned mot Bødalen støtte vi på noen kjempestore morenerygger. Mamma hadde vært her noen år tilbake. Da var hun guide for turister og plukket fossiler her. Hun sa at man kan finne mange fossiler i slike hauger, om man er heldig. Vi festet raskt hundene i de tunge sekkene våre og gikk på fossiljakt i morenehaugene. Ragnhild ville heller passe på at hundene ikke løp av gårde på reinsdyrjakt enn å leke arkeolog.

Vi trengte ikke å lete mye før Selma fant den første fossilen. Senere fant vi andre både en og to hver. Etter å ha gått i det golde landskapet med ur og snø i høyden føltes det godt å kom ned til «frodige» Bødalen med grønne gressbakker. Her fant vi teltplass like ved en sandhaug hvor det hadde ligget en liten flokk reinsdyr før vi kom. Det hadde vært en kald fornøyelse å gå over passet i to grader, med vind og snø på bakken, så det var godt å krype inn i teltet og legge seg ned i den tørre og varme soveposen.

Å våkne opp i et solvarmt telt med blå, skyfri Svalbard-himmel utenfor er en ubeskrivelig god følelse. Selv den slimete havregrynsgrøten smakte ikke så verst. Endelig var været såpass at vi kunne droppe stillongsen og ullvottene og ta frem solbriller. Gårsdagen i ur, regn og tåke gjorde en dag nedover den grønne Bødalen i strålende sol lokkende. På vår ferd mot Colesdalen møtte vi på et rypepar, en flokk kortnebbgjess med unger små som nøster og veldig nysgjerrige reinsdyr med kalver. Det var fascinerende å se hvor lite redd de var oss der vi kom. Vi kunne komme så nært at vi ikke var mer enn noen få meter unna dyrene. Å se slike ville dyr på nært hold i sitt eget miljø er noe vi aldri ville fått oppleve hjemme på fastlandet. Store deler av veien fulgte en liten nysgjerrig reinflokk etter oss, ikke mer enn 20-30 meter unna.

Ute på tur uten bestemte tidspunkt å forholde seg til, så er det lett å snu på døgnet. Det å ha sol hele døgnet er utrolig deilig og gir energi. Etter en lang dag på farten er man såpass sliten at det å få sove, selv om det er like lyst som om dagen, ikke er noe problem. Vi spiste en stor og «god» frokost med havregrynsgrøt klokken elleve, lunsj klokken rundt klokken fem og middag klokken ti på kvelden.

Videre overgikk den ene teltplassen den andre. Denne gangen hadde vi gått opp på en liten høyde slik at vi hadde utsikt over hele Colesdalen. Teltplassen var ikke bare valgt på grunn av den fine utsikten, men også med tanke på å unngå isbjørnen. Dersom det skulle komme en isbjørn inn i dalen, ville den trolig følge dalbunnen og ikke søke oppover i fjellsiden hvor teltet lå.

Da alle var kommet seg i teltet, kom regnet igjen i rikelige doser. Vi hørte de tunge regndråpene tromme på teltduken. Nok en gang var det en god følelse å kunne krype ned i de varme og tørre soveposene våre og sovne til lyden av regnet som øste ned på andre siden av teltduken.

Det hadde regnet hele natta, og vi våknet med det innerste liggeunderlaget fullt av vann. Vi hadde glemt å lukke den ene teltventilen. Været var overskyet, men i det fjerne kunne vi skimte det gamle utskipningsanlegget for kullgruvene i Coles Bay. Jeg gledet meg til å komme ned til havet. Coles Bay var utskipningshavn for kullet som ble hentet ut fra den russiske gruvebyen Grumant. En gang hadde det vært stor aktivitet her, men nå er både Grumantbyent og Coles Bay spøkelsesbyer. Fremdeles er deler av bygningen og rester etter jernbanen intakt.

Vel fremme ved Coles Bay inntok vi lunsjen like ved kirkegården. Gravsteinene var store steinsarkofager som ligger oppe på jorden på grunn av permafrosten. Da mamma gikk denne turen for 20 år siden, hadde det vært navn og bilder på noen av gravene, mens nå var det bare ett bilde som var igjen. Hun sa også at det hadde vært noen barnegraver, men siden alle sarkofagene hadde samme størrelse, var det umulig å se hvem de kunne tilhøre. Den graven som fortsatt hadde et bilde, var hvilestedet for en ung, russisk mann som ikke ble mer enn 30 år.

Mens vi spiste, kjørte en båt til lands. Den ble satt ut fra en seilbåt som lå i fjorden, og rommet en gruppe turister. Da vi gikk videre, tok den fremste delen av turistfølget oss igjen. Guiden var en gammel kjenning av mamma og pappa fra tiden de jobbet som guider på Svalbard. Han hadde med seg elever fra en italiensk skoleklasse, og de skulle samme vei som oss: til Bjørndalen. Vi gikk ett stykke videre før vi satte opp teltet rett under Lille Fuglefjellet med utsikt over fjorden i midnattssol.

Skrikene fra fuglefjell er for meg selve lyden av Svalbard. Med jevne mellomrom kom det små flokker av alker fra fjellet over teltet. De skulle hente mat fra havet til sultne unger. Disse flokkene hadde så høy fart at det hørtes ut som småfly over oss. Dagens etappe skulle gå til den sovjetrussiske gruvebyen Grumant hvor vi skulle spise lunsj. Videre skulle vi gå langs strandlinjen til Bjørndalen, i underkant av 15 kilometer.

De første timene gikk vi langs en jernbanelinje, som ble brukt til å frakte kullet fra Grumantbyen til utskipingshavnen i Coles Bay. De første bosetningene i Grumant kom rundt 1910, og i etterkrigstiden var Grumant den største bosetningen på Svalbard med 1200 innbyggere. I 1961-62 ble kullgruven nedlagt og forlatt. Ved en nedrast tunell over toglinjen måtte vi klatre opp i ura som gikk par hundre meter nesten rett opp fra jernbanen. På toppen fikk vi øye på en polarrev som jaktet etter egg i fuglefjellet. Bak seg hadde han en hale av polarmåker som ikke var fornøyd med besøket av den sølvgrå rakkeren.

Vi kunne til slutt se ned på Grumant. Byen var et spennende sted å besøke med de gamle, russiske gruvebygningene. Nå var stedet preget av falmet maling og knuste vinduer. Vinduskarmene hadde måkene tatt i bruk til rede for å redde seg unna polarreven. Men flisleggingen vitnet om en gammel storhetstid.

De italienske elevene skulle til Bjørndalen over Fuglefjell. Vi skulle også til Bjørndalen, men skulle gå en kortere rute, langs strandlinjen rundt Fuglefjell. Det var denne veien mamma hadde gått før. Mens vi ventet på fjære sjø, satte vi oss ned og spiste en lang lunsj. Nærmere kvelden var fjæren blitt så lav at vi kunne starte den siste etappen langs fjæren til Bjørndalen. Fra Grumant kunne vi bare se den lange strandlinjen som slynget seg inn og ut av bukter. På tjue år hadde mamma glemt mye av turen, blant annet rullesteiner og sleip tang som sklir unna når man tråkker på den. I tillegg hadde fjellet rast ut flere steder og laget hindre av ur som vi måtte klatre over. Slik gikk vi sju kilometer. Etterhvert ble strandlinjen bare smalere og smalere. Hyttene i Bjørndalen og veien til Longyearbyen var nå mindre enn en kilometer unna. Vi kunne se de første hyttene. Men da vi rundet et lite nes, oppdaget vi at stranda vi hadde fulgt de siste timene, var borte, slukt av havet. Vi så bare bølger som slo inn mot den steile fjellveggen. Sterk pålandsvind førte til at de hvite bølgetoppene slo lengre oppover fjellsiden enn de vanligvis ville gjort. Hele familien ble stående stille for å ta inn over oss situasjonen vi var havnet i. Bølgene og kulden fra Ishavet fikk hjertet til å synke helt ned i magen på meg, samtidig som det gikk kaldt nedover ryggen. Pappa satte sekken og hundene fra seg. Før vi fikk sagt noe, så vi ham vasse med vann over knærne på vei mot der klippene møtte havet. Så forsvant han rundt et nes og var ute av syne for oss. Det eneste vi kunne gjøre var å vente. Mens vi ventet, studerte vi kartet. Om vi ikke kom forbi klippen, fant vi ut at vi hadde tre muligheter. Vi kunne tilkalle hjelp, vi kunne gå hele veien tilbake til Grumant, eller vi kunne prøve oss opp  og legge ruten via Lille Bjørndalen. Vi visste imidlertid ikke sikkert om det var fremkommelig der.

Da pappa endelig kom tilbake, var han klissvåt. Sjøvannet dryppet fra klærne, og det surklet fra skoene. Han sa at det var for mye vind og bølger til at vi ikke kunne ta sjansen på å gå der. Vi skulle heller prøve å nå Bjørndalen via Lille Bjørndalen. Da slapp vi å gå hele veien tilbake til Grumant på sleip tang og våte rullesteiner. Pappa gikk i forveien for å prøve å se om dette var en mulig rute til Bjørndalen. Vi satte oss i fjæresteinene og ventet. Da tittet solen frem. Vi ventet på at pappa skulle komme til syne over morenekanten og gi signal til at vi kunne komme etter. Endelig kom han til syne med sekken på ryggen og hundene hakk i hel. Vi skjønte at vi måtte finne en annen løsning. Fjellene rundt Lille Bjørndalen viste seg å være bratte og uinntakelige som dvergslottet Moria fra Ringenes Herre.

Nå var det enten å tilkalle hjelp eller å gå de syv kilometerne på rullesteiner tilbake til Grumant. Vi kom fram til at vi ikke skulle tilkalle hjelp, så dermed tok vi fatt på turen tilbake over rullesteinene. Den skulle føre oss til Grumant og videre over fjellet til Bjørndalen. Jeg kunne se på de to minste at de begynte å miste motivasjonen.

Det var midnatt da vi var tilbake i Grumantbyen. Vi hadde ikke spist siden vi var der sist, og det var syv timer siden. Leirplassen lå vakkert til på en liten høyde under fuglefjellet, rett over Grumant. Hele Isfjorden lå under oss. Solen gav havet og Esmarkbreen på andre siden av fjorden blåfarger i mange varianter.

Men ingen brydde seg. Hundene hadde fått sår og salt på potene etter strandtraskingen. De krøllet seg sammen til små baller med det samme de fikk av seg kløvene. Ragnhild og Selma sovnet momentant. Det var nesten synd å vekke dem igjen til «middag» klokken ett om natten. Klokken min viste 60.000 skritt den dagen. Men vi måtte på beina igjen om fire timer for å rekke veterinær som skulle foreta helsesjekk og gi ormekur til hundene. Dette var kravet for å få dem med oss hjem igjen.

Klokken fem vekket mamma oss. All maten vi hadde igjen, var frokost med havregrynsgrøt. Det var jo meningen at vi skulle våkne opp ved veien i Bjørndalen i dag. I stedet hadde vi en lang dagsmarsj foran oss, og vi ble nødt til å spare frokosten til lunsj. Været var like fint som det hadde vært da vi la oss fire timer tidligere. Strålende sol og overraskende godt humør på alle. Nå gjensto bare den aller siste etappen. Det var tungt i skaret mellom Grumantdalen og Bjørndalen, en ren steinur. På de hvitkledde toppene inntraff miraklet: Første gang med mobildekning på turen! Jeg tok meg tid til en stopp for å sjekke snapchatten..

Selv om vi var ferdig med all stigningen, var det fortsatt mye stein og gjørme som skulle forseres over moreneryggene. Vi måtte noen steder holde god avstand slik at vi ikke raste stein over hverandre. Og nok en elv måtte forseres. Den var djup og stri, men akkurat hvor djup, visste vi ikke. Det melkehvite vannet rakk oss til midt på låret. Selvfølgelig skulle vi krysset elven lengre oppe. Pappa måtte hjelpe alle over. Selma, Ragnhild, mamma og jeg satte oss ned og spiste en svært sen frokost til lunsj. Pappa, måtte løpe de siste kilometerne nedover Bjørndalen for å rekke veterinærtimen.

Mens formiddagen ble ettermiddag så vi endelig tippen til gruve 3 i enden av Bjørndalens grønne, men våte sletter. Ut på ettermiddagen var vi endelig der, ved veien som førte oss tilbake til turens start: LONGYEARBYEN!!!