Snøscootertur til Østkysten

Se bildegalleri nederst i saken! 

Turen til Østkysten er omlag 190 km tur retur, og er estimert til 10 timer fra vi blir henta til vi er hjemme igjen. 

Klokka 8.30 var vi seks deltakerne plassert på Hurtigruten Svalbard sine lokaler. Ute er det lett overskya, men ganske mildt, kanskje bare noen få minus. Men aller først skal vi inn og få en briefing om turen, hvordan vi kjører snøscooter og ikke minst utdeling av klær. 

Vi holder rett og slett på å koke over med alle klærne på, så det var bare å komme seg ut fort som svint ut til snøscooterhimmelen utenfor Hurtigruten Svalbard sine lokaler. Deretter gir Signe oss opplæring i hvordan man gasser, bremser og ikke minst hvordan man setter på varmen i håndtaka. Vi skjønte fort at det var uunnværlig når vi bikka 50 kilometer i timen på flata. 

Signe poengterer at vi ikke skal drive med noen forbikjøring; alle skal kjøre i rekke etter henne.

Været er helt ok denne dagen, litt overskya, og jo lenger ut vi kommer mot Østkysten jo mer tåke blir det. Vi får et par opplett av og til, og landskapet folder seg ut eventyraktig for så å lukke seg igjen. Vi kjører forbi gamle fangsthytter, Signe stopper og forteller historier, og hun er en veldig kunnskapsrik guide. 

Vi passerer flere reinsdyr, og på Svalbard er det en stor villreinbestand. Det som er litt fascinerende er at villreinen ikke bryr seg om støy fra snøscooter, så vi kjører ganske nærme dem. De har nok blitt vant til støyen.

Siden vi er en såpass liten gruppe får jeg skravla en del med de andre fire gjestene. De er to par, alle mellom 28 og 33 år gamle, med faste jobber og god inntekt. Spesielt det ene paret har lagt sin elsk på Svalbard. En av dem har vært her tre ganger tidligere. Jeg lurer på hvorfor de drar hit igjen og igjen: 

– Det er ekstremt, det er langt vekk og vi får oppleve villmark, sier han.  

– Men du kan oppleve villmark på fastlandet i Norge dersom du ferdes rundt omkring på fjellski eller toppturski og ikke minst med telt? 

– Ja, men vi går kun på langrenn, så for oss er dette en måte å oppleve villmarken på, poengterer han videre. 

Der får jeg noe å tenke på. De har på en måte hoppet over både Jotunheimen, Jostedalsbreen og Finnmarksvidda for å dra rett opp hit. 

Men, et element har vi ikke på fastlandet, og det er isbjørn, og på denne turen har vi betalt for å bli «beskytta» mot det. Denne beskyttelsen innebærer at vi kjører snøscooter som beveger seg raskt gjennom landskapet med en guide som både har våpen og utdanning. 

Med snøscooter kan man kjøre lange strekninger, og i dag skulle vi kjøre 190 kilometer totalt. Vi dro også til Østkysten der det er en del isbjørn generelt, og om du ser isbjørnen føler du virkelig at du kommer tett på villmarken her oppe. 

Vi kommer til slutt helt ut ved havisen ute i Mohnbukta, og kjører ned et bekkefar. Plutselig snur Signe helt om, og vi følger etter, hun skrur av motoren, og peker bakover:

– Se, der er det to isbjørner! 

Vi så det med det blotte øyet, men plutselig begynte de å bevege seg, og Signe sa: – Nå må vi kjøre!  

De er såpass nærme at vi ikke trenger å bruke kikkert, men vi er foran bjørnene, og det er visstnok ikke ideelt hvis de føler seg trua. Det ender med at vi kjører tilbake og litt bak bjørnene, og beskuer de i kikkert. Det var en binne og en bjørnunge.  Planen om å kjøre mot den store brefronten i Mohnbukta blir avviklet, fordi Signe poengterer at det ikke er heldig å kjøre bak og forbi bjørnene. Vi vender da snuta hjemover samme vei, og litt oppi høgget stopper vi og spiser Real og drikker toddy.  

Hele opplevelsen med å kunne se mammabjørn og babybjørn var utrolig kult, men jeg var ikke rask nok på labben med kamera, og hadde heller ikke telelinse. Uansett, det gjorde ikke så mye at vi ikke dro til brefronten, sikten var ikke all verdens og alle i gruppa var enige om at vi hadde fått en unik opplevelse. 

Videre forteller Signe at hun har sett en økning av yngre norske gjester det siste året. Hun poengterer at det har naturlig nok vært færre utenlandske gjester siden koronapandemien starta. Normalt sett er det gjester fra Norge og utlandet hovedsakelig rundt 50-60 år, men nå er det mange norske gjester i 20-30-åra; som oss. Kanskje koronapandemien kommer til å endre reisevanene våres? 

Vi kommer tilbake til Longyearbyen rundt kl 18.30, så det var en lang dag ute. Vi er glade for at vi hadde tatt med oss litt snacks og egen drikke selv om vi fikk Real Turmat og toddy til lunsj. 

Dette var en fantastisk fin tur, og sikkert enda finere med blå himmel og sol når du kan se havisen og landskapet i all sin prakt.